Innledning på Trøndelagsmøtet

Sjekkes mot
fremføring.

Kjære alle sammen. Takk for invitasjonen hit til Trøndelagsmøtet og for at jeg får lov til å dele noen perspektiver om den økonomiske utviklingen fremover med dere.

Norsk økonomi er inne i en god periode. Det skapes nye jobber i by og bygd.

Bare det siste året er nesten 50 000 flere personer kommet i jobb! Privat sektor står for fire av fem nye sysselsatte. Det styrker bærekraften i velferdssamfunnet vårt.

Sysselsettingen øker i hele landet, og arbeidsledigheten er lav. Ledigheten har gått ned i nesten alle fylker de siste tolv månedene. Trøndelag er ett av disse. Ved utgangen av 2019 tilsvarte den registrerte ledigheten i Trøndelag 1,8 prosent av arbeidsstyrken. Det er 0,4 prosentpoeng lavere enn landsgjennomsnittet.

Vi tror det vil gå godt i norsk økonomi også fremover. I budsjettet anslår vi at veksten her hjemme vil avta noe, men at den vil være høyere enn sin langsiktige trend også i 2020.

Men det er skyer på himmelen. Ute er det flere land som opplever motvind.

Veksten har gått ned i USA og hos flere viktige handelspartnere i Asia og Europa.

Usikkerhet om internasjonale handelskonflikter og striden rundt brexit har bidratt. Det er utviklingstrekk som også kan ramme norsk økonomi, og det er allerede tegn til at veksten her hjemme har falt noe tilbake.

De siste dagene har oljeprisen tatt seg markert opp som følge av økte spenninger mellom USA og Iran. Høyere oljepris betyr at vi får høyere priser på vår eksport, men det kan også bety at forbrukere må betale mer for bensinen de fyller på tanken. Samtidig øker usikkerheten om hva som vil skje i Midtøsten.

Fremtiden er alltid usikker, likevel må vi gjøre vårt beste for å forberede oss på den. Derfor jobber vi nå for å legge frem en ny Perspektivmelding allerede til våren.

Perspektivmeldingen har lang tradisjon i norsk politikk. Den peker på fremtidens utfordringer, og hvordan regjeringen planlegger å møte disse. Vanligvis legges den frem i slutten av stortingsperioden. Nå fremskynder vi dette med ett år. Den kommer om bare noen måneder.

Flere utfordringer banker nå på vår dør.

Noen av disse er felles for hele verden, andre er særegne for Norge.

I Norge skal vi omstille oss fra en økonomi med markerte etterspørselsbidrag fra oljevirksomheten, til stabilisering og etter hvert nedgang. Samtidig skal vi møte utfordringene med en aldrende befolkning.

Globalt møter vi behovene for å kutte klimagassutslipp og en rivende teknologisk utvikling som utfordrer etablerte forretningsmodeller og arbeidsformer.

Globalt ser vi også klare tegn til økt proteksjonisme.

For vår lille, åpne økonomi, er proteksjonisme særlig uheldig. Mye av vår velstand er basert på handel med andre land.

La meg likevel starte med utfordringene her hjemme.

Handlingsregelen har lagt til rette for at vi gradvis har faset inn oljeinntektene i norsk økonomi, og for at bruken av oljeinntekter skal være bærekraftig over tid. 

Siden handlingsregelen ble etablert i 2001 har sterk vekst i fondet gjort det mulig å øke bruken av oljeinntekter betydelig. I dag finansieres hver sjette krone på statsbudsjettet av oljefondet. Det er mye, men samtidig betyr det at 5 av 6 kroner av det offentliges inntekter stammer fra skatteinntekter fra fastlandsøkonomien.

Ser vi fremover, vil vi fortsatt ha et stort fond, men vi må være forberedt på at det ikke lenger vil vokse like raskt som de siste tjue årene.

Vi er kommet inn i en ny fase i finanspolitikken, der rommet for videre oppgang i bruken av oljeinntekter er svært begrenset. 

