Ikke spare – prioritere

Jeg har flere ganger stått ansikt til ansikt med mennesker som har fått vite av legen sin at det ikke er mer å gjøre. Noen av dem har fått høre at det finnes et legemiddel eller en metode som kan forlenge livet. Kan hende med noen måneder. Kan hende med et år.

Kanskje noen av dem drømmer om å kunne oppleve våren en siste gang. Kanskje noen håper å leve til det første barnebarnet blir født. For den som opplever at livet går mot slutten er dette mer verdt all verdens penger. At noen beslutter at prisen på det livsforlengende legemiddelet er for høy eller effekten for usikker skaper både sinne og fortvilelse. Jeg forstår godt at de spør hvorfor vi ikke kan ta oss råd til dette i et av verdens rikeste land.

Det enkleste hadde vært å nikke, og si ja. Det enkleste hadde vært å sette av penger slik at den som var ulhelbredelig syk fikk oppleve våren. Eller barnebarnet.

Men det er ikke så enkelt. For vi har ikke uutømmelige ressurser, selv i et av verdens rikeste land. Det kommer sjelden fram hvem som ikke får – når noen får. Prioriterer vi dem med de sterkeste stemmene i mediene går det utover dem som ikke har noen stemme. Bak hver pasient som står fram står det tusen andre pasienter, mange av dem med minst like store behov. Derfor må vi som er politikere ta ansvar for helheten. Vi må se de svakeste, og sørge for en åpen og rettferdig prioritering.

Det har inntil nylig vært ulik praksis fra sykehus til sykehus når det gjelder å ta i bruk nye medikamenter og metoder. Pasienter på ett sykehus har fått legemidler som har vært utilgjengelige for pasienter på andre sykehus. Derfor opprettet vi i vår et eget forum som skal ta beslutninger på vegne av alle landets sykehus om nye metoder og medikamenter. Beslutningene skal være samordnet slik at metoden eller medikamentet kan innføres i hele landet og være tilgjengelig for hele befolkningen.Målet er ikke å spare penger. Målet er rettferdig prioritering av fellesskapets ressurser.

Det er utfordringer med dagens ordning. Derfor skal vi evaluere og forbedre den fortløpende, i dialog med pasientorganisasjoner, fagmiljøer og industrien. Jeg ser fram til en bred debatt om prioritering når prioriteringsutvalget legger fram sin rapport neste uke. I den nye legemiddelmeldingen, som vi legger fram neste år, skal vi se på hvordan Norge raskere kan ta i bruk nye og innovative legemidler.

Det stemmer ikke at Norge har hatt en fallende utvikling når det gjelder innkjøp av legemidler. I 2003 var totalomsetningen på 14,5 milliarder kroner. I 2013 var den på 19,3 milliarder. I fjor brukte sykehusene 4,6 milliarder kroner på legemidler.

Legemiddelprodusentene er viktige samarbeidspartnere for oss i den norske helsetjenesten. Men de er også næringsdrivende som alltid vil jakte på størst mulig fortjeneste på produktene sine. Prisene som forlanges på en del nye legemidler er ofte skyhøye og ligger langt over utviklingskostnader og produksjonskostnader. Vi vet også at mange land inngår avtaler om skjulte rabatter, de betaler altså langt mindre enn det som står på den "offisielle" prislappen.

Så må vi ikke glemme at helsetjenesten gjør langt mer enn å behandle med legemidler. Han som er kronisk syk trenger hjelp til å leve med sykdommen sin. Hun som sliter med rusproblemer trenger god behandling og godt ettervern. Han som strever psykisk trenger et sted å gå uten å måtte vente i månedsvis. Den unge jenta med spiseforstyrrelser trenger at helsesøster er der når hun tar mot til seg og banker på døra.

Disse pasientene har også drømmer og håp om hvordan livet skal være. De neste månedene. Det neste året. Det er ikke bare min plikt som helseminister å prioritere også dem. Det er jobben min.