Finansministerens redegjørelse om revidert nasjonalbudsjett i Stortinget

Sjekkes mot
fremføring

Se redegjørelsen på Stortingets Nett-TV

President,

La meg starte denne redegjørelsen med å sitere en av mine forgjengere; Per Berg Lund.

Da han talte til Stortinget i forbindelse med budsjettbehandlingen i mars 1931 sa han følgende:

«Jeg tror dog det kan være nokså nyttig å minne om, at siden regjeringen i november måned satt opp sitt budgettforslag (..) er utvilsomt så vel den økonomiske som den finansielle stilling i dette land blitt svakere (..) derved at chansene og utsiktene for den nærmeste tid fremover er blitt mørkere»

Da vi ønsket et nytt tiår velkommen.

For noen få måneder siden.

Var vi fullstendig uvitende om det som nå definerer det meste av alt vi gjør, og beslutningene vi tar.

Ikke minst det reviderte budsjettet vi legger frem i dag.

Det er nøyaktig to måneder siden vi innførte de strengeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i fredstid i Norge. To måneder.

I dag vet vi at vi kanskje må leve med smitte i samfunnet vårt i to år.

Selv med erfaringene vi har gjort de siste ukene, er det vanskelig å se akkurat hvordan det vil utvikle seg. Og hvilke konsekvenser det vil få.

Koronakrisen er en global pandemi. Den rammer liv og helse. Og får store konsekvenser for økonomi og arbeidsplasser.

Usikkerhet er det mest definerende for tiden vi lever i akkurat nå. For mange er det nettopp usikkerheten som er det tyngste å bære.

Det ligger i menneskets natur å lete etter svarene vi ikke har. I den situasjonen vi står i, vil det være tiden som gir oss svar. Hvor lenge vi må leve slik. Svar på hva som virker. Hvilke utfordringer vi taklet bra - og hva vi kunne gjort bedre. 

Samtidig vil usikkerheten bli en enda tyngre bør. Konsekvensene av krisen mer alvorlige. For hver dag som går. Til verden igjen er slik vi kjenner den.

Tiden er både vår beste venn, og verste fiende.

Er det svar å finne i historien?

I fredstid, må vi helt tilbake til 1930-tallet for å finne et økonomisk sjokk i nærheten av det vi opplever nå. Viktigste lærdom fra den gang, er at økonomisk politikk er et viktig og kraftfullt virkemiddel, som kan hjelpe folk og bedrifter i krise.

I nyere tid, er det tilbakeslaget i 1987 som har satt dypest spor. Nedgangen førte til høy arbeidsledighet, og bankkrisen på begynnelsen av 90-tallet. Da lærte vi blant annet betydningen av solide banker. En erfaring som gjorde oss bedre rustet til å stå i stormen da finanskrisen rammet høsten 2008.

Finanskrisen, med utspring i USA og de globale finansmarkedene, ga også høy arbeidsledighet og resesjon i store deler av den vestlige verden. Og i hele det tiåret vi nettopp la bak oss, lå ettervirkningene som et tungt teppe over den økonomiske utviklingen, særlig i Europa.

Fra finanskrisen lærte vi at det er virkningsfullt å bruke den økonomiske politikken raskt og kraftig. Og i tider som nå, ser vi verdien av det internasjonale arbeidet som sprang ut av finanskrisen. Innen tilsyn og regulering av finansmarkedene.

Også oljekrisen i 2014-2015 lærte oss noe. Blant annet hvor viktig det er at tiltakene er målrettede og midlertidige. Den gang bidro tiltakene til aktivitet og at vi fikk stoppet det som kunne ha blitt en negativ spiral.

Hvor dyp denne nedgangen vil bli, vet vi ikke. Vi anslår at verdiskapningen i fastlands-Norge avtar fire prosent i år. Men fallet kan også bli enda dypere.

