Finansministerens innlegg på pressekonferansen om energiaksjer i SPU

Sjekkes mot
fremføring.

Plansjer fra presentasjonen

Regjeringen har i dag lagt frem en melding for Stortinget der vi legger opp til at Statens pensjonsfond utland skal selge seg ut av såkalte oppstrømsselskaper i energisektoren. Dette er selskaper som hovedsakelig driver med leting og produksjon av olje og gass.

Jeg skal komme tilbake til begrunnelsen for dette forslaget og si mer om hva det innebærer i praksis, men la meg først få minne om utgangspunktet:

I slutten av 2017 fikk Finansdepartementet et råd fra Norges Bank om å ta energisektoren ut av referanseindeksen for aksjer i SPU. Banken begrunnet rådet med at det vil redusere sårbarheten i statens formue ved et varig fall i olje- og gassprisene.

Regjeringen satte deretter ned en ekspertgruppe som fikk i oppdrag å vurdere hvor sårbar norsk økonomi er for et slikt oljeprisfall, og om det å selge energiaksjene i SPU er et grep som vil demme opp for konsekvensene. Eller om det er andre tiltak som er bedre egnet.

Ekspertgruppens vurdering var at SPU fortsatt bør være investert i energiaksjer. De trakk blant annet frem at å selge energiaksjene ville ha liten betydning for oljeprisrisikoen i norsk økonomi, samtidig som det ville innebære kostnader – blant annet i form av et mindre investeringsunivers for et stort fond.

Både rådet fra Norges Bank og ekspertgruppens utredning har vært på høring.

Mange av høringsinstansene er enige med ekspertgruppen i at det trolig ikke har så mye å si for sårbarheten vår overfor et varig fall i oljeprisen om fondet er investert i energiaksjer eller ikke.

Likevel er de delt i synet på om energisektoren bør ut av SPU.

Flere av dem vektlegger at det vil være et steg i riktig retning. Litt forsikring er bedre enn ingen forsikring.

Andre peker på at det kan sette fondets finansielle formål i spill og at det vil ramme selskaper som i stor – og stadig større – grad har virksomhet innen fornybar energi.

Jeg mener den løsningen vi legger opp til balanserer disse ulike hensynene på en god måte.

Norsk økonomi er sårbar for et varig oljeprisfall. Det er alle enige om.

Men det er også et faktum at sårbarheten er mindre nå enn den gangen mesteparten av formuen vår fortsatt besto av olje- og gassressurser på sokkelen. Før de ble hentet opp og vekslet om til en bredt diversifisert finansformue i utlandet.

Det viktigste vi kan gjøre for å forberede oss på et eventuelt oljeprisfall, er å føre en økonomisk politikk som legger til rette for god omstillingsevne i alle deler av økonomien og demper betydningen av slike sjokk.

Vi er enige med de som har trukket frem at den risikoreduserende effekten av å selge energiaksjene i SPU trolig være begrenset. Likevel mener vi det er hensiktsmessig å ta grep.

Men vi mener det blir feil å ta ut hele energisektoren.

Energisektoren favner bredt. Alt fra selskaper som kun driver med leting, boring og råoljeproduksjon, til integrerte selskaper med virksomhet i hele verdikjeden og rendyrkede fornybarselskaper.

Inntektene fra norsk sokkel kommer i all hovedsak fra oppstrømsvirksomhet. Vi skattlegger leting og produksjon av olje og gass, og har eierandeler i feltene.

Når målet er å gjøre norsk økonomi mindre sårbar for et varig fall i oljeprisen, er det derfor mer treffsikkert at SPU går ut av de utenlandske selskapene som har dette som sin hovedvirksomhet. Heller enn å gå ut av hele sektoren.

La meg gjøre det helt klart:

Dette har ingenting med regjeringens petroleumspolitikk å gjøre. Den ligger fast.

Vurderingene våre, og de vurderingene Norges Bank har gjort, gjenspeiler verken et bestemt syn på oljeprisen, fremtidig lønnsomhet eller bærekraft i petroleumssektoren.

Dette handler om å redusere risiko. Ved å spre den.

I tillegg vet vi at det er de selskapene som ikke har fornybar energi som hovedvirksomhet i dag, som etter all sannsynlighet vil stå for nesten hele veksten innen børsnotert infrastruktur for fornybar energi de neste ti årene.

Det er en vekst fondet bør ha mulighet til å ta del i.

Selskapene vi legger opp til å ta ut av fondets referanseindeks og investeringsunivers, er av indeksleverandøren FTSE Russell klassifisert som oppstrømsselskaper. Ved utgangen av 2018 hadde SPU investeringer for 66 milliarder kroner i disse selskapene. Tilsvarende om lag 1,2 prosent av aksjeporteføljen.

Finansdepartementet vil i samråd med Norges Bank fastsette regler for utfasingen, etter at Stortinget har behandlet meldingen. Men jeg vil allerede nå understreke at dette er noe som kommer til å skje over tid.

Jeg vil også understreke at hele denne prosessen, og vurderingene som er gjort, er basert på finansielle hensyn. Ikke klimahensyn.

Men klimarisiko er relevant. Slik flere av høringsinstansene har pekt på, er det en viktig finansiell risikofaktor for de offentlige finansene våre, både i SPU og i andre former. Klimaendringer, klimapolitikk og virkninger av disse på den teknologiske utviklingen vil på sikt kunne ha betydning for oljeprisen og for flere av selskapene SPU er investert i, herunder i energisektoren. Men klimarisiko er noe som må vurderes og håndteres på selskapsnivå.

Finansdepartementet vil derfor be Norges Bank om å gjennomgå sitt arbeid med klimarisiko i SPU, herunder vurdere klimarisikoen ved alle investeringer i enkeltselskaper – både i aksje- og obligasjonsporteføljen – med sikte på å styrke arbeidet overfor de enkeltselskapene med størst bidrag til klimarisikoen i fondet.

Vi vil komme tilbake til hvordan dette skal følges opp.

Ekspertgruppen som anbefalte oss å forbli investert i energiaksjer, trakk frem salg av andeler i SDØE eller aksjer i Equinor som alternative tiltak dersom staten ønsker å redusere oljeprisrisiko. Gruppen påpekte at de økonomiske og politiske sidene ved dette ikke var vurdert nærmere, og har heller ikke gitt råd om å gjennomføre disse alternative tiltakene.

Regjeringen mener at SDØE er et viktig instrument for å sikre at en høy andel av verdiskapningen på norsk sokkel tilfaller fellesskapet. Og vi legger ikke opp til å selge andeler verken der eller i Equinor.