Helse i utvikling 13

Takk for invitasjonen til å åpne den sjette konferansen om Helse i Utvikling.

Årets konferanse skal drøfte hvordan helseressursene kan fordeles best mulig. Dette er et omfattende og viktig tema.

Debatten om prioriteringer i engasjerer bredt. Pasienter, pårørende, helsepersonell, helsemyndigheter og politikere har alle en oppfatning av hvordan helseressursene kan fordeles best mulig.

Det er også et tema som engasjerer. Det fikk jeg selv oppleve når jeg forsøkte å reise en diskusjon om prioritering og egenandeler i midt i valgkampen. Det var kanskje ikke det tidspunktet folk var i modus for å diskutere det. Men jeg syns det er veldig bra at så mange av dere vil bruke tid på å diskutere og engasjere dere for å bli mer opplyst om et viktig tema.

Å prioritere er noe vi mennesker gjør hele tiden. Og i alle sammenhenger. Jeg tror de fleste er enige i at prioriteringer er nødvendig, men vi vet også at det er utfordrende å prioritere på helseområdet. Det er få andre områder der konsekvensene av valgene som gjøres, så til de grader går rett inn i folks liv – på liv og død.

På mange måter er prioritering på helseområdet i Norge kanskje mer krevende enn i mange andre land. Det er iallfall min påstand – og jeg skal begrunne den.

Jeg tror at vi nordmenn opplever begrepet helse som noe mer og bredere enn de gjør i mange andre land. Forventningene er større. Vi opplever at vi er at land som har de ressursene som skal til. Da blir ofte diskusjonen om prioritering mer krevende.

Slik skal det fortsatt være, men like viktig er det at vi sørger prioriteringer gjøres med åpne øyne – ikke med bind for øynene.

Jeg mener at vi langt på vei har lyktes med gode prioriteringer i spesialisthelsetjenesten i Norge. Vi har utviklet en kultur for åpenhet som vi skal være stolte av og som det er viktig å holde fast på.

Norge har lang tradisjon for å jobbe systematisk med spørsmål rundt prioritering i helsetjenesten. Tenk at det er nesten 30 år siden sosialminister Leif Arne Heløe nedsatte et offentlig utvalg som skulle se nærmere på disse spørsmålene.

Bestillingen til utvalget den gangen var: "Å rangordne oppgaver for det offentlige helsevesen, og å få frem kriterier for hvordan ressurser bør fordeles."

Frøet ble sådd av initiativtaker Astrid Nøklebye Heiberg som var statssekretær slik hun er i dag, men da under Leif Arne Heløe. Det har spiret og grodd godt rundt dette temaet siden den gang.

Ikke minst takket være innsatsen til Inge Lønning. Han sa til Leif Arne og Astrid: Denne oppgaven er umulig. Derfor vil jeg ta den. Inge hadde den holdningen til politikk – vi er i holdningsbransjen, ikke i underholdningsbransjen.

Han er kalt for prioriteringenes far – holdt liv i prioriteringsdiskusjonen gjennom to offentlige utvalg, og han har vært helt sentral i hvordan vi tenker rundt og snakker om prioritering i dag. Det tror jeg det er bred enighet om – uavhengig av politiske skillelinjer.

Vår helse- og omsorgstjeneste kommer godt ut i internasjonale sammenlikninger om behandlingskvalitet. På flere områder er vi blant de best i verden. Jeg tror mye av forklaringen på det er at det er bred politisk enighet om hvordan helseressursene kan brukes best mulig. Systemetisk prioritering gir også god kvalitet i tjenesten.

Vi har ligget i front i prioriteringsdebatten her i Norge. Det ønsker jeg at vi fortsatt skal gjøre. Jeg tror at nøkkelen til fortsatt suksess ligger i: å involvere brukere og pasienter – både i prioriteringsdiskusjonen, i utformingen av tjenestene og i utviklingen av forskning og kompetanse. Her har regjeringen store ambisjoner.

