Kreftgenomikk – vår nye kliniske hverdag

Takk for invitasjonen til å åpne denne konferansen.

Nasjonal kreftsatsing er ett av seks nasjonale samarbeidsområder innen forskning, som er satt i gang gjennom Nasjonal samarbeidsgruppe for helseforskning.

Det er forbilledlig.

Nasjonale forskningsnettverk er viktig:

• Vi får bedre kvalitet på forskningen
• Nettverk øker muligheten for å gjennomføre større, nasjonale studier
• Og bedre koordinering gjør at vi utnytter ressursene bedre

Kunnskapen om ulike kreftformer har hatt en voldsom utvikling de senere år. Særlig takket være stadig mer avansert genforskning, et tema som dere er samlet om her på Losby disse to dagene.

Regjeringens visjon er at vi skal skape pasientens helsetjeneste – en tryggere og bedre helsetjeneste med pasienten som likeverdig samarbeidspartner.

Jeg mener at vi trenger en ny definisjon av helse. Vi må bort fra forestillingen om at det normale er fravær av sykdom.

For helse handler om mer enn å helbrede og redde liv. Det handler også om å mestre livet med de hindringer som sykdom eller funksjonstap setter.

Jeg mener god helse er det å kunne mestre hverdagens utfordringer.

Noen av oss kommer til å leve hele eller store deler av livet med kroniske sykdommer.

Det gjelder ikke minst for kreftpasienter som ofte må leve videre med komplikasjoner og funksjonsnedsettelser etter en livreddende behandling for kreftsykdommen i spesialisthelsetjenesten.

Disse pasientene – og andre med kroniske sykdommer – skal være trygge på at de får den hjelpen de trenger når de trenger det – både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten.

Regjeringen er derfor i gang med flere prosesser for å fornye og forbedre hele helse- og omsorgstjenesten – og gi innhold til visjonen om pasientens helsetjeneste.

Vi må tenke nytt og legge til rette for ny organisering, nye roller og nye samarbeidsformer.

1. Nasjonal helse- og omsorgsplan
2. Stortingsmelding om primærhelsetjenesten
3. Stortingsmelding om folkehelse

Jeg vil at pasienter, brukere og pårørende skal være like viktige som fagfolk og politikere i endringsarbeidet vi er i gang med. For pasientene er våre viktigste endringsagenter.

Sett med pasientens blikk: Ingen beslutninger skal tas om meg, uten meg. Det gjelder den enkelte pasient og det gjelder overordnet – på systemnivå.

Alt vi gjør på helsefeltet skal dreie seg om dette: Fra det første møtet med fastlegen, helsesøster eller legesekretæren, til mottaket på sykehuset, og til oppfølgingen etterpå.

Når jeg ser på hvordan helsetjenesten er organisert mange steder, er jeg stadig i tvil om pasientens beste alltid har stått i sentrum når tanker er tenkt, arbeidet organisert, planer lagt og skisser vedtatt.

Ved Radiumhospitalet har pasienter med brystkreft fått prege tilbudet. De lagde prosjektet "Hvis pasienten fikk bestemme" om utredning ved mistanke om brystkreft.

Her samarbeidet fagfolk og pasienter om løsninger som passet pasienten. Ventetiden gikk drastisk ned takket være at man brukte pasientenes erfaringer i forbedringsarbeidet.

Det skjedde ikke gjennom store investeringer eller bygg og nytt ustyr, men gjennom det enkle spørsmålet: Hvordan hadde vi organisert arbeidet hvis pasienten hadde fått bestemme?

Vi ser en gryende tendens til at pasientens erfaringer tillegges sterkere betydning også innen forskning og innovasjon.

Når pasienter inkluderes, så vil pasientenes behov og synspunkter bli reflektert i prosess og resultat:

• Forskningen vil med større sikkerhet gi kunnskap som kan komme til nytte i helse- og omsorgstjenesten.
• Og innovasjonsprosesser der pasienten blir hørt, vil bidra til produkter og tjenester som svarer på pasientens reelle behov.

Det er et kvalitetsstempel når pasienter og brukeres behov er i sentrum ved utforming av tjenester og valg av behandling.

Men det er for stor variasjon i kvaliteten mellom sykehusene. Det går ofte lang tid før de tar i bruk nasjonale retningslinjer, anbefalte behandlingsmetoder, og før de gjennomfører gode pasientforløp.

Det er ledelsen som har ansvar for at sykehusene driver systematisk arbeid med kvalitet og pasientsikkerhet.

