Finansministerens innlegg på Valutaseminaret

Sjekkes mot
fremføring.
Plansjer

Takk for invitasjonen.

Norsk finansnæring var tidlig ute med å se mulighetene i digitalisering. Få land har lengre erfaring med å tilby og bruke digitale finansielle tjenester enn oss.

Nordmenn flest har høy digital kompetanse. Vi forventer å bli tilbudt gode digitale tjenester.

Finansnæringen har levert det kundene har etterspurt, og norske kunder har vært ivrige med å ta i bruk de digitale tjenestene finansnæringen har tilbudt.

Så godt som alle nordmenn bruker i dag nettbank, og Vipps har i løpet av få år blitt allemannseie. 3,2 millioner nordmenn sender penger frem og tilbake gjennom Vipps. Hvem hadde for ti år siden trodd at mynter og sedler ikke lenger var det dominerende betalingsmiddelet på landets loppemarkeder? For egen del: Min hverdag ville faktisk ikke vært den samme uten.

Viljen og evnen til å ta i bruk nye teknologiske løsninger har bidratt til høy produktivitetsvekst i finansnæringen, sammenlignet med de fleste andre norske næringer.

Det har frigjort ressurser – tid - hos kundene.

Og det har bidratt til en mer effektiv og brukervennlig offentlig sektor.

Altinn rundet nylig 15 år.
Og, det er lenge siden vi var nødt til å samle på papirer for å fylle ut selvangivelsen, som den het frem til 2017, manuelt. For de fleste av oss er det nok å sjekke at en ferdig utfylt skattemelding stemmer – og vi trenger ikke lenger engang sende den inn digitalt, hvis alt er riktig.

Digitaliseringens potensiale for effektivisering av offentlig sektor og mindre byråkrati, er regjeringen – og ikke minst jeg som finansminister – svært opptatt av.

Det kommer til syne i at vi nå har fått en egen digitaliseringsminister.

For en finansminister innebærer digitaliseringen av finans imidlertid også utfordringer.

At finansielle tjenester tilbys på nye måter, gjør ikke hensynet til forbrukervern og finansiell stabilitet mindre viktig. Så hvordan ser jeg på disse problemstillingene?

Digitaliseringen av finansnæringen har vært kjennetegnet av samarbeid om felles løsninger.

Dette har vi sett vellykkede resultater av, ikke minst innenfor betalingsformidling. Etableringen av det nasjonale debetkortsystemet BankAxept, som vi alle kjenner, er et eksempel på samarbeid som har kommet norsk økonomi som helhet til gode.

Et ferskere eksempel er Vipps. Sammenslåingen av BankID, BankAxept og Vipps i 2018 har gitt oss Nordens største aktør innen betaling og identifisering.

Digitale innovasjoner i norsk finansnæring har også kommet til nytte utenfor næringen. Gjennom BankID fikk vi tidlig en sikker form for digital identifikasjon. I navnet består banken, men vi kan nå identifisere oss med BankID når vi sjekker skattemeldingen, bytter fastlege, melder flytting, for å nevne noe.

For staten er en finansnæring med høy digital kompetanse en god samarbeidspartner. Digitaliseringen av offentlig sektor legger til rette for effektive digitale løsninger i næringen og vice versa.

Samarbeidet «Digital Samhandling Offentlig – Privat» illustrerer de potensielle gevinstene. Her har finansnæringen gått sammen med offentlige etater, blant dem Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og NAV, om å utvikle digitale løsninger som kan gi samfunnet store besparelser.

Ett av prosjektene, samtykkebasert lånesøknad, er nå tatt i bruk av over 100 banker. Mens man tidligere måtte sende inn kopi av lønnsslipper og selvangivelse når man søkte om lån, kan man nå med noen tastetrykk gi samtykke til at banken heller kan hente informasjonen direkte fra Skatteetaten og Altinn.

Prosjektet bidrar til effektivisering både hos kundene, bankene og Skatteetaten. Samlede besparelser er beregnet til om lag 13 milliarder kroner over en tiårsperiode.

Flere spennende prosjekter er nå i gang med potensiale for gjensidig nytte og forenklinger for næringslivet og staten. Og rett før jul fikk vi et veldig interessant forslag fra Finans Norge. De foreslår at leverandører av obligatorisk tjenestepensjon får tilgang til opplysningene som arbeidsgivere melder inn til a-ordningen. Da vil arbeidsgiverne kunne rapportere lønnsopplysningene én gang, og ikke to. Vi vil se nærmere på hvordan dette kan løses sammen med Finans Norge.

