De økonomiske utsiktene

Sjekkes mot
fremføring.

Presentasjon (PDF)

Tusen takk for at jeg får komme hit til dere. Dette er jo blitt en årlig tradisjon. Og det er en tradisjon jeg som oslojente setter stor pris på.

Famlien min drev - som som de fleste av dere vet - i mange år en skoforretning på Majorstuen. Så Oslo Handelsstands Forening er en forening som står meg nær på flere måter. Jeg vet litt om hvor skoen trykker, for å si det sånn.

Men nå skal jeg fortelle litt om "rikets tilstand".

Norsk økonomi er inne i en god periode.

Det skapes nye jobber i by og bygd.

Vi tror den gode utviklingen vil fortsette. I Nasjonalbudsjettet 2020 anslår vi at veksten her hjemme vil være høy også i år, men litt lavere enn i fjor.

Samtidig er det skyer på himmelen.

Veksten har gått ned i USA og hos flere viktige handelspartnere i Asia og Europa.

Usikkerhet om internasjonale handelskonflikter og striden rundt brexit har bidratt til nedgangen. Dette er utviklingstrekk som også kan ramme norsk økonomi, og det er tegn til at veksten har avtatt. I tillegg har den politiske spenningen i Midtøsten økt i det siste, noe som kan legge en ytterligere demper på den økonomiske utviklingen hos våre handelspartnere.

Det går godt i arbeidsmarkedet, og det er markert vekst i sysselsettingen.

Bare det siste året er nærmere 50 000 flere personer kommet i jobb. Privat sektor står for fire av fem nye sysselsatte. Det styrker bærekraften i velferdssamfunnet vårt.

Sysselsettingen stiger over hele landet og i de fleste næringer.

Oppgangen i sysselsettingen har bidratt til at arbeidsledigheten har gått markert ned de siste årene.

Den registrerte ledigheten ligger nå godt under sitt historiske snitt.

I 2019 var den registrerte ledigheten på 2,2 prosent. Det er det laveste nivået på 10 år.

I alle fylker var den registrerte ledigheten lavere i 2019 enn i 2016, da den var på sitt høyeste etter oljeprisfallet i 2014. Nedgangen har vært størst på Sør- og Vestlandet.

Bortsett fra i Østfold, var ledigheten i alle fylker i 2019 lavere enn 3 prosent av arbeidsstyrken, og i flere fylker var ledigheten under 2 prosent. I Oslo var ledigheten 2,6 prosent i 2019.

I takt med et strammere arbeidsmarked har lønnsveksten økt de siste årene.

Etter at reallønnsveksten i 2016 var negativ for første gang siden slutten av 1980-tallet, var det igjen reallønnsvekst i 2017. I 2018 ble mye av lønnsveksten spist opp av høyere strømpriser, slik at reallønnsveksten var om lag uendret.

I fjor ser det ut til at lønningene økte klart mer enn konsumprisene, slik at reallønnsveksten tok seg markert opp. Og den er ventet å ta seg videre opp fremover. Med økt kjøpekraft kommer kanskje også økt forbruk.

Det er godt nytt for handelsnæringen, som står midt oppi store omstillinger. Netthandel, både fra norske og utenlandske aktører, selvbetjente kasser, og skreddersydde tilbud som leveres hjem på døren blir stadig vanligere.

Det stiller næringen overfor nye utfordringer. Regjeringen la i november 2018 frem en stortingsmelding om handelsnæringen der vi foreslo 39 tiltak for omstilling og bærekraftig vekst i varehandelen.

En gladnyhet for dere er at Stortinget, etter forslag fra regjeringen, har vedtatt å avvikle den avgiftsfrie 350-kronersgrensen for import av varer. Med dette fjernes konkurranseulempen som norske butikker har hatt fordi handel med småvarer over nett fra utlandet har sluppet avgifter. Med forslaget vil blant annet sjokolade, godteri og mineralvann kjøpt på nett fra utlandet bli avgiftsbelagt fra første krone.

Fjerningen vil skje i to omganger. Fra 1. januar er fritaket fjernet for næringsmidler, varer som krever særskilt tillatelse for innførsel og særavgiftspliktige varer. Det legges opp til at fritaket fjernes for resterende varer, blant annet klær, sko og elektronikk når en forenklet registreringsordning for merverdiavgift etableres. Dermed legges grunnlaget for lavere fortollingsgebyrer. Det tas sikte på at denne ordningen trer i kraft 1. april.