Regjeringen har allerede tilpasset seg denne nye normalen, og holdt bruken av oljeinntekter om lag stabilt sett i forhold til verdiskapingen i fastlandsøkonomien de siste årene.

I statsbudsjettet for 2020 legger regjeringen opp til å ta ut 2,6 prosent av pensjonsfondet. Det er i tråd med handlingsregelen, som sier at bruken skal ligge under 3 prosent når det går godt i økonomien.

Oljeinntektene har gitt – og kommer fortsatt til å gi – kjærkomne bidrag til vår felles velferd, men vil ikke alene kunne løse utfordringene med en aldrende befolkning. Det har heller aldri vært planen. 

For hvis vi vil opprettholde og forbedre det velferdssamfunnet som er utviklet over generasjoner, må vi gjennomføre strukturreformer, som øker arbeidsinnsatsen og legger til rette for at vi får mest mulig ut av de ressursene vi bruker i offentlig sektor.

At flere står lenger i arbeid og at vi får mest mulig ut av ressursene i offentlig sektor, blir særlig viktig nå som andelen eldre i befolkningen øker. Flere eldre vil sette offentlige finanser under press.

Mange vil ha behov for pleie og annen hjelp i hverdagen, utgifter som i hovedsak vil måtte dekkes over offentlige budsjetter, og færre vil jobbe, noe som vil gi lavere skatteinntekter til staten.

Derfor må flere jobbe lenger slik pensjonsreformen sikter mot. Samtidig må vi bruke ressursene våre mer effektivt.

Automatisering og digitalisering skaper nye muligheter.

Muligheter til å produsere de samme varene og tjenestene med færre ressurser, slik at arbeidskraft og kapital frigjøres til bruk på andre ting. Muligheter for å utvikle nye og bedre tjenester enn vi før har hatt.

Vi er allerede et av de mest digitaliserte samfunnene i verden. Men mulighetene er fortsatt store, ikke minst hvis vi er flinke til å lære av hverandre – slik at vi raskere kan ta i bruk nye, innovative løsninger.

Et høyt kunnskapsnivå som er tilpasset næringslivets behov for å ta til oss teknologiske nyvinninger, er avgjørende for å lykkes i omstillingen.

Vi må også bruke ressursene smartere i offentlig sektor. Mulighetene ny teknologi skaper, er store også her.

Mye av arbeidet går ut på små forbedringer fra år til år.

Skatteetaten og Lånekassen er eksempler på virksomheter som har lykkes: Digitalisering har gitt bedre tjenester, større effektivitet, mer brukervennlige løsninger og mer fornøyde brukere.

Men aller viktigst er det at kommunene lykkes med sitt arbeid for å ta i bruk nye og bedre metoder for å produsere sine tjenester. Det er her det meste av den offentlige tjenesteproduksjonen ligger. Særlig viktig er omsorgsteknologi, siden vi blir så mange flere eldre. Er vi flinke her, kan vi får bedre tjenester, tryggere omsorg og begrense veksten i ressursbruken.

Vi må også ha et konkurransedyktig skattenivå som sikrer effektiv ressursutnyttelse og gode vilkår for næringslivet. Dette oppnår man best ved lave skattesatser som utlignes på brede, nøytrale skattegrunnlag.

Regjeringen har redusert selskapsskatten fra 27 prosent til 22 prosent blant annet for å møte de internasjonale utfordringene vi står overfor. Internasjonale organisasjoner som OECD og IMF trekker frem denne skattereformen som en av de viktigste reformene regjeringen har gjennomført. Det styrker vekstgrunnlaget for norsk økonomi.

Norge står foran nye omstillinger for å sikre vår felles velferd. Regjeringen har redusert skatter og avgifter med 25,5 milliarder kroner. Dette bidrar til å styrke økonomien, letter omstillinger og skaper nye arbeidsplasser.