Regjeringsplattformen legger tydelig vekt på at pasienter, brukere og pårørendes behov og kompetanse skal settes i sentrum for alt endrings- og utviklingsarbeid vi gjør i helse- og omsorgssektoren – det gjelder også i arbeidet med å utvikle bedre grunnlag for prioriteringsbeslutninger.

Jeg besøkte Oslo universitetssykehus denne uken. Der har de gjort et fantastisk arbeid med å etablere en ny tenkning rundt et brystkreftdiagnostisk senter.

De som jobber med det sier at pasientene har vært de mest radikale endringsagentene i deres arbeid. Jeg tror også at pasientene kan være de mest radikale agentene for prioritering i helsetjenesten hvis de involveres både i det systematiske arbeidet, men også i den konkrete prioriteringssituasjonen.

Det er faktisk ikke sånn at pasientene, hvis de får god informasjon og involveres i prioriteringsdiskusjonen om sin egen helse, alltid vil velge det som kan defineres som "øverste hylle". Nei, tvert imot, erfaringen er at pasienten har en veldig ryddig tilnærming til disse spørsmålene.

I regjeringsplattformen er vi også tydelige på at vi vil satse på forskning og kompetanse. Prioriteringsbeslutninger skal hvile på forskingsbasert kunnskap og være etterprøvbar.

Kunnskap er også avgjørende for å styrke norsk kompetanse og bygge landet for framtiden. Det gjelder ikke minst innenfor helse. En rekke medisinske fremskritt har sin opprinnelse i Norge. Dyktige fagfolk sørger hver dag for at denne kompetansen kommer pasienten til gode.

Samtidig innebærer den medisinske utviklingen et betydelig press på den offentlige helsetjenesten. Ny teknologi og nye legemidler kan være svært kostbare. Det er et offentlig ansvar å sikre gode helse- og omsorgstjenester til alle når behovet oppstår.

Men den medisinske utviklingen, ny teknologi og nye legemidler innebærer også at forhold som tidligere var veldig kostbar, ekstremt ressurskrevende nå er mye enklere og mye billigere.

Det er ikke slik at ny teknologi entydig bringer kostnadene opp på et høyere nivå. Tvert imot. På mange områder vil det bidra til at man kan løse mer til et betydelig lavere kostnad. Bare tenk hvis vi skulle hatt samme liggetiden på sykehus i dag som vi hadde for 20 år siden.

La det være klart. Regjeringen vil fortsette å bygge på offentlig finansierte velferdsløsninger. Vi prioriterer helse- og omsorgssektoren høyt, men samtidig må vi erkjenne at det er et betydelig press på hva som skal dekkes innenfor den offentlige helsetjenesten.

Hvis vi ikke er villige til å ta den diskusjonen vil vi få en fortsatt stor framvekst av egenfinansierte private helsetjenester som bidrar til at vi får en utvikling mot et mer todelt helsevesen.

Behandlingsmulighetene blir flere, forventningene øker, og utgiftene vokser. Den enkelte innbyggers vilje til å bruke egne penger på helse er nesten ubegrenset. Det skaper utfordringer i et samfunn der det er tverrpolitisk enighet om at helse skal være et offentlig felles gode for alle.

Utviklingen tvinger fram en ny måte å tenke rundt helse- og omsorgstjenester. Vi må finne balansepunktet for hvordan man skaper en mest mulig effektiv helsetjeneste.

Her tror vi private, lokale og frivillige initiativ kan spille en viktig rolle. Vi må ta i bruk alle gode krefter for å sikre at pasientene får gode helsetjenester til rett tid.

Vi vil aldri kunne møte etterspørselen etter ressurser i helsetjenesten fullt ut, men på enkelte områder ser vi at mange pasienter venter unødvendig lenge på behandling.

Hovedoppgavene i spesialisthelsetjenesten skal fortsatt løses ved de offentlige sykehusene, men vi ønsker å inkludere alle gode krefter i arbeidet med å behandle pasienter.

Prioriteringsdiskusjonen i helsetjenesten kan man si har to ytterpunkter.