I mange næringer har aktiviteten stoppet helt eller delvis opp. En av syv personer i arbeidsstyrken er permittert eller arbeidsledig, enten helt eller delvis. Familier og lokalsamfunn er rammet.

Denne krisen er annerledes enn de forrige. Og den er både brattere og dypere.

For hver krise vi har gått gjennom, har vi utviklet nye virkemidler til verktøykassen vår.

Så noen svar finner vi i historien. Men samtidig viser den tydelig at hver krise har sitt særpreg. Derfor holder det ikke bare å bygge på erfaringene og verktøyene vi har fra før. Vi må også tenke selv. Vi må tenke nytt. Og vi må tenke høyt. Vi må utvikle nye virkemidler. Og verktøyene vi har, må tilpasses bildet vi ser foran oss. Ikke bak oss.

De strenge smitteverntiltakene var nødvendige for å få kontroll på smitten. Men de ga umiddelbart dramatiske utslag i økonomien. Vi hadde dårlig tid. 

De første fire ukene fikk vi på plass nye krisetiltak hver uke. Og la meg få benytte anledningen til å takke alle de som gjorde det mulig. Og det er mange. Blant dem: Stortinget, partene i arbeidslivet, næringslivsorganisasjoner, departementene og direktorater.

Stortinget sikret rask behandling av sakene, men har også bidratt med nye forslag og forsterket regjeringens tiltak.

I disse ukene har vi virkelig kjent på verdien av tillit - og kraften av samarbeid. At det som synes nærmest umulig, blir mulig, når vi drar i samme retning. Det blir til og med mulig fra et hjemmekontor, i kjellerstua.

Den aller første, akutte fasen, handlet i stor grad om å skape trygghet for arbeidstakere og bedrifter.

• Permitteringsregelverket ble endret slik at staten tar en større del av lønnsforpliktelsen, og de permitterte får bedre inntektssikring.
• Skatteinnbetalinger ble utsatt - og avgifter redusert - for å gi bedrifter både på fastlandet og på sokkelen bedre likviditet, i en krevende periode.
• Det ble etablert en ordning med statlig lånegaranti for små og mellomstore bedrifter.
• I rekordfart er det kommet på plass en bred og omfattende kompensasjons­ordning for kriserammede bedrifter.

Og vi har iverksatt målrettede tiltak for blant annet vekstselskaper, togselskaper, luftfart, kultur, frivillighet, idrett, bryggerier, prosessindustri, studenter og lærlinger.

I dag, i revidert budsjett, legger vi frem nye tiltak.

Tiltak som bidrar til aktivitet i hele landet, og trygghet og støtte til de som trenger det:

• Sterke kommuner og fylkeskommuner er avgjørende for gode skoler, velferdstjenester og aktivitet i hele landet.
  Virusutbruddet har rammet også dem økonomisk.
  Inntektene har avtatt og utgiftene økt – spesielt til smittevern og helsetjeneste.
  Vi har allerede vedtatt mange ulike tiltak som kompenserer for dette. Og i dag foreslår vi enda flere.
  Lavere forventet pris- og lønnsvekst vil også styrke kommunenes økonomi.
  Samlet sett innebærer det at kommunesektoren er kompensert ut over virkningene av virusutbruddet, slik bildet nå ser ut.
  Men bildet kan endre seg. Og det kan bli behov for å gjøre mer. Regjeringen vil sette ned en arbeidsgruppe med KS. Gruppen skal kartlegge hvilke konsekvenser koronakrisen har fått for kommunesektoren.
• Vi foreslår også en kompetansepakke på 500 millioner kroner til studieplasser i høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning. Dette er en viktig investering i våre ungdommer og fremtidig kompetent arbeidskraft. Satsingen er første del av kompetansepakken «Utdannningsløftet 2020», som vil bli forsterket med flere tiltak om noen uker.
• De siste par månedene er det mange som har erfart hvilke muligheter det gir at skolen har digitale verktøy. Vi vil legge til rette for at digital undervisning kan ha en sentral plass i skolehverdagen også fremover, og foreslår derfor ytterligere 140 millioner til videre satsing på det.
• Vi foreslår 400 millioner kroner til en egen tiltakspakke for sårbare barn og unge. Til tettere oppfølging av elever som har tapt verdifull undervisning og opplæring, og økt satsing på helsetjenester og aktivitetstiltak for de med store behov. Samfunnet som brått stengte ned må stå klart til å støtte barn og unge når det nå gradvis åpnes opp igjen.
• Vi foreslår å gi helseforetakene et økt handlingsrom på 6 milliarder kroner. Slik at blant annet leger og sykepleiere kan fortsette den viktige jobben de gjør.
• Vi vil også øke rammene til NAV med 700 millioner. Slik at blant annet de som nå er permitterte og arbeidsledige får den inntektssikringen de trenger. 
• Og for å kompensere for inntektstapet i kollektivselskapene og Avinor, foreslår vi 1,5 milliarder kroner til fylkeskommunene og inntil 4,3 milliarder kroner til Avinor.
• Vi følger også opp Stortingets anmodningsvedtak med forslag på 920 millioner kroner til kompensasjon av media, frivillighet, ideelle organisasjoner og virksomheter innen blant annet kultur og museumsdrift.
• Vi følger opp Stortingets vedtak om en midlertidig justering i bostøtteordningen. Endringen vil føre til at rundt 13 000 nye husstander får bostøtte. Og at de som allerede er i ordningen, får mer.
• Stortingets vedtak om redusert arbeidsgiveravgift for mai og juni, følger vi også opp. Tiltaket tilsvarer 8 milliarder kroner.
• Og vi foreslår 300 millioner kroner i økt kapital til Nysnø. Dette vil gi selskapet større mulighet til å investere i bedrifter med lovende klimateknologi.

Som tidligere varslet, legger vi i dag også frem en egen melding om tiltak som vil bedre lividteten i oljenæringen med opp mot 100 milliarder kroner. For å dempe aktivitetsfallet som kan følge av lav oljepris

Kombinert med skatteutsettelser og fallende inntekter fra sokkelen, har alle disse tiltakene snudd årets statsfinanser på hodet.

I høst budsjetterte vi med et overskudd på 255 milliarder kroner, inkludert oljeinntekter og fondsinntekter. Nå kan vi få et underskudd på 124 milliarder kroner.

Samtidig er det viktig å huske at alternativet til å bruke kraftige økonomiske virkemidler nå, sannsynligvis ville vært enda flere konkurser og høyere ledighet senere. Det ville vært en enda større pris å betale, for oss som samfunn.

Men også i krisetid har vi et ansvar for å passe på pengebruken. Fremover kan ikke nye økonomiske tiltak bare komme på toppen av eksisterende. Noen tiltak må vi også trappe ned og fase ut. For det kan ta lang tid før den økonomiske aktiviteten tar seg skikkelig opp igjen.

Vi la ekstra til side i gode tider. Derfor kan vi bruke mer når vi nå står i en alvorlig krise. Dette er helt i tråd med intensjonen i handlingsregelen. Men handlingsregelen sier også at når økonomien går tilbake til normalen, må pengebruken reduseres. Oljeinntektene skal komme flere generasjoner til gode. Norske statsfinanser er ingen Sareptas krukke.

 

President,

Vi skulle gjerne hatt mer tid til å utrede de kostbare og omfattende ordningene vi har vedtatt de siste ukene. Den tiden hadde vi ikke.

For ingen var forberedt på hvor store de økonomiske konsekvensene ville bli. Ikke vi. Ikke næringslivet. 

En bedrift sitter normalt ikke på store mengder oppsparte midler i tilfelle det kommer en pandemi. En bedrift investerer pengene i utstyr, varer og vekst. Vekst som skaper arbeidsplasser. Derfor kan ikke bedriftene overleve i måneder uten inntekt. Kanskje ikke i uker engang.