De fleste skatter og avgifter hemmer effektiviteten i økonomien, men er nødvendige for å finansiere vår felles velferd. Vi har innført ordninger i skattesystemet for å styrke tilgangen på kapital, særlig for mindre bedrifter og oppstartsbedrifter. Eksempler på dette er skatteinsentivordning for langsiktige investeringer i oppstartsselskap, gunstige regler for beskatning av opsjoner i arbeidsforhold og aksjesparekontoen. 

Vi lytter til norske bedriftseiere når de forteller oss om utfordringene formuesskatten skaper for dem. Lettelser i formuesskatten har vært viktig for å styrke det norske, private eierskapet. I løpet av vår tid i regjering, har vi redusert formuesskatten med rundt 7 milliarder kroner.

Samlet sett innebærer endringene i skattesystemet at det blir mer lønnsomt å investere og skape nye arbeidsplasser i Norge.

Regjeringen ønsker levende lokalsamfunn og vekst i hele landet. Det viktigste for levende lokalsamfunn i hele Norge er et næringsliv som opprettholder nåværende arbeidsplasser og skaper nye lønnsomme arbeidsplasser.

Norge er i omstilling. Teknologiutvikling og klimautfordringer påvirker hele samfunnet.              

Slike store endringer gjør at vi trenger mer kunnskap om utfordringene for distriktene fremover. Regjeringen har derfor nedsatt et utvalg som skal utrede betydningen privat næringsliv har for levende og bærekraftige lokalsamfunn.

En viktig del av arbeidet til Distriktsnæringsutvalget handler om å beskrive hva god nasjonal, regional og lokal næringspolitikk er, og synliggjøre hva som fremmer eller hemmer lønnsom næringsvirksomhet i distriktene.

Utvalget skal legge frem sin rapport innen 1. juli 2020.

La meg nå vende blikket ut og snakke om utfordringene som vi må løse som en del av det internasjonale samfunnet.

Trolig har få land nytt mer godt av økt globalisering enn Norge.

Vår velstand er bygget på handel med utlandet og frie markeder. Vi er blitt et rikt land fordi vi har kunnet selge varer til utlandet. Først fisk og tømmer, så aluminium, og etter hvert olje og gass.

I Norge er vi avhengig av handel for å opprettholde vår velstand.

Handelen og samarbeidet med landene nærmest oss er av særlig stor betydning. I så måte har EØS-avtalen tjent Norge svært godt i 25 år. Det er den mest omfattende og dyptgripende internasjonale avtalen Norge har. Den regulerer handelen med vår viktigste handelspartnere, og sikrer oss adgang til EUs indre marked på like vilkår som øvrige EU- og EØS-land.

Når Storbritannia forlater EU, forlater landet også EØS. Det betyr at vi må fremforhandle nye avtaler med Storbritannia for å regulere vårt bilaterale forhold. Heldigvis er det nå klart at det vil være en overgangsperiode frem til 31. desember i år, hvor Storbritannia for alle praktiske formål skal behandles som om landet fortsatt er EU- og EØS-medlem. Dersom Storbritannia ønsker det, kan overgangsperioden forlenges med opptil to år.

Skulle vi komme i en situasjon der overgangsperioden løper ut før nye avtaler er på plass, vil det være uheldig. Men de forberedelsen som regjeringen gjorde i fjor for å være forberedt på en såkalt «no deal Brexit», vil da komme til nytte og dempe de umiddelbare konsekvensene.

Vårt mål er å få til en så god handelsavtale med Storbritannia som mulig, samtidig som vi hegner om EØS-avtalen og andre viktige avtaler vi har med EU.

Mange næringer er bygget på handel med utlandet. For eksempel er oppdrettsnæringen en av våre største eksportnæringer, og samtidig en av våre fremste distriktsnæringer.

I 2019 eksporterte vi sjømat for om lag 107 milliarder kroner. Det er ny rekord. Uten handel ville vi vært veldig mye fattigere – og vi måtte spist veldig mye fisk.