Med stor innsats fra dere, og gode rammevilkår fra oss, er jeg sikker på at næringen vil lykkes i omstillingen.

Regjeringen har dessuten prioritert å bygge ut vei og jernbane. Det gjør det lettere for næringslivet å få varer frem og reduserer tidskostnader for de som kjører til jobben eller butikken. I denne byen har byrådet gjort det nærmest umulig å komme seg til en del av butikkene deres. Når Raymond og MDG ønsker å sette opp bompengene gjør de det vanskeligere for butikkene å overleve. Det vet jeg at mange av dere opplever daglig. Og da er det helt uforståelig for meg at Raymond og MDG ikke ønsker å takke ja til regjeringens tilbud som vil gi både billigere bussbilletter og lavere bompenger.

Og når jeg først er inne på bompenger. I budsjettet for 2020 prioriterer regjeringen reduserte bompenger for bilistene og økt tilskudd til kollektivtransport i byområdene. Regjeringen foreslår å øke tilskuddet til reduserte bompengetakster utenfor byområdene til 1,4 mrd. kroner. I utvalgte veiprosjekter vil bomstasjoner bli fjernet eller takstene settes ned.

Det er også lagt opp til at halvparten av den foreslåtte økningen på 850 mill. kroner i tilskuddet til viktige kollektivprosjekter i byene går til reduserte bompenger. I tillegg er det lagt opp til 300 mill. kroner i tilskudd til reduserte billettpriser i de store byområdene.  Bare for Oslo og Viken vil dette innebære et tilskudd til reduserte bompengetakster på om lag 250 mill. kroner og tilskudd til reduserte billettpriser på 50 mill. kroner, dersom betingelsene i regjeringens avtale aksepteres.

Den største innenlandske bekymringen jeg har, er gjeldsutviklingen. Den følger jeg nøye med på.

Boligprisene har utviklet seg moderat de siste to årene. Det er den lengste sammenhengende perioden med moderat prisutvikling vi har hatt i det norske boligmarkedet i nyere tid. Samtidig har aktiviteten i boligmarkedet vært høy. I 2019 ble det solgt rekordmange boliger og mange boliger ble lagt ut for salg.

Ser vi litt lengre tilbake, har boligprisene steget betydelig over flere år og bidratt til at norske husholdninger har svært høy gjeld sammenlignet med andre land. Det gjør husholdningene sårbare.

Boliglånsforskriften ble innført og senere strammet til for å bidra til en mer bærekraftig utvikling i husholdningenes gjeld. Det har virket. Færre har tatt opp svært høy gjeld i forhold til inntekt og boligverdi etter innstrammingen. Boligmarkedet er nå i bedre balanse, og gjeldsveksten til husholdningene er kommet noe ned.

Samtidig ser jeg med bekymring på at stadig flere låntakere gis lån tett opp mot forskriftenes grenser. Og selv om gjelds- og boligprisveksten har stabilisert seg, utgjør husholdningenes høye gjeld fremdeles en sårbarhet for norsk økonomi. Det er det også bred enighet om i norske og internasjonale fagmiljøer.

På toppen av den høye boliggjelden kommer forbruksgjelden, som i mange år har steget urovekkende raskt. Veksten har heldigvis bremset noe ned de siste årene, og nedgangen var særlig tydelig i 2019. Da kom både forbrukslånsforskriften og gjeldsregisteret på plass. Forbrukslånsforskriften stiller krav til bankenes utlånspraksis for forbrukslån, etter mønster fra boliglånsforskriften. Gjeldsregistrene sørger for at bankene har tilgang til informasjon om hvor mye forbruksgjeld personer som søker om lån har fra før. Det gir bankene bedre oversikt og bedre forutsetninger til å utøve godt bankhåndverk og vurdere kundenes betjeningsevne. Regjeringen håper at tiltakene vil bidra til en mer bærekraftig utvikling i forbrukslåns­markedet over tid.

For meg er det viktig å si at vi alle har et ansvar for en sunn utvikling i gjelden.

Hver enkelt av oss har ansvar for å ikke ta opp mer lån enn vi klarer å håndtere.

Bankene har ansvar for å gjøre gode og grundige vurderinger av kundene før de gir lån. Det er en viktig del av bankenes samfunnsrolle.

