Finansministerens tale på Rena på frigjørings- og veterandagen

Sjekkes mot framføring

Kjære ordfører, brigader. Kjære veteraner.

I dag feirer vi frigjøringsdagen.

Over det ganske land kommer folk sammen for å feire at vi er et fritt land – et fritt folk.

Det er lett å glemme at frihet ikke er en selvfølge.

Og at den ikke kommer av seg selv.

At den ikke er gratis.

9. april 1940 kom krigen til Norge.

Kystbyer ble besatt av tyske tropper.

Etter få dager rammet krigen også innlandet. I Østerdalen ble det kjempet fra Sør-Odal til nord for Rena.

Rena sentrum med kartongfabrikken ble bombet og ødelagt 19. april. Da hadde de fleste sivile, kvinner, barn og eldre, forlatt Rena.

I slutten av april sto det harde kamper ved Åsta bru, ikke langt sør for her vi står nå. Flere norske soldater er dekorert for sin innsats der.

Noen av de siste kampene i Sør-Norge foregikk begynnelsen av mai. «Rena-rutene» var mye brukte fluktveier til Sverige under okkupasjonen.

Mange av «skogsmatrosene» i handelsflåten kom fra traktene i Østerdalen.

Nazistenes overfall var et definerende øyeblikk i vår historie.Vi har ikke alltid hatt forståelse for situasjonen til dem som ble rammet av krigens grusomheter.

Verken da eller nå.

Derfor er det så viktig at vi i dag også feirer veterandagen.

For alle dem som med det norske flagget på skulderen har vært villige til å sette sine liv på spill – får vår frihet, vårt demokrati og våre verdier.

Allerede på invasjonsdagen 9. april fikk vi hjelp av våre allierte.

Britiske, franske og polske styrker kom oss til unnsetning.

De kjempet, falt, frøs og led sammen med våre egne.

Men de var dårlig forberedt på å kjempe i vinter-Norge.

Og vi var ikke forberedt på å ta dem imot.

Vi klarte ikke å stå imot overmakten.

Konge og regjering ble med til Storbritannia, og fortsatte kampen ute.

Nordmenn kjempet på alle fronter under andre verdenskrig.

Hjemme og ute – ikke minst på havet.

For våre sjøfolk begynte krigen i september 1939.

Handelsflåten var Norges viktigste bidrag til de alliertes seier.

Her hjemme gjorde Høyesterett, lærerne, foreldrene og kirken kampen til en holdningskamp.

En stille kamp.

En kamp som krevde sine ofre.

En kamp som gjorde forsøket på å nazifisere samfunnet fåfengt.

Men først og fremst ville det ikke vært mulig å vinne kampen uten våre allierte.

Nasjoner og folk kom sammen for å bekjempe nazismens barbari.

Da andre verdenskrig var over, var det åpenbart for oss at vi ikke lengre kunne stå alene.

Sammen med elleve andre nasjoner opprettet vi det som i dag er verdens mektigste og mest vellykkede forsvarsallianse.

Vi var en av nasjonene som tok initiativ til opprettelsen av NATO.

4. april 1949 signerte vi Atlanterhavspakten.

Den viktigste artikkelen slår fast at et angrep på ett land er et angrep på alle.

Sammen trener og øver vi våre soldater – slik at vi alltid skal være forberedt.

Og for å hindre at det verste kan skje.

Men NATO ble opprettet i skyggen av den gryende trusselen fra kommunistregimet i øst.

Den kalde krigen var preget av ideologiske motsetninger.

Demokrati mot diktatur. Men også av trusselen fra atombomben.

For Norge fortonet det seg imidlertid litt annerledes enn for resten av den vestlige verden.

Øst-Finnmark ble frigjort av Sovjetiske soldater allerede høsten 1944.

Norske sivile myndigheter ble straks gitt rom for å begynne maktovertakelsen.

Og da krigen var over, forlot også de sovjetiske styrkene vårt territorium.

Da som nå har vi søkt samarbeid og dialog der det har vært mulig.

I dag feirer vi vår frihet og våre veteraner.

Vi hedrer dem som satte livet på spill i kampen for vår frihet i de fem lange okkupasjonsårene 1940 til 1945.

Men det er ikke mange veteraner fra andre verdenskrig igjen.

Om noen år vil de alle ha gått ut av tiden.

Derfor er det særlig viktig å huske deres innsats.

Nordmenn flest lever i en velstand som var utenkelig før krigen.

Takket være innsatsen til dem som kjempet.

I dag utgjør veteranene en mangfoldig gruppe.

Slutten på verdenskrigen skapte ingen verdensfred.

Det var fortsatt behov for soldater.

Fra 1947 reiste de ut – med det norske flagget på skulderen.

For å bevare freden.

I et sønderskutt Tyskland, i Midtøsten, i Korea.

Kongo, India, Pakistan, Somalia.

I år er det 20 år siden de første norske soldatene reiste til Kosovo.

Etter at etnisk rensing igjen fant sted i Europa.

I årene siden andre verdenskrig har over 100.000 nordmenn tjenestegjort ute.

I over 100 misjoner.

Men innsatsen har en pris.

De fleste veteraner klarer seg godt.

Mange kommer styrket hjem fra internasjonale oppdrag.

Rikere på erfaring og med videre horisonter.

Men noen betaler prisen.

Noen faller i tjenesten.

Noen tar skade på kropp eller sinn.

Dem skal vi hjelpe.

Som nasjon skylder vi å hjelpe dem som har ofret helsen på våre vegne.

Hvert år tildeles dekorasjoner for særlig innsats - også i år.

Medaljene uttrykker respekt og anerkjennelse.

For den enkelte. Men også for oppdraget de var en del av.

Dekorasjonene er synlige symboler på samfunnets støtte og takknemlighet.

Samlet utgjør alle veteraner et fellesskap.

Et fellesskap som står vakt om våre verdier: fred, frihet, menneskerettigheter og demokrati.

Den enkeltes bragd hadde ikke vært mulig uten dette fellesskapet.

De som dekoreres, representerer alle veteraner.

Veteraner som fortjener vår anerkjennelse.

Kjære alle sammen,

8. mai er dagen for å feire.

Feire vår frihet og selvstendighet.

Men det er også dagen for å takke.

Takke alle dem som under andre verdenskrig bidro i kampen mot diktatur og barbari – for demokrati, menneskerettigheter og vår selvstendighet.

Men også for å takke alle dem som med det norske flagget på skulderen har gjort en innsats for vårt land.

I Norge og i internasjonale operasjoner.

De er alle våre veteraner.

Vi takker dem fordi de har satt oss fremfor meg.