Handelen er viktig i seg selv, men like viktig er det at åpne grenser og samhandel gir oss tilgang til nye ideer og ny teknologi. Vi vet jo alle at det aller meste av nyskaping og innovasjon skjer utenfor Norges grenser. Vi er avhengig av å ta i bruk teknologi og metoder andre har utviklet.

Handel og investeringer skjerper også konkurransen og holder oss på tå hev. Det bringer verden fremover i et raskere tempo enn om land hadde vært skjermet fra hverandre. Våre mest produktive selskapene er de som møter tøff konkurranse i internasjonale markeder. 

I vår levetid har vi tatt gigantiske steg mot en bedre verden for hundrevis av millioner mennesker. Det skyldes en kombinasjon av rivende teknologisk utvikling og at land handler med hverandre. Den absolutte fattigdommen i verden er kraftig redusert.

Men det aller viktigste med handel, kan vi ikke måle i kroner og øre. 

Handel knytter oss tettere sammen, og gir en fredeligere verden. Lærdommene fra mellomkrigstiden var at proteksjonisme og handelsbarrierer skaper konflikt, og ikke fred.

Derfor skal vi være bekymret over at vi nå ser tegn til økende handelsspenninger internasjonalt. Rent økonomisk, på kort sikt, vil nok ikke konsekvensene for Norge være altfor store. Men etter hvert vil mindre åpenhet og samhandling kunne svekke drivkreftene som leder til teknologioverføring og omstilling. En viktig driver for økt velstand dempes. Og verden kan bli et mindre fredelig sted hvis proteksjonisme får dominere.

Mange hundre millioner mennesker skal finne sin vei inn i den globale middelklassen de neste årene hvis vi skal nå bærekraftsmålene.

Det kommer til å kreve økonomisk vekst og utvikling, ikke minst handel.

Men hvis verden samtidig skal lykkes med klimamålene, må veksten skje med lave utslipp og være bærekraftig.

Klimaendringer er en av vår tids største utfordringer. Den kan bare løses gjennom internasjonalt samarbeid. 

Den sikreste måten å bidra til et grønt skifte, er å sørge for at det koster å forurense slik at de grønne valgene er de lønnsomme valgene. For enkeltmennesker, for offentlige virksomheter og for næringslivet. Og aller helst bør denne kostnaden være relativt lik på tvers av sektorer og på tvers av landegrenser – da får vi mest igjen for innsatsen.

Norge er det landet i verden som er kommet lengst i å fase ut fossile kjøretøy i bilparken. Det har vi gjort ved å legge til rette for at null- og lavutslippsbiler er det foretrukne alternativet for bilkjøperne.

Vi ser at fossilbil-andelen i nybilsalget i Norge krymper, og lav- og nullutslippsparken øker. I fjor var om lag 42 prosent av nybilsalget elbiler. Flere elbiler bidrar til at bensin- og dieselsalget i Norge er redusert siden nyttår.

Den drastiske omleggingen gjør vi samtidig som vi vet at en stor del av Norges oljeproduksjon går til å produsere fossilt drivstoff til transportsektoren.

Er vi i ferd med å redusere etterspørselen etter et av våre viktigste eksportprodukter? Fra en sektor som står for en høy andel av Norges totale verdiskaping?

Ja, det er vi. Det er også vårt mål.

Det er stor forskjell på utslippene fra bruk av kull og bruk av gass. Å erstatte kull med gass gir raske utslippskutt fordi gass bare gir om lag halvparten så mye utslipp som kull per energienhet. Nye teknologier, som CCS (karbonfangst og lagring), kan bryte sammenhengen mellom bruk av eksempelvis gass og CO₂-utslipp.

Jeg mener det er feil å gå inn for en styrt avvikling av norsk petroleumsproduksjon og leverandørindustrien. Det vil kunne destabilisere den økonomiske utviklingen i Norge. Det vil medføre et stort inntektstap for Norge, og dessuten vil det kunne utløse erstatningskrav fra de selskapene som nå opererer på sokkelen. Og det hjelper lite for de globale klimautslippene. Norge står for om lag 0,1 prosent av verdens utslipp. Norge tar ansvar for sine utslipp og mer enn 80 prosent av våre utslipp er priset enten gjennom avgift eller kvoteplikt.