Både i offentlig og privat sektor gjør digitaliseringen det mulig å ta ut store effektiviseringsgevinster. I banksektoren har filialer og skranker blitt lagt ned. I offentlig sektor har lokale skattekontor og postkontor forsvunnet.

I begge tilfeller handler det om at behovet, eller etterspørselen, ikke lenger kan forsvare kostnadene ved å opprettholde tilbudet. Dette er kanskje tydeligere, og lettere å akseptere for forbrukerne, når de ser at det til syvende og sist handler om hvilken pris de må betale for tjenestene. Men denne koblingen er ikke nødvendigvis like tydelig når det er staten som er tilbyder og betalingen skjer over skatteseddelen.

At vi har kommet langt i digitaliseringen i Norge generelt – og i norsk finansnæring spesielt – gjenspeiles i internasjonale sammenligninger. Vi er i verdenstoppen når det kommer til å bruke digitale finansielle tjenester– og helt i bunnen når det kommer til å bruke kontanter.

Stadig flere av oss bruker nesten utelukkende digitale banktjenester, og er sjelden eller aldri innom en filial.

Men det er fortsatt noen av oss, særlig blant de eldre, som av ulike årsaker ikke kan eller ønsker å bruke digitale finansielle tjenester.

Dette er en stadig mindre gruppe, men deres behov må likevel ivaretas. Jeg mener at vi må være bevisst faren for at personer med liten digital kompetanse blir ekskludert fra markedet for mange finansielle tjenester.

Bankene har en plikt til å ta imot kontanter og gi ut innskudd i form av kontanter, i samsvar med kundenes forventninger og behov, som det heter i loven.

Når bankene, rasjonelt nok, tilpasser sin infrastruktur til en synkende etterspørsel etter kontanter, er det en risiko for at de går så langt at de ikke lenger oppfyller denne plikten.

Etter en kartlegging i fjor konkluderte Finanstilsynet med at kundenes behov for kontanter stort sett dekkes når en inkluderer minibanker, innskuddsautomater, uttak i butikk og banktjenester gjennom Posten – selv om 124 av 422 kommuner i dag er uten bankfilialer.

Samtidig pekte tilsynet på faren for et dårligere kontanttilbud fremover.

Fjorårets finansmarkedsmelding gir en oppfordring til bankene og setter samtidig opp et ris bak speilet:

Vi peker på at bankene selv gjennom samarbeid og felles løsninger bør kunne sikre et godt nok kontanttilbud også i fremtiden. Dette vil trolig være mest effektivt. Samtidig, dersom bankene ikke lykkes i å opprettholde et godt nok kontanttilbud, så kan det bli aktuelt å sette krav til enkeltbankene i forskrift. Disse spørsmålene vil vi ta for oss i finansmarkedsmeldingen som vi legger frem i vår.

Utviklingen har gått, og går, i en rasende fart, men vi må ta oss tid til å reflektere over konsekvensene dersom kontantene forsvinner helt fra daglig bruk.

Vi må tenke gjennom om det er egenskaper ved kontanter vi vil beholde – som kontopenger ikke har. Først og fremst er kontanter kjennetegnet ved at det er en fordring, et krav, på sentralbanken, og at det er en anonym betalingsform. At penger og penger kan være forskjellige ting, forstår jeg at dere har vært gjennom tidligere i dag.

Flere har reist spørsmålet om tiden begynner å bli moden for digitale sentralbankpenger, for å bevare egenskapene til kontanter i en digital form.

Som dere har hørt i dag, vurderer Norges Bank nå dette spørsmålet. Det samme gjøre en rekke andre sentralbanker, blant annet den britiske og den svenske.

Vi må også forsikre oss om at vi har god nok beredskap for svikt i den elektroniske infrastrukturen for betaling.

Finanstilsynet og Norges Bank konkluderte i 2016 med at kontanter fortsatt er den mest aktuelle betalingsmåten ved svikt i de elektroniske systemene, og at kontantberedskapen i bankene ikke var god nok.

I fjor presiserte Finansdepartementet derfor i forskrift at bankene må ha beredskap for å møte en eventuell økt etterspørsel etter kontanter som følge av svikt i de elektroniske systemene.

Målet var å sette en standard for den samlede kapasiteten og beredskapen i det norske betalingssystemet. Vi åpnet derfor for at den elektroniske beredskapen kan påvirke kravet til kontantberedskap, og vice versa. Det gir bankene en viss fleksibilitet: Jo bedre den elektroniske beredskapen er, jo mindre omfattende kan kontantberedskapen være.