Og som myndigheter har vi ansvar for å regulere akkurat passe mye. Jo mer ansvar både enkeltindivider og banker tar, jo mindre trenger vi å stramme til på reguleringssiden.

La meg så vende blikket mot petroleumsnæringen.

Høyere priser og store kostnadskutt har trukket opp lønnsomheten på norsk sokkel de siste årene, og petroleumsinvesteringene ser ut til å ha steget markert i 2019.

Investeringene vil trolig være på et høyt nivå i lang tid fremover, men ettersom det er få store funn som skal bygges ut, ventes investeringene på norsk sokkel å avta og trekke ned veksten i fastlandsøkonomien i årene fremover.

Det vil på litt lengre sikt være en av de store utfordringene for norsk økonomi, å finne inntekter til å finansiere vår velferd fra andre næringer enn petroleumsnæringen. Det vil jeg komme tilbake til senere.

Aktiviteten på norsk sokkel vil avhenge av en rekke forhold, herunder utviklingen i oljeprisen. Ved inngangen til året steg oljeprisen markert som følge av økte spenninger mellom USA og Iran. Siden er oljeprisen kommet ned igjen.

Markedet venter at oljeprisen vil ligge rundt 60 dollar per fat de neste årene, som antydet av den stiplede blå linjen i figuren til høyre. Store, nye utbygginger på norsk sokkel er lønnsomme selv med en oljepris ned mot halvparten av dagens nivå.

Utbygginger av denne typen gir store positive ringvirkninger til mange bedrifter på fastlandet.

Også bedringen i konkurranseevnen gir positive ringvirkninger.

Svakere krone og moderate lønnsoppgjør har bidratt til betydelig bedre konkurranseevne i norsk næringsliv etter oljeprisfallet.

Det gir økt lønnsomhet og legger til rette for økt aktivitet i bedrifter som konkurrerer på verdensmarkedet.

Mens timelønnskostnadene i industrien i Norge i 2013 var 52 prosent høyere enn hos våre handelspartnere i EU, var forskjellen redusert til 29 prosent i 2018.

Når økonomien er inne i en så god periode som nå, er det riktig å holde igjen i finanspolitikken. Da motvirker vi at presset i økonomien blir for høyt, og ivaretar vekstevnen og konkurransekraften i næringslivet.

I budsjettet for neste år reduserer vi derfor bruken av oljeinntekter med 0,2 prosent, målt som andel av fastlandsøkonomien. Målt i kroner er oljepengebruken anslått til 244 milliarder, eller 2,6 prosent av statens pensjonsfond utland. Det er i tråd med handlingsregelen, som sier at bruken av oljeinntekter skal ligge under 3 prosent når det går godt i økonomien.

De siste fem årene har oljepengebruken variert rundt 7½ prosent målt som andel av fastlandsøkonomien.  Dere ser at søylene inni den røde ringen er omtrent like høye.

Det betyr at finanspolitikken i gjennomsnitt har virket nøytralt de siste fire årene.

Selv om det går veldig bra i norsk økonomi nå, vet vi at det ligger store utfordringer foran oss. 

Fremtiden er alltid usikker, likevel må vi gjøre vårt beste for å forberede oss på den. Derfor jobber vi nå for å legge frem en ny Perspektivmelding allerede til våren.

Perspektivmeldingen har lang tradisjon i norsk politikk. Den peker på fremtidens utfordringer, og hvordan regjeringen planlegger å møte disse. Vanligvis legges den frem i slutten av stortingsperioden. Nå fremskynder vi dette med ett år.

Flere utfordringer banker nå på vår dør.

Noen av disse er felles for hele verden, andre er særegne for Norge.

I Norge skal vi omstille oss fra en økonomi med markerte etterspørselsbidrag fra oljevirksomheten, til stabilisering og etter hvert nedgang. Samtidig skal vi møte utfordringene med en aldrende befolkning.

Globalt møter vi behovene for å kutte klimagassutslipp og en rivende teknologisk utvikling som utfordrer etablerte forretningsmodeller og arbeidsformer.

Globalt ser vi også klare tegn til økt proteksjonisme.

For vår lille, åpne økonomi, er det særlig uheldig. Mye av vår velstand er basert på handel med andre land.

La meg starte med utfordringene her hjemme.

