Omfang og lengde på de økonomiske tiltakene

I mars 2020 gikk norske økonomi inn i sin største krise i moderne tid. En krise som har gjort det helt nødvendig med tiltak vi aldri hadde sett for oss i en normalsituasjon.

Økonomene Torfinn Harding, Espen Henriksen og Magne Mogstad reiser i DN 1. februar spørsmål om støtteordningene til norsk næringsliv. De hevder at støtten burde vært gitt som lån, og ikke støtte, og at forlengelsen av tiltakene går på tvers av råd som de selv har gitt.

Som finansminister legger jeg stor vekt på å ha et godt faglig grunnlag for beslutningene og strategiene for håndtering av krisen. Det innebærer å lytte til økonomiske eksperter, men også til bedrifter og organisasjoner. Senest i forrige uke ba vi en rekke fremstående akademikere om råd for den økonomiske veien videre i et åpent seminar, nettopp for å få mer debatt. Og Holden-utvalget har gitt nyttige råd gjennom hele krisen. Vi legger også stor vekt på råd fra OECD og IMF. Våre beslutninger er basert på følgende strategi: når økonomien stenges ned, er det riktig å kompensere. Men når økonomien kommer i gang igjen, må vi trekke tilbake ordninger som virker passiviserende.

Og vi lytter til råd. Derfor trappet vi ned den passive støtten sist sommer, da smitten kom under kontroll. Derfor foreslo regjeringen i denne omgang å forlenge kompensasjonsordningen ut april og øvrige tiltak ut juni. Opposisjonen på Stortinget, og det er Stortingets flertall, ønsket derimot lenger varighet på alle tiltak.

Harding, Henriksen og Mogstad mener lån er bedre støtte. Det er jeg i utgangspunktet enig i. Lånegarantiordningen og Statens obligasjonsfond var de første ordningene som kom på plass, og det har gått ut mer penger gjennom disse ordningene enn fra kompensasjonsordningen. For mange bedrifter vil låneopptak være en forsvarlig og god vei ut av krisen, og den statlige lånegarantiordningen gjør det lettere for bankene å bidra til dette.

Den økonomiske krisen vi nå står i følger av pandemien og strenge smitteverntiltak. Det krever andre og sterkere tiltak enn det som følger av en vanlig nedgangskonjunktur. SSB sa i april at pandemiens konsekvenser for norsk økonomi "savner sidestykke". Slik er det fortsatt. Nå har mange virksomheter igjen måttet stenge midlertidig ned, særlig i de belastede kommunene på Østlandet. Da er det riktig å kompensere slik at vi raskere kan komme ut av krisen igjen. Det er bare de bedriftene som opplever et stort fall i omsetningen, som får støtte fra kompensasjonsordningen. De fleste av disse bedriftene vil være levedyktige når pandemien er bak oss. Og da trenger vi dem for å få hjulene raskt i gang, slik at de som nå er permitterte eller arbeidsledige kan komme tilbake på jobb.

Å støtte bedrifter som opplever redusert omsetning, er selvsagt ikke god politikk i en normal situasjon – det hindrer omstilling og nyskaping, og kan holde liv i virksomheter som ikke vil overleve på sikt. Men pandemien gjør dette annerledes. Konkurser må og vil komme, men de kommer også med store kostnader. Jo mindre nedturen blir nå, jo lettere vil det også være for norsk økonomi å komme tilbake med god vekst.

Regjeringens viktigste mål fremover er å sørge for at ledigheten ikke biter seg fast på et høyt nivå. En ekspertgruppe, ledet av Steinar Holden, anslo at én prosentenhet høyere arbeidsledighet fører til en varig reduksjon i sysselsettingsandelen på 0,2 prosentenheter. Det tilsvarer i underkant av 10 000 færre sysselsatte, og gir et årlig tap i BNP for fastlandsøkonomien på nesten 12 mrd. kroner. Det illustrerer at det aller viktigste vi gjør i denne krisehåndteringen, er å hindre at arbeidsledigheten får festne seg på høyere nivåer. Så langt er Norge blant de landene i OECD som har kommet best ut – både når det gjelder helse og økonomi.

Jeg er enig med de tre ekspertene at støttetiltak ikke bør vare for lenge. Jeg er også enig i at vi må stille høye krav til oss selv i å begrunne og forklare det vi gjør. Det gjør vi i de omfattende dokumentene vi legger frem for Stortinget. Vi har hatt grundige omtaler av kompensasjonsordninger og andre tiltak, og i proposisjonen vi la frem sist fredag omtaler vi blant annet hvilke retningslinjer vi legger til grunn i utarbeidelsen av støttetiltak.

Det er også viktig at eksperter som Harding, Henriksen og Mogstad fortsetter å gi råd og delta i debatten om hvordan Norge kan komme best mulig ut av krisen, for at vi også skal få en best mulig politisk diskusjon.

Mitt mål er at når pandemien er bak oss, så skal oljepengebruken igjen bringes ned i samsvar med handlingsregelen. La oss håpe at det blir mulig allerede neste år. Det er viktig både for langsiktig bærekraft og for å kunne håndtere nye kriser.