En statsråds bekjennelser

Denne uken vedtar Stortinget ny pasientjournallov. Med den sørger vi for at opplysinger som er viktig for behandlingen følger pasienten – uansett hvor vedkommende blir behandlet.

Noen skeptikere mener personvernet ikke er godt nok ivaretatt i lovforslaget. De er i sin fulle rett til å framføre disse synspunktene. Og mediene er i sin fulle rett til å trykke dem.

Men jeg må bekjenne at jeg har vært ganske oppgitt over ordbruken. Lovforslaget har blitt kalt et overgrep og et overtramp. Det har blitt kalt rystende og sjokkerende. Farlig og uetisk. Skeptikerne har påstått at det pasienten forteller sin fastlege eller psykolog i fortrolighet nå vil bli lest av en rekke andre personer.

Jada – jeg har fått kommentere påstandene. Jeg har fortalt at behandlere bare skal kunne se opplysningene som er relevante for behandlingen de skal gi. Jeg har fortalt at pasienten vil kunne sperre deler av journalen for innsyn slik at ingen andre enn behandleren vil kunne se det som er sagt i fortrolighet. Skeptikerne har kommentert alle mine kommentarer med følgende slagkraftige motargument: Det går ikke.

At jeg har blitt oppgitt, er slett ikke viktig. Det som er viktig er at pasienter kan ha blitt skremt. Derfor vil jeg gjerne fortelle hvorfor jeg – og mange med meg – er helt sikre på at den nye loven vil gi både bedre behandling og bedre personvern.

For en tid tilbake ble pasienten ofte behandlet på ett og samme sykehus eller ett og samme legekontor under hele sykdomsforløpet. I dag er det ikke slik. Helsetjenesten vår har blitt mer spesialisert og mer fragmentert. Pasientene har blitt mer mobile.

Kreftpasienter med kompliserte sykdomsforløp blir behandlet på ulike nivåer i helsetjenesten i ulike stadier av sykdommen. Over 50 prosent av alle pasienter med akutt hjerteinfarkt behandles ved to sykehus. Mange med kroniske sykdommer har jevnlig kontakt med behandlere både i kommunen og på sykehusene.

Pasientene beveger seg (stort sett) med letthet mellom ulike sykehus og ulike nivåer i helsetjenesten. Men pasientopplysningene følger ikke uten videre med på ferden.

Dagens lov setter nemlig en stopper for at ulike virksomheter kan hente opplysninger hos hverandre eller ha felles journaler. Dermed må pasientopplysninger som er viktige for behandlingen sendes fra den ene institusjonen til det andre. Det skjer på mange måter. Pasientjournaler blir skrevet ut og sendt i drosje fra et sykehus til et annet. Papirer med prøveresultater blir lagt på dyna eller stukket under puten til pasienten før han blir kjørt i ambulanse fra et sted til et annet. Opplysninger blir lest opp over telefon. De blir sendt i posten og havner i en hylle i en korridor. Eller de blir sendt på faks til et forværelse der de blir liggende i en plastkurv.

Det er ikke bra. Verken for behandlingen eller personvernet.

Vi har sett for mange eksempler på at pasienter ikke har fått behandlingen de trengte fordi viktige meldinger ikke kom fram til rett sted eller rett person. Statens helsetilsyn har slått fast at dårlig informasjonsflyt er en risikofaktor i den norske kreftbehandlingen. Mangelfull informasjonsutveksling legger også en byrde på pasienter som må gjenta de samme opplysningene igjen og igjen. Eller ta de samme prøvene igjen og igjen.

Så det er på høy tid vi får et lovverk som gjør det mulig å utveksle informasjon på en bedre måte. Lovforslaget vårt innebærer slett ikke ikke at alt helsepersonell skal ha tilgang på all informasjon. Kirurgen som skal utføre hofteoperasjonen trenger å vite om pasienten har allergier – ikke om vedkommende går til psykolog en gang i uken.

Det var den forrige regjeringen som sendte forslag til ny pasientjournallov på høring. Noen av høringsintansene kom med innspill til hvordan personvernet kan forbedres. Vi har fulgt opp de aller fleste av disse innspillene – blant annet fra Datatilsynet. Lovforslaget som nå behandles i Stortinget er altså innskjerpet når det gjelder personvern.

Jeg tror ikke mange pasienter bekymrer seg for at legen som behandler dem vet for mye. Jeg tror flere pasienter bekymrer seg for at legen som behandler dem vet for lite. Dette tar vi tak i nå.

For vi er opptatt av å gjøre noe med pasientenes bekymringer.

Ikke påføre dem nye.