Denne gangen er det alvor

De siste tiårene har vært gode for norsk økonomi. Statens skatteinntekter har vokst jevnt, oljeinntektene har vært store, Statens pensjonsfond har vokst kraftig, og stigende inntekter fra fondet har vært faset inn i norsk økonomi.

I de årlige statsbudsjettene har vi vennet oss til å legge nye 15–20 milliarder kroner på bordet hvert år i gjennomsnitt det siste tiåret – etter at de store utgiftene til folketrygden og andre pensjoner har vært dekket.

Vi politikere har brukt disse pengene på mange gode og viktige formål. Denne regjeringen har blant annet brukt handlingsrommet til en storstilt utbygging av vei og bane, flere ressurser til lærere og elever i skolen, til forskning og til skattelettelser som bidrar til ny vekst.

Nå er tiden for de enkle prioriteringene over. Å prioritere har for norske politikere betydd å velge mellom gode formål. Vi må forberede oss på at handlingsrommet i statsbudsjettene de neste ti årene vil være en brøkdel av det vi er blitt vant til.

Og selv om politikere i skiftende regjeringer lenge har snakket om trange budsjetter, er det annerledes nå. Det er alvor.

En finansminister som advarer om stramme budsjetter kan kanskje minne om gutten som ropte «ulv, ulv». Det har tross alt aldri vært nok penger til alle gode formål, og finansministre har snakket om betydningen av tøffe prioriteringer mange ganger før. Men som i eventyret er det annerledes denne gangen.

Forklaringen er enkel: De neste årene blir vi flere eldre, med det det innebærer av flere pensjonister, større utgifter til helsetjenester og en mindre andel av befolkningen i arbeid.

Samtidig ønsker vi å fortsette linjen fra de siste årene; å ikke øke oljepengebruken veldig mye mer som andel av verdiskapingen. Pensjonsfondet gir oss en handlefrihet som andre ikke har, men vi kan ikke basere velferdsstaten på at vi fortsatt skal være heldige med kronekurs og aksjeverdier. Selv om fondet har steget kraftig det siste året, må vi være forberedt på at det fort kan snu.

For venstresiden synes svaret på disse utfordringene enkel: Vi kan bare øke skattene og fortsette som før. Det er feil. Skal Norge fortsatt være et attraktivt sted å investere i, skal vi legge til rette for et næringsliv som fortsetter å skape lønnsomme arbeidsplasser, skal vi fortsette å ha et sterkt norsk eierskap, så er det siste vi trenger et høyere skattenivå. Vi ønsker også at det skal lønne seg å jobbe og gjøre en ekstra innsats.

Det er heller ikke noen løsning å bruke flere oljepenger enn det handlingsregelen tilsier.

Fremover vil det derfor bli viktig å finne løsninger som gjør at Norge kan fortsette å bruke penger på viktige investeringer, og samtidig føre en ansvarlig økonomisk politikk. Det forutsetter at vi lykkes med minst tre ting:

• Flere må fullføre videregående skole, og vi må få flere i arbeid.

I ti år etter finanskrisen gikk andelen sysselsatte ned. Den trenden er nå snudd, men vi har fortsatt langt igjen før vi er tilbake der vi var. Det viktigste virkemiddelet vi har er å få flere til å fullføre videregående skole. Her er vi heldigvis på rett vei: Mellom 2013 og 2019 har andelen som fullfører, økt fra under 70 prosent til over 75 prosent.

• Vi må skape flere jobber og inkludere flere i arbeidslivet.

Norge har gode forutsetninger for å lykkes i den globale økonomien. Vi har kompetente arbeidstagere, et konkurransedyktig skattesystem og en høyt utdannet arbeidsstokk. Samtidig er det fortsatt langt flere i Norge som står utenfor arbeidslivet enn i både Sverige og Tyskland. Det blir viktig fremover å sørge for at alle som kan også får lov til å bidra i arbeidslivet.

• Vi må løse klimautfordringene.

Det er ikke noe alternativ å ikke løse klimautfordringene. Men vi må gjøre det på en smart måte. Det må koste å forurense, og det må være lønnsomt å velge klimavennlig. Vi må samarbeide med EU for å finne gode regionale løsninger.

Alt dette forutsetter at vi klarer å prioritere de virkelig viktige tiltakene i årene fremover, samtidig som vi holder oss innenfor økonomisk ansvarlige rammer.

Gutten i eventyret ble til slutt spist av ulven. Så galt skal det ikke gå med norske statsfinanser. Men allerede fra neste år må vi venne oss til å ligne litt mer på andre land.