Bankene skal tallfeste risikoen for svikt i betalingssystemet og beskrive sine konkrete beredskapsløsninger i en plan, som vurderes av Finanstilsynet som del den ordinære oppfølgingen av bankene. Det innebærer også at tilsynet kan pålegge bankene å endre løsningene. Kravene måtte oppfylles innen 1. januar 2019.

Digitalisering og teknologisk innovasjon åpner for nye forretningsmodeller og at finansielle produkter og tjenester kan tilbys på nye måter.

Det bidrar til økt konkurranse, og kan gi bedre og billigere tjenester til forbrukere og næringsliv.

Vi ønsker å legge til rette for innovasjon på finansområdet, men det må ikke skje på bekostning av hensynet til forbrukerne og til finansiell stabilitet. Hensynene bak finansmarkedsreguleringen må fortsatt ivaretas.

Det gjør at vi kanskje beveger oss litt saktere enn finansnæringen, og kanskje særlig fintechnæringen, skulle ønske. Det kan jeg leve med.

Jeg mener myndighetenes viktigste bidrag til innovasjon i finansnæringen er gode rammebetingelser. Det betyr et solid regulatorisk rammeverk som begrenser risikoen, beskytter kundene og fremmer god konkurranse. Det har vi i Norge.

Jeg vil minne om at vi ved å stille klare krav til de som ønsker å tilby finansielle tjenester, gjør at kundene kan føle seg trygge når de tar i bruk de nye tjenestene næringen tilbyr. Trygge forbrukere er et godt utgangspunkt for innovasjon! Trygghet og tillit henger nært sammen. Er det kanskje derfor vi er langt fremme i Norge?

Et sentralt prinsipp i norsk finansmarkedsregulering er at lik risiko og lik virksomhet skal reguleres likt.

I dette ligger også at finansmarkedsreguleringen bør være teknologinøytral. Det er ikke teknologien som brukes til å produsere en finansiell tjeneste, som bør bestemme hvordan det reguleres, men egenskapene og risikoen ved tjenesten.

Det kan likevel være behov for å se på om finansmarkedsreguleringen er godt nok tilpasset den raske teknologiske utviklingen.

På den ene siden må vi se til at regelverket ikke utilsiktet er til hinder for at vi tar i bruk ny teknologi for å tilby produkter og tjenester på nye måter.

På den andre siden må vi forsikre oss om at det ikke er smutthull som gjør at virksomhet som burde reguleres, faller utenfor regulering og tilsyn.

For å ivareta prinsippet om at lik risiko skal reguleres likt, må vi evne å skille mellom hva som er nytt, og hva som ikke er det.

Ett eksempel på en ny digital forretningsmodell er plattformer for folkefinansiering. Slike plattformer gjør det mulig for bedrifter å hente inn kapital i form av gjeld eller egenkapital. Plattformene kan også brukes til å formidle lån mellom privatpersoner.

Å legge til rette for innhenting av kapital eller formidle lån er imidlertid ikke noe nytt i seg selv. Det er allerede regulert virksomhet som kan kreve konsesjon.

Spørsmålet myndighetene må vurdere, er om reguleringen står i forhold til risikoen ved virksomheten. Det gjør vi. Blant annet ser vi nå på om det bør gis et begrenset unntak fra konsesjonsplikt for utlån via slike plattformer.

En annen aktuell problemstilling er hvordan virtuelle valutaer som bitcoin passer inn i det regulatoriske rammeverket.

I Norge har vi tatt grep for å redusere risikoen for misbruk av slike valutaer til hvitvasking, terrorfinansiering og annen kriminalitet.

Fra og med 15. januar i år har de som veksler og oppbevarer virtuell valuta, registreringsplikt, og de er underlagt tilsyn.

Finansmarkedsregelverket er av gode grunner strengt og omfattende.

Å sette seg inn i regelverket, og tilpasse virksomheten slik at man kan få konsesjon, er noe vi må kunne kreve av aktørene. Det er en pris man betaler for å få lov til å levere finansielle tjenester som samfunnet er avhengig av.

Det er likevel en kjensgjerning at det å navigere regelverket og konsesjonsprosesser kan være ressurskrevende, og særlig for små virksomheter som kanskje har sitt første møte med slik regulering.

Mange nye aktører i finanssektoren har sitt utspring fra teknologi, og ikke fra finans.

Det kan også være en utfordring for regulerings- og tilsynsmyndighetene. For å ivareta prinsippet om at lik risiko skal reguleres likt, må myndighetene forstå risikoen ved nye produkter og tjenester.