Handlingsregelen har lagt til rette for at vi gradvis har faset inn oljeinntektene i norsk økonomi, og for at bruken av oljeinntekter skal være bærekraftig over tid. 

Siden handlingsregelen ble etablert i 2001 har sterk vekst i fondet gjort det mulig å øke bruken av oljeinntekter betydelig. I dag finansieres hver sjette krone på statsbudsjettet av oljefondet. 

Ser vi fremover, vil vi fortsatt ha et stort fond, men vi må være forberedt på at det ikke lenger vil vokse like raskt som de siste tjue årene.

Vi er inne i en ny fase i finanspolitikken, der rommet for videre oppgang i bruken av oljeinntekter er svært begrenset. 

Regjeringen har allerede tilpasset seg denne nye normalen, og holdt bruken av oljeinntekter om lag stabilt sett i forhold til verdiskapingen i fastlandsøkonomien de siste årene.

I statsbudsjettet for 2020 legger regjeringen opp til å ta ut 2,6 prosent av pensjonsfondet. Det er i tråd med handlingsregelen, som sier at bruken skal ligge under 3 prosent når det går godt i økonomien.

Oljeinntektene har gitt - og kommer fortsatt til å gi - kjærkomne bidrag til vår felles velferd, men vil ikke alene kunne løse utfordringene med en aldrende befolkning. Det har heller aldri vært planen. 

For hvis vi vil opprettholde og forbedre det velferdssamfunnet som er utviklet over generasjoner, må vi gjennomføre strukturreformer, som øker arbeidsinnsatsen og legger til rette for at vi får mest mulig ut av de ressursene vi bruker i offentlig sektor.

Det blir særlig viktig nå som andelen eldre i befolkningen øker.

At folk lever lenger er selvsagt bra, og gledelig. Men det betyr også at mange vil ha behov for pleie og annen hjelp i hverdagen, utgifter som i hovedsak vil måtte dekkes over offentlige budsjetter, og færre vil jobbe, noe som vil gi lavere skatteinntekter til staten.

Det kommer altså til å oppstå et gap mellom utgiftene på statsbudsjettet og midlene vi har til å finansiere disse utgiftene.

Vi må finne en måte å tette dette gapet på.

Det viktigste vi kan gjøre er å øke arbeidsinnsatsen. Vi må få flere i jobb. For selv om arbeidsledigheten er lav, er det for mange i arbeidsfør alder som står utenfor.

De fleste av dem både kan og vil bidra. Bare de får sjansen. Og de kvalifikasjonene de trenger, det må vi gi dem.

Samtidig må vi stå lenger i jobb etter hvert som vi blir eldre. Her ser vi heldigvis en positiv utvikling allerede. Og etter enigheten med partene i offentlig sektor vil også offentlig ansatte få gode insentiver til å stå lenger i jobb.

I tillegg til flere i jobb må vi utnytte ressursene våre enda bedre enn i dag og fremme et omstillingsdyktig og nyskapende næringsliv, slik at vi får flere ben å stå på.

Derfor må flere jobbe lenger, slik pensjonsreformen sikter mot. Samtidig må vi bruke ressursene våre mer effektivt.

Regjeringen har satt i verk en rekke høyst nødvendige reformer i offentlig sektor. Vi må kutte i overflødig byråkrati, og løse oppgaver på en smartere måte. Alternativet er økte skatter og avgifter for folk flest. Derfor har regjeringen innført avbyråkratisering- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen).

Automatisering og digitalisering skaper nye muligheter.

Muligheter til å produsere de samme varene og tjenestene med færre ressurser, slik at arbeidskraft og kapital frigjøres til bruk på andre ting. Muligheter for å utvikle nye og bedre tjenester enn vi før har hatt.

Vi er allerede et av de mest digitaliserte samfunnene i verden. Men mulighetene er fortsatt store, ikke minst hvis vi er flinke til å lære av hverandre – slik at vi raskere kan ta i bruk nye, innovative løsninger.

Et høyt kunnskapsnivå som er tilpasset næringslivets behov for å ta til oss teknologiske nyvinninger, er avgjørende for å lykkes i omstillingen.

Vi må også bruke ressursene smartere i offentlig sektor. Mulighetene ny teknologi skaper er store også her.

Mye av arbeidet går ut på små forbedringer fra år til år.