Norsk næringsliv er mangfoldig. Hver bedrift er unik.

Enten det er

- fiskeoppdrett i nord

- leverandørbedrifter eller en reiselivsbedrift i vest

- prosessindustri i sør

- skogbruk i innlandet

- en frisør eller en byggmester i Oslo.

Det er ikke mulig å lage tiltaksordninger som treffer alle like godt. Derfor vil det være noen som får mindre støtte enn de ideelt sett burde. Og noen som får mer.

Målet med ordningene vi har fått på plass, er at flest mulig av de sunne og levedyktige bedriftene skal komme seg gjennom krisen.

 

President,

Når jeg sammenligner ulike kriser, forsøker jeg å se det store bildet. Men i politikken vi fører, måten vi håndterer krisen på, må vi se hvordan krisen rammer enkeltmennesker og enkeltnæringer.

For realiteten er at det er valgene til den enkelte - på egne vegne, eller på bedriftens vegne - som vil avgjøre hvordan utviklingen blir fremover.

Folk har brukt mindre penger nå, og mange sparer mer. Forbruket vil nok ta seg opp etter hvert som butikker og restauranter åpner igjen. Men hvor mye de vil bruke, kommer an på hvordan de selv vurderer fremtiden for sin egen økonomi. Hvor sterk usikkerheten føles. Det samme gjelder bedriftene.

Med all uforutsigbarheten som preger verden nå, er det grunn til å tro at mange vil utsette investeringer. Over tid vil økonomien omstille seg, men omstillingsfasen er krevende. Og den blir mer krevende med tiden.

Hvor dyp nedgangen vil bli, og hvor lenge den vil vare, vil i stor grad avhenge av hvor lenge vi må opprettholde smitteverntiltak. Ikke bare i Norge, men også internasjonalt.

Det er positivt for norsk økonomi at mange smitteverntiltak nå mykes opp. Men vi må forvente at aktiviteten kan bli lavere enn normalt over en lang periode. Det klarer vi ikke å unngå.

Vi er ikke bare avhengig av situasjonen i Norge. Det som skjer utenfor våre grenser, treffer i stor grad også vår økonomi.

Handelspartnerne våre vil samlet ha et fall verdiskapingen på seks prosent i år, ifølge IMF. Da er det lite drahjelp å få for de viktige eksportnæringene våre.

Og så lenge oljeprisen ser ut til å bli liggende lavt, vil det tynge oljeinvesteringene og dermed aktiviteten i leverandørnæringene.

Næringer som sysselsetter tusenvis av mennesker langs hele kysten, og som sitter på en kompetanse som er - og vil være - viktig for Norge fremover.

Det hjelper ikke stort å slå ned viruset her hjemme, hvis det fortsetter å bre seg utenfor grensene våre. Vi verken kan eller vil leve med stengte grenser for alltid.

Og selv om vi kan myke opp våre egne smitteverntiltak, vil veien ut av krisen være preget av at store deler av næringslivet vårt er en del av internasjonale verdikjeder.

Vi kjemper en kamp mot en fiende som ikke kjenner landegrenser. Den kampen må vi kjempe i fellesskap. Vi er et lite land som har bygget verdiskaping og velferd på handel i en tett sammenvevd verden.

Vi har oppdaget, utvunnet og solgt olje i et verdensmarked som har blitt stadig mer tilrettelagt for handel på tvers av nasjoner og regioner.

Vi har tatt del i en eventyrlig utvikling som har gitt bedre tilgang på varer, hender, kunnskap og kompetanse. Aldri før har mulighetene vært så store, for så mange. Men allerede før denne krisen så vi tendenser til handelsbarrierer, handelskrig, og til «først oss selv». 