Jeg forventer at sykehusene jobber med dette, at de finner årsaken og gjør noe med det.

St. Olavs hospital er et godt eksempel: Der har de laget standardiserte pasientforløp for hofteoperasjoner som følges. Pasientene får den behandlingen som er anbefalt som beste standard, de slipper å vente unødig, og de er raskt på beina igjen.

Jeg forventer at sykehusene blir bedre til å lære av andres gode rutiner og erfaringer. Og til dagens tema: Når et sykehus oppfyller styringskravet om forløpstider innen kreftbehandling, så skal andre sykehus lære av dem.

Regjeringen vil styrke kreftbehandlingen. Vi vil supplere den nasjonale kreftstrategien som kom i 2013, med en plan for arbeidet – der raskere diagnose og kortere ventetid er sentrale mål.

De fleste kreftpasientene mener at den medisinske behandlingen de får er glimrende, men det er mye venting som ikke er medisinsk begrunnet.

Særlig blir pasienter med uklare symptomer sendt fra utredning etter utredning før rett diagnose stilles. Mange får for dårlig informasjon underveis.

Helsetilsynets rapport om risiko i kreftbehandlingen fra 2010 – som jeg varmt anbefaler – pekte på to viktige risikofaktorer:

• At feil ofte skjer i forbindelse med diagnostisering og kan få alvorlige konsekvenser og dødelig utgang for pasientene.
• At det er store mangler ved informasjonsflyt, kontinuitet i behandlingen, og ved komplikasjonsovervåking.

Tre år etter at denne rapporten kom, har sykehusene fortsatt et klart forbedringsbehov.

Det er alvorlig.

Norge har gode resultater for flere kreftformer målt i overlevelse etter fem år. Det er bra, men dette skal ikke være en sovepute.

Det er grunn til å tro at de sykehusene som har best behandlingsresultater, har resultater på høyde med det beste internasjonalt.

Dersom vi lykkes i å bringe diagnostisering og behandling av kreft for alle pasientene våre opp på dette nivået, så vil et stort antall pasienter bli kurert og leve lenger med sykdommen sin.

Når det gjelder prostatakreft har vi for dårlige resultater, for mange behandlingssteder og for stor variasjon i kvalitet.

Vi kan ikke akseptere så dårlige resultater. Jeg forventer at de store variasjonene fører til endringer i organisering og behandling. I år skal det etableres prostatakreftsentre i alle regioner.

Vi må også lære av brystkreftbehandlingen som er sentralisert til færre sykehus. Det har ført til bedre kvalitet og bedre overlevelse.

Regjeringens kreftløft bygger på konkrete endringer i organiseringen av kreftbehandlingen.

Kreftløftet følger en nødvendig rekkefølgeplan med tre hovedelementer – basert på erfaringene fra Danmark: 1) Tverrfaglige diagnosesentre, 2) standardiserte pakkeforløp, og 3) bedre samarbeid med fastlegene.

For det første: I løpet av 2014 skal vi ha tverrfaglige diagnosesentre i hver region.

Det første diagnosesenteret åpnet i desember i Tromsø. Ahus åpnet sitt diagnosesenter nå i mars. Og det kommer snart i Helse Midt, og Helse Vest.

For det andre skal vil lære av Danmark som har utarbeidet 28 pakkeforløp.

Tverrfaglige grupper skal utarbeide pakkeforløp bygd på danske erfaringer – og de behandlingsretningslinjene som vi allerede har i Norge. Målet er å innføre pakkeforløpene i løpet av 2015.

Pakkeforløp innebærer en nasjonal standard for hvor lang tid de ulike elementene i et behandlingsforløp skal ta. Og beslutninger i overgangene mellom nivåene skal tas i et tverrfaglig møte og være forpliktende i neste ledd.

For det tredje skal vi ha bedre samarbeid mellom fastlege og sykehus. Fastlegen er oftest den som kjenner pasienten best. Når fastlegen og pasienten mener at noe er galt – så må spesialisthelsetjenesten ha tillit til disse vurderingene og starte undersøkelsene raskt.

Dette vil kreve to endringer: At vi bygger ut kapasiteten i spesialisthelsetjenesten slik at fastlegene får raskt svar når de ønsker MR, røntgen og lab-undersøkelser. Det er en av grunnene til at vi i år har økt kjøp av MR, røntgen og labratorietjenester.

For det fjerde: skal vi styrke den kommunale helse- og omsorgstjenesten – slik jeg var inne på tidligere i innlegget.