Skatteetaten og Lånekassen er eksempler på offentlige virksomheter som har lykkes: Digitalisering har gitt bedre tjenester, større effektivitet, mer brukervennlige løsninger og mer fornøyde brukere.

Men aller viktigst er det at kommunene lykkes med sitt arbeid for å ta i bruk nye og bedre metoder for å produsere sine tjenester. Det er her det meste av den offentlige tjenesteproduksjonen ligger. Særlig viktig er omsorgsteknologi, siden vi blir så mange flere eldre. Er vi flinke her, kan vi får bedre tjenester, tryggere omsorg og begrense veksten i ressursbruken.

Vi vil også overføre skatteoppkrevingen fra kommunene til Skatteetaten. Fordi det vil gi bedre bekjempelse av svart økonomi og arbeidslivskriminalitet, i tillegg til sterkere rettsikkerhet for skattebetalerne og mer effektiv ressursbruk.

Vi må også ha et konkurransedyktig skattenivå som sikrer effektiv ressursutnyttelse og gode vilkår for næringslivet. Dette oppnår man best ved lave skattesatser som utlignes på brede, nøytrale skattegrunnlag.

Regjeringen har redusert selskapsskatten fra 27 prosent til 22 prosent, blant annet for å møte de internasjonale utfordringene vi står overfor. Internasjonale organisasjoner som OECD og IMF trekker frem denne skattereformen som en av de viktigste reformene regjeringen har gjennomført. Skattereformen  styrker vekstgrunnlaget for norsk økonomi.

Norge står foran nye omstillinger for å sikre vår felles velferd. Regjeringen har redusert skatter- og avgifter med 25,5 mrd. kroner. Dette bidrar til å styrke økonomien, lette omstillinger og skape nye arbeidsplasser.

De fleste skatter og avgifter hemmer effektiviteten i økonomien, men er nødvendige for å finansiere felles velferd. Vi har innført ordninger i skattesystemet for å styrke tilgangen på kapital, særlig for mindre bedrifter og oppstartsbedrifter. Eksempler på dette er skatteinsentivordning for langsiktige investeringer i oppstartsselskap, gunstige regler for beskatning av opsjoner i arbeidsforhold og aksjesparekontoen. 

Vi lytter til norske bedriftseiere når de forteller oss om utfordringene formuesskatten skaper for dem. Lettelser i formuesskatten har vært viktig for å styrke det norske, private eierskapet. I løpet av vår tid i regjering, har vi redusert formuesskatten med  om lag 6,7 mrd. kroner. Skattesatsen er redusert og bunnfradraget er økt. Det er også innført en egen verdsettelsesrabatt på aksjer og driftsmidler mv. Lettelsene bidrar til å stimulere sparing, og den reduserte verdsettelsen for aksjer mv. kan bidra til økte investeringer i virksomheter som er avhengig av norsk egenkapital for å få gjennomført sine prosjekter.

Samlet sett innebærer endringene i skattesystemet at det blir mer lønnsomt å investere og skape nye arbeidsplasser i Norge.

La meg nå vende blikket ut og snakke om utfordringene vi må løse som en del av det internasjonale samfunnet.

Handelsspenningene har økt. Kina og USA er dypt inne i en handelskonflikt som har bragt tollsatsene på handelen mellom de to opp på historisk høye nivåer. I løpet av de siste to årene har USA hevet tollen på kinesisk eksport fra drøyt 3 prosent til rundt 20 prosent. Kina har fulgt etter, men fra et høyere nivå på om lag 8 prosent før konflikten startet.

Selv om vi ikke er direkte berørt, er dette dårlig nytt for Norge. Vår velstand er bygget på handel med utlandet og frie markeder. Vi er blitt et rikt land fordi vi har kunnet selge varer til utlandet. Først fisk og tømmer, så aluminium, og etter hvert olje og gass.

Trolig har få land nytt mer godt av økt globalisering enn Norge. Og vi er avhengige av handel for å opprettholde vår velstand fremover.

Handelen og samarbeidet med landene nærmest oss er av særlig stor betydning. Her har EØS-avtalen tjent Norge godt i 25 år. Det er den mest omfattende og dyptgripende internasjonale avtalen Norge har. Den regulerer handelen med vår viktigste handelspartnere, og sikrer oss adgang til EUs indre marked på like vilkår som øvrige EU- og EØS-land.