Det kan være krevende i møte med teknologier og forretningsmodeller vi ikke har erfaring med.

Et verktøy som har blitt tatt i bruk i enkelte land, er regulatoriske sandkasser.

I sandkassen gis utvalgte virksomheter mulighet til å teste ut nye tjenester, produkter eller forretningsmodeller på et begrenset antall kunder, og i en begrenset tidsperiode. Alt under tett oppfølging av tilsynsmyndigheten.

Det kan gi virksomhetene mer kunnskap om regulering. Men vel så viktig er det at det kan øke tilsynsmyndighetenes forståelse av nye teknologiske løsninger i finansmarkedet. Det kan gjøre det lettere å identifisere potensielle risikoer og eventuelle forbrukerutfordringer ved nye produkter og forretningsmodeller.

En regulatorisk sandkasse er i ferd med å komme på plass også i Norge, etter at Finansdepartementet sendte et oppdrag til Finanstilsynet i november i fjor om å etablere en regulatorisk sandkasse for fintech i løpet av året.

For mange av oss har innovasjonen i finansnæringen de siste årene vært særlig synlig innenfor betalingstjenester. Den rivende utviklingen på betalingsområdet har skutt fart som følge av ny teknologi, men også ny regulering.

Gjennom EUs reviderte betalingstjenestedirektiv – PSD2 – åpnes det for nye aktører og tjenester i markedet for betalingstjenester.

I Storbritannia har konkurransemyndighetene tatt det ett steg videre. I fjor lanserte de prosjektet «Open banking», som også stiller krav til hvordan de største bankene skal gi tilgang til nye aktører.

Regelverksinitiativene gjør det mulig for nye aktører å tilby tjenester som budsjett- og spareapper bygd på bankenes kontoinfrastruktur.

Det er fortsatt for tidlig å konkludere om hvordan dette vil slå ut i markedet. Hvor utbredt de nye tjenestene vil bli, vil blant annet avhenge av om forbrukerne ser gevinstene og har tillit til at tjenestene er sikre.

Digitaliseringen gjør at det genereres og samles inn store mengder data. Mange forretningsmodeller baserer seg på å bruke disse dataene til å selge andre tjenester. Det reiser etiske og prinsipielle spørsmål om bruk av persondata.

Ikke minst gjelder dette i finansnæringen, som får tilgang til store mengder data om kundene sine:

Søker vi om lån, trenger banken informasjon om vår personlige økonomiske situasjon for å kunne bestemme lånebetingelser.

Når vi kjøper forsikring, trenger forsikringsforetaket ofte personlige opplysninger for å vurdere risiko og pris.

Digitale betalinger genererer store mengder informasjon som kan brukes av tjenesteleverandøren til andre formål, for eksempel målrettet reklame for andre tjenester selskapet tilbyr.

Det store tilfanget av persondata reiser også spørsmål om hvordan dataene oppbevares. Det er dessverre stadig eksempler, både i og utenfor finansnæringen, på at store mengder sensitive personopplysninger kommer på avveie.

Dette har man så langt unngått i norsk finansnæring. Og nordmenn flest har tillit til at norske finansforetak behandler personlige data på en forsvarlig måte.

Dette faktum bekreftes i en undersøkelse som Datatilsynet gjennomførte for noen år siden: Nordmenn flest har tillit til de norske finansforetakenes behandling av personlige data.

Kundenes tillit kan være et konkurransefortrinn for norsk finansnæring i konkurranse med fintech-aktører og store teknologiselskaper.

Men, som vi vet, tillit kan fort rives ned, og det bygger seg bare sakte, sakte opp igjen. Næringen er avhengig av å forvalte denne tilliten på en god måte også i fremtiden.

Store teknologiselskaper har de senere årene gjort inntog i markedet for finansielle tjenester internasjonalt. Både Google og Apple lanserte sine betalingstjenester i Norge i fjor.

Denne utviklingen er mest markant i Kina, hvor store kinesiske teknologiselskaper tilbyr et bredt spekter av finansielle tjenester som betalingstjenester, pengemarkedsfond, kredittvurdering og forsikring

Fremveksten av nye aktører i finansmarkedene, det være seg små fintechvirksomheter eller store teknologiselskaper, kan øke konkurransen og gi et mer mangfoldig tjenestetilbud. Det er positivt.

Samtidig må myndighetene se til at konkurransen skjer på like vilkår. Digitaliseringen forsterker eller skaper noen konkurranseutfordringer, særlig i samspill med globaliseringen.