Ja, krisen har avdekket noen sårbarheter ved det å være så avhengige av en velfungerende verdenshandel. Sårbarhetene må vi ta tak i og håndtere.

Likevel: Dette er ikke tiden for å risikere en reversering av samarbeid det har tatt tiår å bygge opp. 

Vi trenger en internasjonal dugnad, både for å håndtere pandemien og begrense de økonomiske konsekvensene, og for å forebygge nye pandemier. Og ekstra viktig er det at det internasjonale samfunnet ikke glemme de mest sårbare. Lavinntektsland rammes hardt.

Derfor foreslår regjeringen at Norge blant annet bidrar til katastrofefond og låneordninger for lavinntektsland, i regi av Verdensbanken og IMF. Dette kommer i tillegg til bidrag til FNs koronafond og til utvikling av vaksiner.

Historien har lært oss hvor kraftfull dynamikken i økonomisk samhandel er. Det er en sterk sammenheng mellom politikk som fremmer økonomisk vekst og handel, og en politikk med fred, stabilitet og velferd som mål.

Land som handler med hverandre, kriger mindre. Når de økonomiske båndene er tette, har land mye å tape på å komme i konflikt.

I mellomkrigstiden falt handelen markert som følge av proteksjonistiske tiltak. Dette bidro til en dyp økonomisk nedgangstid.

Målet med frihandel er tilgang på varer og tjenester. Import. Slik at vi kan kjøpe teknologi utviklet og produsert på andre kontinenter. Mens folk i andre deler av verden får gleden av norsk fisk til middag. For å kunne importere, må vi eksportere.

Vi er blitt et rikere land fordi vi kunne eksportere fisk, tømmer, skipsfartstjenester, olje og gass. I dag eksporterer vi 13 milliarder sjømatmåltider i året. Til en verdi på omtrent 110 milliarder kroner. Fisk er en av våre aller viktigste distriktsarbeidsplasser. Samtidig eksporterte vi i fjor olje og gass for hele 450 milliarder kroner.

Men frihandel er ikke bare viktig for arbeidsplassene på sokkelen eller i kystdistriktene. Frihandel er viktig for arbeidsplasser i hele landet vårt. Vi er avhengige av tilgangen på råvarer, på teknologi, på arbeidskraft. Og vi er avhengige av konkurransen – for å fortsette å forbedre oss slik at vi kan møte morgendagens marked.

Om globaliseringen nå skulle gå i revers, vil det være et tilbakeslag for den verdensordenen som gjennom hele etterkrigstiden har vist seg å bidra til omstilling og velferd over hele verden. Som har løftet millioner av mennesker ut av fattigdom.

Vår egen historie, vår økonomi og vår samfunnsstruktur, forplikter. Norge har et ansvar for å bidra til samarbeid, handel og en regelbundet verdensorden. Det skylder vi både våre medborgere og våre etterkommere.

Finansminister Lund fortsetter slik i sin redegjørelse fra 1931:

«Selv om man speider aldri så meget så har det vært vanskelig egentlig å opdage de lyspunkter som skulde innvarsle en bedring – men jeg tenker nærmest på at utsiktene for den aller nærmeste fremtid her i landet utvilsomt er betydelig mørkere. (..) Vi må også være klar over at det i inneværende termin vil medføre en svekkelse av statens inntekter, som vil medføre et underskudd på budgettet, og vi vil også være klar over at følgene av en sådan situasjon vil kaste sine skygger langt inn i fremtiden (..)»

På samme måte som kraften i en krise er akkurat så rå og brutal som den treffer enkeltmennesket, vil veien ut av krisen være akkurat så kraftfull som summen av ambisjonene våre – nesten 5,5 millioner mennesker med individuelle mål, vilje og handlekraft.

Sammen skal vi ta Norge gjennom denne krisen og til det som blir vår nye hverdag.

De økonomiske tiltakene vi har iverksatt så langt, er i stor grad tilpasset en ganske kortvarig krise. De er målrettede og skal være midlertidige.

