Til å spise opp

 

Kjære alle sammen.

Jeg er glad for å være her i dag. Vi har mye felles. Det aller viktigste er at vi er opptatt av mat og folkehelse.

Men vi deler mer enn dette engasjementet. Vi deler også minner fra de voksdukdekkede kjøkkenbordene på syttitallet.

Jeg kan ikke huske at vi var spesielt opptatt av hva middagen inneholdt – verken vi eller foreldrene våre. Det handlet stort sett bare om en ting:       Å spise opp.

Det skulle vi gjøre enten vi likte maten eller ikke. Enten vi var sultne eller ikke. Vi skulle gjøre det for å vokse. Vi skulle gjøre det fordi det var galt å kaste mat. Så derfor gjorde vi det.

Vi lente oss over voksduken og moste poteter i brun eller hvit saus. Vi tygget oss gjennom stekt fiskepudding og stekt rogn på hverdager. Slurpet i oss fruktcocktail og rekecoktail når det var helg. Vi snakket aldri om kalorier eller karbohydrater. Vi bare spiste opp.  

Skillet mellom hverdag og fest var en berlinmur som ble revet hver lørdag klokka fem mens kjenningsmelodien til Lørdagsbarnetimen lød fra radioen.

Da seg luktene fra den store verden inn over voksduken mens mor lagde meksikansk gryte fra Toro eller langpannepizza med middagspølse og hvitost. Lørdagsgodteriet ble hentet fra skapet. Stjerneposen. Knott.        En flaske Solo på deling.

Jeg husker tidvise stikk av frykt under det frydefulle inntaket av lørdagsgodteriet. Men det skyldtes ikke bekymring for kostholdet. Det var renspikket redsel for hull i tennene. Jeg hadde jo sett marerittet som utspant seg i munnhulen til Jens på selveste statskanalen.

Mye har forandret seg siden den gang. Vi har fått bedre råd. Matvarene og drikkevarene (både de sunne og de usunne) er mer tilgjengelige. Muren som skilte hverdag og fest er revet for godt. Vi spiser pizza på mandag og drikker cola på tirsdag. Godteriskapet blir åpnet både onsdag, torsdag og fredag.

Foreldrene våre var den første generasjonen som hadde nok å spise. Vi har mer enn nok.

Måten vi lever på har gitt oss store helseutfordringer. Vi spiser for mye og beveger oss for lite. For mange lider av overvekt og fedme. Resultatet er at flere får hjerte- og karsykdommer, kreft og diabetes 2. Det er alvorlig. 

Men dette er slett ikke en tale om at alt var bedre før.

For det har også skjedd mye postivt i årene som har gått siden vi skrelte pimpernell ved middagsbordet på syttitallet: Vi har fått mye mer kunnskap om mat – og hvor viktig den er for helsen vår.

Vi vet at det vi putter i munnen kan være med å holde oss friske.

Eller være med på å gjøre oss syke.

Resultatet er stor oppmerksomhet om mat og matvaner i samfunnet vårt. Det er positivt!

Det bra med bevissthet om eget kosthold. Vi må alle ta ansvar for egen helse – og våre barns helse. Vi må smøre brødskiva vår sjøl.

Men vi forsømmer oss hvis vi kun gjør kosthold til et ansvar for den enkelte. Da er det dem med mest kunnskap og best økonomi som får det sunneste kostholdet – og den beste helsa.  

Derfor har myndighetene et ansvar for å gjøre det enklere for folk å ta sunne valg i hverdagen. Det er et ansvar vi tar på stort alvor.

Ulike aktører kommer med ulik informasjon om kosthold. Det fører til at mange blir usikre på hva som er sunt og hva som er usunt.  Det er derfor viktig at myndighetene kommer med tydelige råd om kosthold.

I regjeringsplattformen vår sier vi at vi vil styrke det forebyggende helsearbeidet, stimulere til et sunnere kosthold og legge til rette for økt fysisk aktivitet.

Norge har sluttet seg til Verdens helseorganisasjon sin målsetting om å redusere for tidlig død som en følge av ikke-smittsomme sykdommer som kreft, kols, diabetes og hjerte- og karsykdommer.  

Vi vet at vi har mye å vinne på å møte utfordringene: Verdens helseorganisasjon har anslått at endringer i kosthold, fysisk aktivitet og røykevaner kan forebygge tidlig død som følge av hjerteinfarkt med 80 prosent og tidlig død som en følge av kreft med mer enn 30 prosent.

Derfor må vi øke inntaket av grønnsaker og frukt, grove kornprodukter og fisk.

Derfor må vi redusere inntaket av salt, sukker og mettet fett.

Derfor må vi stimulere til økt aktivitet.