I den digitale økonomien er det mange eksempler på at de som er tidlig ute, tar hele markedet. First-mover-fordeler kan oppstå fordi det samles inn store mengder data, som er vanskelig å ta igjen for en nykommer. Eller fordi det dreier seg om et nettverksgode, som sosiale plattformer eller digitale markedsplasser, hvor det er krevende for en nykommer å komme opp i et kritisk antall brukere.

Når disse mekanismene spiller seg ut globalt, får vi konkurranseutfordringer som bør møtes gjennom internasjonalt samarbeid.

Vi må være bevisst disse konkurranseutfordringene også i markedene for finansielle tjenester og betalingsløsninger. Også her kan Vipps fungere som et illustrerende eksempel. Da Konkurransetilsynet i fjor sa ja til at Vipps kunne fusjonere med BankID og BankAxept, ble det stilt flere vilkår for å sikre konkurransen i markedet for betalingsløsninger.

Digitaliseringen har gitt oss brukervennlige finansielle tjenester og store effektivitetsgevinster – men avhengigheten av IKT skaper samtidig nye, digitale sårbarheter

Vi er mer utsatt for digital svindel enn før.

Den operasjonelle risikoen i finansnæringen får nye former og favner bredere.

Mange finansforetak er avhengig av samme leverandør av tjenester eller infrastruktur, som skytjenester og stordataanalyse. Det skaper mer konsentrasjonsrisiko.

Jeg kan avsløre at jeg er over gjennomsnittet interessert i avviksmeldinger fra finansforetakene våre.  

Skulle betalingssystemet eller andre finansielle tjenester settes ut av spill over lengre tid, vil kostnadene for samfunnet kunne bli svært store. Det vil også kunne true den finansielle stabiliteten.

Regjeringen har pekt ut finansielle tjenester som en av 14 såkalt samfunnskritiske funksjoner, og følger særlig med på sikkerheten og beredskapen på området.

Finansnæringen og den finansielle infrastrukturen er attraktive mål for cyberangrep, enten formålet er vinningskriminalitet eller sabotasje.

For personer – og også stater - med uærlige eller fiendtlige hensikter, åpner digitaliseringen av finans nye muligheter.

Finans er den sektoren som er hyppigst utsatt for cyberangrep internasjonalt. Omfanget av angrepene er økende og metodene blir stadig mer sofistikerte.

Samtidig vier finansnæringen betydelig oppmerksomhet til cyberrisiko, og finansnæringen er godt forberedt på slike angrep sammenlignet med andre sektorer.

Så langt har antallet meldte angrep i Norge vært lavt, og konsekvensene har vært relativt små.

Både i Norge og internasjonalt pågår det arbeid for å forebygge cyberkriminalitet og styrke finanssektorens evne til å stå imot angrep.

Angrep mot finansnæringen som rammer tilgangen på viktige tjenester eller bringer sensitiv informasjon på avveie, kan svekke tilliten til enkeltinstitusjoner. I alvorlige tilfeller kan det også svekke tilliten til det finansielle systemet som helhet.

Det bør være i alles interesse å samarbeide og utveksle informasjon om cybertrusler, men det forutsetter høy grad av tillit mellom aktørene.

I Norge har finansnæringen gått sammen for å forebygge og håndtere cybertrusler. Det er jeg glad for.

Finans Norge etablerte i 2012 FinansCERT for å bistå næringen i håndteringen av digitale angrep. Initiativet har vært en suksess, og samarbeidet ble i 2017 utvidet til de andre nordiske landene i form av et Nordisk FinansCERT. Det er fortsatt plassert i Oslo.

Til slutt: Som jeg har kommet inn på flere ganger – og som dere antakelig har hørt enda flere ganger gjennom dagen i dag – har både privat og offentlig sektor i Norge grepet mulighetene som ligger i digitaliseringen av finans.

Og mulighetene for effektivisering, konkurranse og brukervennlighet er langt fra uttømt.

Samtidig er det utfordringer. En åpenbar utfordring for oss alle er at teknologiutviklingen går så fort. For myndighetene betyr det at vi må legge vekt på å forstå de nye forretningsmodellene og samspillet mellom teknologi og finans, sånn at vi kan ivareta forbrukerne og sikre rettferdig konkurranse.

Som finansminister banker hjertet mitt hardt for finansiell stabilitet og at samfunnskritisk infrastruktur er robust.

Det kan bety å styre utviklingen der det er nødvendig, og ikke la irreversible endringer skje før samfunnet er modent for det.

Jeg kan personlig være utålmodig innimellom, men som finansminister gjelder det å handle riktig, ikke raskt.