Selv om vi har lettet litt på smitteverntiltakene de siste ukene, er det fortsatt enkelte former for aktivitet vi ønsker å unngå. For eksempel at veldig mange mennesker samles på et begrenset område.

Tiltakene som skal begrense aktivitet må være førende for hvilke økonomiske tiltak vi setter inn fremover og når de gjennomføres.

I motsatt fall kan de økonomiske tiltakene motvirke effekten av smitteverntiltakene. Vi kan ikke trykke på brems og gass samtidig. Noen smitteverntiltak må vi antagelig leve med en stund.

I månedene som kommer må vi derfor få hjulene i gang igjen, samtidig som vi har kontroll på smitten. Vi må fase ut noen av de økonomiske tiltakene som nå er innført, og finne løsninger som bidrar arbeidsplasser og aktivitet.

Vi må unngå at arbeidsledigheten biter seg fast. Å falle utenfor arbeidslivet, kan få konsekvenser for resten av livet. Og for hver person som faller utenfor, mister vi som samfunn verdifull kompetanse og arbeidskraft. Alle har noe å bidra med.

Vårt bidrag må være å legge til rette for at bedriftene har sterke insentiver til å ansette, trygghet til å satse og rom til å vokse.

Om et par uker vil regjeringen komme tilbake til Stortinget med en proposisjon om veien ut av krisen. Den må handle om nye tiltak, som settes inn på riktig tidspunkt, har riktig omfang, virker raskt og støtter opp under grønn omstilling og vekst.

Og vi må evne å tilpasse planen løpende; terrenget kan endre seg raskt. Da må også kartet justeres. Det har vi erfart de siste månedene. Og den usikkerheten er fortsatt tilstede.

Som en del av dette arbeidet, har regjeringen utvidet mandatet til ekspertgruppen for samfunnsøkonomiske effekter av smitteverntiltak. Gruppen skal blant annet vurdere hvordan de økonomiske tiltakene bør innrettes for å bidra til en god overgang ut av krisen.

At vi lykkes med å trappe ned krisetiltakene, og legge til rette for vekst og sysselsetting, er helt avgjørende for at vi kan sikre bærekraftige velferdsordninger i årene som kommer.

Utgiftene i offentlig forvaltning var på et høyt nivå allerede før denne krisen. Vi må unngå at de blir varig høyere når krisen er over. Unngå at statlig kapital erstatter privat kapital. Folk skal tilbake til jobbene sine i privat næringsliv, ikke bli ansatt i offentlig sektor.

Uansett vil vi måtte håndtere ettervirkningene av krisen i lang tid fremover. Det vil gjøre utfordringene vi hadde før virusutbruddet enda større når dette er over. Derfor må vi finne måter å komme oss gjennom denne krisen på, uten å miste det langsiktige perspektivet av syne.

 

President,

Vi har lenge visst at vi ikke kan lene oss like mye på inntektene fra oljevirksomheten fremover. Rommet for å øke oljepengebruken vil være mindre enn før. Heldigvis er det ikke oljerikdommen som er vår største formue. Det er menneskene som bor her. Arbeidskraften.

Kunnskap og kompetanse, er det aller mest verdifulle vi kan investere i. Behovet for mer kunnskap, økt kompetanse, handler ikke om alle de andre, det handler om oss alle.

Vi må bruke den tiden vi nå er inne i på en god måte. Vi vet at fremtiden vil kreve mer og ny kompetanse hos arbeidssøkere, ansatte og bedrifter. Derfor vil vi investere mer i kompetanse.

Vi vet at fremtiden krever grønn omstilling og kutt i utslipp. Derfor vil vi investere mer i ny teknologi som kan bidra til dette.

Nærmest daglig hører vi om yrker som kan forsvinne, at vi har et arbeidsliv i endring og at automatiseringen kommer med stormskritt.