Når Storbritannia forlater EU, forlater landet også EØS. Det betyr at vi må fremforhandle nye avtaler med Storbritannia for å regulere vårt bilaterale forhold. Heldigvis er det nå klart at det vil være en overgangsperiode frem til 31. desember i år, hvor Storbritannia for alle praktiske formål skal behandles som om landet fortsatt er EU- og EØS-medlem. Dersom Storbritannia ønsker det, kan overgangsperioden forlenges med opptil to år.

Skulle vi komme i en situasjon der overgangsperioden løper ut før nye avtaler er på plass, vil det være uheldig. Men de forberedelsene som regjeringen gjorde i fjor for å være forberedt på en såkalt «no deal Brexit», vil da kunne komme til nytte og dempe de umiddelbare konsekvensene, som for eksempel å hindre at flytrafikken stopper opp, eller at det innføres tollsatser som ingen ønsker.

Vårt mål er å få en så god handelsavtale med Storbritannia som mulig, samtidig som vi hegner om EØS-avtalen og andre viktige avtaler vi har med EU.

Mange næringer er bygget på handel med utlandet. For eksempel er oppdrettsnæringen en av våre største eksportnæringer, og samtidig en av våre fremste distriktsnæringer.

I 2019 eksporterte vi sjømat for om lag 107 milliarder kroner. Det er ny rekord. Uten handel ville vi vært veldig mye fattigere – og vi måtte spist veldig mye fisk.

Handelen er viktig i seg selv, men like viktig er det at åpne grenser og samhandel gir oss tilgang til nye ideer og ny teknologi. Vi vet jo alle at det aller meste av nyskaping og innovasjon skjer utenfor Norges grenser. Vi er avhengig av å ta i bruk teknologi og metoder andre har utviklet.

Handel og investeringer skjerper også konkurransen og holder oss på tå hev. Det bringer verden fremover i et raskere tempo enn om land hadde vært skjermet fra hverandre. De mest produktive selskapene er de som møter tøff konkurranse i internasjonale markeder. 

I vår levetid har vi tatt gigantiske steg mot en bedre verden for hundrevis av millioner mennesker. Det skyldes en kombinasjon av rivende teknologisk utvikling og at land handler med hverandre. Den absolutte fattigdommen i verden er kraftig redusert.

Men det aller viktigste med handel, kan vi ikke måle i kroner og øre. 

Handel knytter oss tettere sammen, og gir en fredeligere verden. Lærdommene fra mellomkrigstiden var at proteksjonisme og handelsbarrierer skaper konflikt, og ikke fred.

Derfor skal vi være bekymret over at vi nå ser tegn til økende handelsspenninger internasjonalt. Rent økonomisk, på kort sikt, vil nok ikke konsekvensene for Norge være altfor store. Men etter hvert vil mindre åpenhet og samhandling kunne svekke drivkreftene som leder til teknologioverføring og omstilling. En viktig driver for økt velstand dempes. 

Mange hundre millioner mennesker skal finne sin vei inn i den globale middelklassen de neste årene hvis vi skal nå bærekraftsmålene.

Det kommer til å kreve økonomisk vekst og utvikling, ikke minst handel.

Men hvis verden samtidig skal lykkes med klimamålene, må veksten skje med lave utslipp og være bærekraftig.

Klimaendringer er en av vår tids største utfordringer. Den kan bare løses gjennom internasjonalt samarbeid. 

Den sikreste måten å bidra til et grønt skifte, er å gjøre det attraktivt å velge miljøvennlig. At de grønne valgene er de lønnsomme valgene. . For enkeltmennesker, for offentlige virksomheter og for næringslivet. Og aller helst bør kostnaden ved utslipp være relativt lik på tvers av sektorer og på tvers av landegrenser – da får vi mest igjen for innsatsen.

Norge er det landet i verden som er kommet lengst i å fase ut fossile kjøretøy i bilparken. Det skyldes at vi legger til rette for at null –og lavutslippsbiler er det foretrukne alternativet for bilkjøperne.

I 2019 var om lag 42 prosent av nybilsalget elbiler. Flere elbiler bidrar til å redusere bensin- og dieselsalget i Norge.

Den drastiske omleggingen gjør vi samtidig som vi vet at en stor del av Norges oljeproduksjon går til å produsere fossilt drivstoff til transportsektoren.