Vi må fortsette å bruke markedet for å gjøre omstillingen bærekraftig. Det er etterspørselen vi først og fremst må påvirke.

Vi må bygge på den kunnskapen og kompetansen vi har. Havvind er et godt eksempel.

I oktober i fjor tok regjeringen imot utbyggingsplanene for Hywind Tampen – Norges første flytende vindpark.

Dette er nybrottsarbeid og et levende eksempel på hvordan kompetansen i olje- og gassnæringen også kan brukes i andre industrier. I dette tilfellet til å utvikle teknologien og redusere kostnadene for flytende havvind.

Regjeringen har også foreslått å åpne to nye områder for havvind.

Noe norsk olje og gass vil bli ulønnsom og dermed bli liggende under bakken når verden gradvis går fra en grå til en grønn bilpark og når fornybare energikilder erstatter stadig mer av den fossile energiproduksjonen. Her går Norge foran gjennom å prise utslipp høyere enn tidligere, både gjennom CO2-avgiften og kvotemarkedet.

Ingenting er mer naturlig enn at en borgerlig regjering, med vårt generasjonsperspektiv og forvalteransvar, tar ledertrøyen i det grønne skiftet.

Og vi vet hva som skal til.

La meg kort nevne noen hovedprioriteringer fremover.

For det første: Samarbeid med EU om økte ambisjoner

Samarbeidet med EU er det sentrale rammeverket for regjeringens klimapolitikk. Vi skal forsterke klimamålet for 2030 og gjennomføre det sammen med EU. EU ligger an til å stramme til sitt utslippsmål for 2030 betydelig, Kommisjonen foreslår minst 50 pst. reduksjon sammenliknet med 1990. For kvotepliktig sektor er vi en del av dette.

For det andre: Fossil energi må fases ut av transportsektoren.

Allerede er nesten halvparten av nybilsalget utslippsfritt. Men vi gir oss ikke før vi har nådd 100 prosent, og regjeringens mål er at det skal skje i 2025.

For det tredje: Industrien må bli grønnere.

Vi tilfører 700 millioner kroner i ny kapital til Nysnø neste år, slik at de kan investere i norske bedrifter som får ned utslippene.

Vi skal øke CO2-avgiften med 5 % årlig, hvert år frem til 2025.

Og det investeres store beløp både i teknologi og mer kapasitet i strømnettet vårt, som også legger bedre til rette for elektrifisering og klimakutt.

For det fjerde: Vi skal styrke jernbane og kollektivtrafikk

I Nasjonal transportplan er det satt av 66 milliarder kroner til byvekstavtalene og belønningsordningen, og de fire største byene får dekket minst halvparten av regningen på store kollektivprosjekter.

For det femte: Vi har inngått en klimaavtale med jordbruket

I juni i fjor ble jordbruket en av de første næringene i Norge som inngikk en klimaavtale med regjeringen. I avtalen er det satt et mål om at utslippene skal reduseres med 5 millioner tonn CO2-ekvivalenter for perioden 2021-2030. Avtalen legger dermed til rette for at jordbruket skal bidra til at vi når klimamålene.

Norge er i omstilling. Teknologiutvikling og klimautfordringer påvirker hele samfunnet. Liten og stor. By og bygd.

Utfordringene vi står ovenfor, byr også på muligheter. De skal vi utnytte.

Vi må være grønnere, smartere og mer innovative for å skape vekst og gode arbeidsplasser over hele landet. For å skape et bærekraftig velferdssamfunn.

Det får vi til hvis vi spiller på lag.

Myndighetene skal legge til rette med gode rammebetingelser, og så er det næringslivet som må finne de smarte løsningene.

Takk for meg, og lykke til med resten av dagen.