Samtidig er den teknologiske utviklingen bare én av faktorene som gjør at norsk arbeidsliv står foran store forandringer.

Alle store trender – demografisk utvikling, økende pensjonsutgifter, globalisering, klimaendringer og økt konkurranse – sammen med pandemien, forteller oss én ting:

Arbeidslivet er i endring. Vi må ha arbeidskraft med god, og ikke minst, riktig kompetanse fremover.

La meg igjen gå tilbake til 1930-tallet. I 1931 skal Thomas Edison ha sagt til sin gode venn Henry Ford:

«Jeg ville satt pengene mine på solenergi. For en energikilde! Jeg håper vi ikke må vente helt til det er tomt for olje og kull før vi kommer dit»

Verdenssamfunnet står overfor en enorm utfordring med å redusere utslippene av klimagasser.

Regjeringen har høye ambisjoner i klimapolitikken. Vi har iverksatt viktige tiltak. Det krever noe av oss å omstille samfunnet i grønn retning.

Det koster en del å forebygge klimarisiko. Men investeringen er vel verdt det. Og med innovasjon og effektiv bruk av ressursene kan vi oppnå en økonomisk vekst som er både høy og grønn. Vi er godt i gang med en plan for Norges vei ut av krisen. Samtidig må vi løfte blikket enda lenger frem.

Vi trenger gode analyser om hvordan norsk og internasjonal økonomi blir påvirket av krisen. Derfor har vi i dag satt ned et utvalg med dyktige folk med ulik bakgrunn, praktisk og akademisk, og fra ulike deler av landet. Sammen skal de gi oss sin beste beskrivelse av Norge mot 2025.

Analyser og viktige innspill til det videre arbeidet med å legge til rette for morgendagens næringsliv og grønn omstilling. I lys av pandemiens konsekvenser, både i Norge og internasjonalt.

 

President,

Vi har heldigvis fått smitteutbruddet under kontroll.

Men når det gjelder økonomien, kan de største prøvelsene fortsatt ligge foran oss.

Det kommer til å bli krevende. For oss som samfunn, enkeltmennesker og medmennesker. I vår levetid har norsk økonomi stort sett seilt i medvind. Nå har vinden snudd. Vi har fått slagside.

Når hele verdenssamfunnet må gjennom en dyp resesjon, er det lite drahjelp å hente ute. Mye står og faller på oss selv denne gangen.

Heldigvis har vi kanskje verdens beste utgangspunkt for å lykkes. Vi har, fortsatt, solide statsfinanser, høyt utdannet befolkning, et omstillingsdyktig næringsliv, gode velferdsordninger og høy tillit til hverandre.

Hvor godt vi lykkes, avhenger likevel av hvor flinke vi er til å velge riktige tiltak. Og om vi makter stå i omstillingen.

På vei mot den nye normalen vil noen bedrifter gå tapt. Andre vil kanskje holdes kunstig i live en stund, med hjelp fra staten. Noen vil overleve fordi de får hjelpen de trenger.

Og nye bedrifter og næringer vil vokse frem, blant annet de som nå tør å gripe mulighetene, og fyller tomrommene som oppstår nå. Nye markeder.

Det er i det private næringslivet omstillingen må skje, og veksten må komme. Slik mengder av små industribedrifter spiret frem under kriseårene på 30-tallet, og vokste seg livskraftige. Det var kanskje ikke så tydelig akkurat da det skjedde, men det er veldig tydelig i etterkant. Hvordan nye ideer og nye arbeidsmetoder bidro til å løfte landet ut av det økonomiske uføret. Det er endring som legger grunnlaget for ny fremgang.

Hvis vi klarer å ta med oss det gode som vokser frem i denne krisen, kan vi komme styrket ut av dette. Et betydelig skritt nærmere et mer mangfoldig, konkurransedyktig, digitalisert og grønnere samfunn. Som skaper mer og inkluderer flere.