Det er stor forskjell på utslippene fra bruk av kull og bruk av gass. Å erstatte kull med gass gir raske utslippskutt fordi gass bare gir om lag halvparten så mye utslipp som kull per energienhet. Nye teknologier, som CCS, kan bryte sammenhengen mellom bruk av eksempelvis gass og CO2-utslipp.

Jeg mener det er feil å gå inn for en styrt avvikling av norsk petroleumsproduksjon og -industri. Det vil kunne destabilisere den økonomiske utviklingen i Norge. Det vil medføre et stor inntektstap for Norge, og dessuten vil det kunne utløse erstatningskrav fra de selskapene som nå opererer på sokkelen. Og det hjelper lite for de globale klimautslippene. Norge står for om lag 0,1 prosent av verdens utslipp. Norge tar ansvar for sine utslipp og mer enn 80 prosent av våre utslipp er priset enten gjennom avgift eller kvoteplikt.

Vi må fortsette å bruke markedet for å gjøre omstillingen bærekraftig. Det er etterspørselen vi først og fremst må påvirke.

Vi må bygge på den kunnskapen og kompetansen vi har. Havvind er et godt eksempel.

I oktober i fjor tok regjeringen imot utbyggingsplanene for Hywind Tampen – Norges første flytende vindpark.

Dette er nybrottsarbeid og et levende eksempel på hvordan kompetansen i olje- og gassnæringen også kan brukes i andre industrier. I dette tilfellet til å utvikle teknologien og redusere kostnadene for flytende havvind.

Regjeringen har også foreslått å åpne to nye områder for havvind.

Verden vil gradvis gå fra en grå til en grønn bilpark. Her går Norge foran gjennom å prise utslipp høyere enn tidligere, både gjennom CO2-avgiften og kvotemarkedet.

Ingenting er mer naturlig enn at en borgerlig regjering, med vårt generasjonsperspektiv og forvalteransvar, tar ledertrøyen i det grønne skiftet.

Og vi vet hva som skal til.

La meg kort nevne noen hovedprioriteringer fremover.

For det første: Samarbeid med EU om økte ambisjoner

Samarbeidet med EU er det sentrale rammeverket for regjeringens klimapolitikk. Vi skal forsterke klimamålet for 2030 og gjennomføre det sammen med EU. EU ligger an til å stramme til sitt utslippsmål for 2030 betydelig. Kommisjonen foreslår minst 50 prosent reduksjon sammenliknet med 1990. 

For det andre: Fossil energi må fases ut av transportsektoren.

Allerede er nesten halvparten av nybilsalget utslippsfritt. Men vi gir oss ikke før vi har nådd 100 prosent, og målet er at det skal skje i 2025.

For det tredje: Industrien må bli grønnere.

Vi tilfører 700 millioner kroner i ny kapital til Nysnø neste år, slik at de kan investere i norske bedrifter som får ned utslippene.

Vi skal øke CO2-avgiften med 5 % årlig, hvert år frem til 2025.

Og det investeres store beløp både i teknologi og mer kapasitet i strømnettet vårt, som også legger bedre til rette for elektrifisering og klimakutt.

For det fjerde: Vi skal styrke jernbane og kollektivtrafikk

I Nasjonal transportplan er det satt av 66 milliarder kroner til byvekstavtalene og belønningsordningen, og de fire største byene får dekket minst halvparten av regningen på store kollektivprosjekter.

For det femte: Vi har inngått en klimaavtale med jordbruket

I juni i fjor ble jordbruket en av de første næringene i Norge som inngikk en klimaavtale med regjeringen.

I avtalen er det satt et mål om at utslippene skal reduseres med 5 millioner tonn CO2-ekvivalenter for perioden 2021-2030. Avtalen legger dermed til rette for at jordbruket skal bidra til at vi når klimamålene.

Norge er i omstilling. Teknologiutvikling og klimautfordringer påvirker hele samfunnet. Liten og stor. By og bygd.

Utfordringene vi står ovenfor byr også på muligheter. De skal vi utnytte.

Vi må være smartere, grønnere og mer innovative for å skape vekst og gode arbeidsplasser over hele landet. For å skape et bærekraftig velferdssamfunn.

Det får vi til hvis vi spiller på lag.

Myndighetene skal legge til rette med gode rammebetingelser, og så er det næringslivet som må finne de smarte løsningene.

Takk for meg, og lykke til med resten av dagen.