Kortere liggetid og økt poliklinisk behandling gjør at kommunehelsetjenesten tar hånd om stadig flere og sykere kreftpasienter, også mange som trenger lindrende behandling.

For det femte: Praksisnær forskning som er relevant for tjenestene, er viktig for utviklingen av en god og trygg helsetjeneste.

Regjeringen er tydelig på at vi vil styrke den medisinske forskningen, spesielt knyttet til alvorlige sykdommer og forebygging av livsstilssykdommer, og vi vil sikre bedre finansiering av utprøvende behandling og bedre tilgangen til slik behandling.

I år har vi økt det øremerkete tilskuddet til forskning i helseforetakene med 100 mill. kroner. Det er første gang det har vært en økning siden tilskuddet ble opprettet for vel ti år siden.

Midlene skal benyttes til tjenesterelevant og praksisnær klinisk forskning, blant annet innen kreftsatsingen.

For det sjette Persontilpasset medisin – som dere har som tema på her på konferansen. Persontilpasset medisin er den nye måten å klassifisere, forstå, forebygge og behandle sykdom på.

Her kommer det stadig nye resultater som kan gi pasientene mer treffsikker behandling og bedre forebygging.

Persontilpasset medisin kan også bidra til at vi unngår overbehandling og unødvendige bivirkninger hos pasienter som ikke har effekt av behandlingen.

På dette området er pasientens medvirking viktig. Hver enkelt får kunnskap om muligheter og risikoer, og de kan ta aktiv del i – og ansvar for – beslutninger om egen behandling.

Persontilpasset medisin er forbundet med store forventninger, men reiser også en serie uavklarte spørsmål og etiske dilemmaer. Vi trenger mer kunnskap om dette feltet som blir aktuelt for stadig flere pasienter.

De regionale helseforetakene, under ledelse av Helse Sør-Øst, gjennomfører en nasjonal utredning av persontilpasset medisin i helsetjenesten. Fristen er 1. juni.

Utredningen vil være et viktig grunnlag for hvordan vi skal tilrettelegge for en etisk forsvarlig og fremtidsrettet utvikling av persontilpasset medisin i Norge.

Parallelt med utredningen pågår det forskningsprosjekter på dette feltet.

Et eksempel er et forskningsprosjekt ved Oslo universitetssykehus som skal bidra til en nasjonal diagnostisk tjeneste for kreftpasienter.

Et annet eksempel er Centre for Cancer Biomarkers i Bergen, der de leter etter biomarkører i kreftsvulster, som kan hjelpe leger og pasienter til å velge riktig behandling.

Det vil komme flere slike forskningsprosjekter framover.

Samfunnet vil bruke mer og mer midler på helse- og omsorgstjenester i årene framover. Mulighetene er mange og vi må prioritere hvordan vi skal bruke ressursene til det beste for de som trenger det mest.

Norge har lang tradisjon for å jobbe systematisk med spørsmål rundt prioriteringer i helsesektoren (Lønning I og II)

Nå er det nedsatt et tredje offentlig utvalg med mandat til å vurdere hvordan vi best møter dagens prioriteringsutfordringer. Utvalgt skal levere sin innstilling i september 2014 (Ole Fridtjof Norheim).

System for innføring av nye metoder – som for eksempel legemidler og ny teknologi – er et prioriteringsverktøy, som skal bidra til effektive og sikre metoder, og at vi bruker ressursene på best mulig måte.

Systemet tar i bruk kjente prioriteringskriterier (alvorlighet, kostnad/nytte, likhet i tilbud) både ved bestilling av metodevurderinger og ved beslutning om innføring av nye metoder.

Det er Bestillerforum RHF som avgjør hvilke metodevurderinger som skal prioriteres og gjennomføres. Beslutninger om innføring av nye metoder vil skje i dagens beslutningsstrukturer i de regionale helseforetakene.

Systemet og metodevurderingene kvalifiserer til å sikre at nye kreftlegemidler er dokumentert trygge og virkningsfulle. Pasienter, helsepersonell og samfunnet skal kunne vite at de metodene som benyttes i pasientbehandlingen er sikre og effektive.

Til slutt vil jeg ønske dere lykke til med to interessante konferansedager om et tema som angår stadig flere pasienter.

Vi har mye spennende foran oss i arbeidet med å skape pasientens helsetjeneste.

Jeg vil berømme arrangementskomiteen for å ha satt opp "Pasientenes interesser" som et eget tema på dag 2.

Det lover bra for det videre arbeidet med å skape pasientenes helsetjeneste!

Takk for oppmerksomheten.