Det ene ytterpunktet er helsepersonellets møte, ansikt mot ansikt, med den enkelte pasient. Da oppstår det en faglig prioritering i møte med pasienten basert på det som er god medisin, det som er nasjonale føringer inn i prioriteringstenkning.

Den prioriteringen skal aldri politikere blande seg direkte inn i. Det andre ytterpunktet foregår diskusjonen rundt fordelingen av ressursene i samfunnet. Hvor mye skal brukes på skole, forsvar, helse, vei. De diskusjonene kan gjerne fagfolk kunne blande seg inn i. Men beslutningene skal fattes av oss folkevalgte. Det er ytterpunktene.

Like lite som jeg kan gå inn i mellom legen og pasienten i den konkrete prioriteringen som foregår ved sykehussengen. Like lite kan leger kan leger tenke at politikerne har bevilget for lite penger til helse, derfor bruker jeg mer enn det de folkevalgte har satt av til helse. Der er de to ytterpunktene.

I mellom dette møtes politikk og fag. Derfor er det veldig viktig at skal vi nå målet som jeg har om at politikerne skal ta et større ansvar i prioriteringsdiskusjonen, så må fag og politikk i større grad møtes i dette mellompunktet fordi det er noen grensetilfeller de faglige har behov for at prioriteringene avklares politisk. Men de politiske avklaringene må basere seg på gode faglige anbefalinger. Der har jeg stor forventninger til det arbeidet som skal gjøres framover.

Beslutningstakere trenger solid støtte for at valgene de gjør er riktige. Vi trenger gode systemer som støtter dem i å ta velbegrunnete valg. Derfor holder vi på å etablere et nasjonalt system for innføring av ny teknologi og nye metoder i sykehus.

Pasientene skal være trygge for at de får godt utprøvd behandling på våre sykehus. Nye behandlingsformer skal være kvalitetssikret før de tas i bruk. Systemet skal være en støtte for beslutningstakere i helsetjenesten.

Formålet er å bidra til mer åpne beslutningsprosesser og en mer enhetlig og kunnskapsbasert prosess for innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten. Og det skal sørge for å skape forutsigbarhet og synlighet i prioriteringene som gjøres.

Jeg vil understreke at prioritering i helsesektoren ikke bare dreier seg om sykehus, forebygging og omsorg er også viktige områder når vi tenker bedre beslutningsprosesser.

Prioriteringsrådet, som arrangerer denne konferansen og stiller fulltallig her i dag, har gjennom flere år lyktes i å ha en helhetlig tilnærming til prioriteringsdiskusjonen.

Jeg har merket meg at rådet har satt lindrende behandling (palliasjon) og rehabilitering på dagsorden. Det forteller meg at rådet er en viktig bidragsyter til at alle aktører i helse- og omsorgstjenesten får en felles situasjons- og problemforståelse.

Før sommeren ble det opprettet et nytt offentlig utvalg som skal gi råd om hvilke prinsipper og kriterier som skal ligge til grunn for prioriteringer i helsesektoren.

Jeg er veldig fornøyd med utvalgets mandat og sammensetning. Det blir spennende å følge utvalgets arbeid og det grunnlaget for diskusjon som utvalgets anbefalinger vil gi. Jeg har stor forventninger til dette utvalget.

Jeg vil lytte til de rådene jeg får, og komme tilbake til hvilke demokratiske prosesser vi skal ha videre.

For 30 år siden ble kimen sådd til et viktig initiativ. Norge var blant de første landene som tok opp prioriteringsspørsmålene på en systematisk måte, og mange land har snudd seg til oss for å lære.

Noen av dem er til stede på denne konferansen. Nasjonale og internasjonale eksperter på prioriteringsområdet vil i løpet av konferansen gi bidra til å belyse hva vi i Norge kan lære av det som er tenkt og gjort andre steder for å bringe arbeidet enda et skritt videre.

Takk for oppmerksomheten og lykke til med en viktig konferanse.