Myndighetene skal gjøre sin del av jobben. Men det er ikke tilstrekkelig hvis vi skal lykkes. Vi vet at mye av arbeidet som er viktig for folkehelsen skjer utenfor offentlig sektor. Derfor må jobben gjøres i samarbeid mellom offentlig, privat og frivillig sektor.

La meg fortelle om noen eksempler på slikt samarbeid.

Jeg har tatt initiativ til en næringslivsgruppe som skal jobbe med konkrete tiltak for å bedre kostholdet i befolkningen. Gruppen skal arbeide i tråd med målene fra Verdens helseorganisasjon om å redusere inntak av salt, sukker og mettet fett.

Det første møtet fant sted i begynnelsen av juni. Jeg er optimist! Mitt inntrykk er at næringen ønsker å ta ansvar. Jeg har stor tro på at dette faktisk vil føre til at norske forbrukere får sunnere produkter.

I første omgang ønsker jeg et forpliktende samarbeid om reduksjon av salt i matvarer.

Vi kan forhindre rundt 1.000 dødsfall hvert eneste år ved å redusere det gjennomsnittlige saltinntaket med tre gram for dagen, viser danske beregninger. En slik reduksjon vil også føre til 400.000 færre personer med høyt blodtrykk.

På neste møte i næringslivsgruppen håper jeg at bransjen vil forplikte seg til et konkret mål for saltreduksjon i matvarer. 

Jeg er overbevist om at de fleste forbrukere ønsker å spise sunnere. Men i en stresset hverdag er det ikke alltid så lett å velge sunt. Hvis både magen og ungene skriker under langspurten mellom butikkhyllene ved middagstid, ender man fort opp foran fryseren med frossenpizza. Hvis skrelling av gulrøtter er eneste erfaring med tilberedelse av sunne matvarer, setter man ikke uten videre i gang med å lage ratatouille.

Om de store aktørene i norsk matindustri går sammen om å utvikle sunnere matvarer med lavere innhold av salt, sukker og mettet fett, vil det gi resultater i kjøleskapet til hver enkelt av oss. Både hos dem som synes det er lett å leve sunt – og hos dem som synes det er vanskelig. Det vil bedre kostholdet til hele befolkningen!

Vi har gode tradisjoner for samarbeid mellom myndigheter og matvarebransjen i Norge. Introduksjon av lettmelk på begynnelsen av åttitallet, grovhetsmerking av brød, innføring av skolefrukt og reduksjon av transfett i matvarer er alle resultater av slikt samarbeid.

Jeg er sikker på at vi kommer til å se resultater på flere områder i tiden som kommer.

 

 

 

Så over til et annet viktig tema:

Antibiotika har reddet millioner fra livstruende sykdommer. Det er nå bred faglig enighet om at antimikrobiell resistens (AMR) representerer en svært alvorlig og global helsetrussel.

Bakterier finnes i de fleste miljøer, hos mennesker, dyr og planter – og i mat og vann. I de siste 10 - 20 årene har det skjedd en kraftig økning i forekomsten av antibiotikaresistente mikrober. Bruk og feilbruk av antibiotika, både til mennesker og dyr, er kanskje den viktigste årsaken. Bakterier transporteres også med mennesker, dyr, planter og varer over landegrensene. Resistensgenene følger med ”på lasset”.

I sommer har mediene tatt opp hvordan bruk av antibiotika i dyreoppdrett kan føre til at det oppstår resistente bakterier som gjør det umulig å behandle syke mennesker.

Dyrehelse er også menneskehelse.

Forebygging i hele matproduksjonskjeden og restriktiv bruk av antibiotika har ført til at antibiotikaresistente bakterier heldigvis er et begrenset problem i Norge – både når det gjelder mennesker og dyr. Her er vi faktisk blant de beste i klassen!

 

I den norske havbruksnæringen har man klart å utvikle alternativer til antibiotika for å holde fisken frisk. Man har blant annet utviklet vaksiner. Havbruksnæringen har faktisk hatt 98 prosent nedgang i forbruk av antibiotika siden 1990, selv om produksjonen er mangedoblet.

 

Men vi reiser mer og mer. Både for å oppleve nye steder og kulturer, og for å få medisinsk behandling. Mennesker og handelsvarer krysser landegrensene hyppigere enn noen gang tidligere. Dette utfordrer stillingen vår som klassens beste.

 

Helse- og omsorgsdepartementet har derfor sammen med Klima- og miljødepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og Landbruks- og matdepartementet opprettet en ekspertgruppe som skal se på hvilke utfordringer vi har når det gjelder antibiotikaresistens – og komme med råd om hvordan vi skal møte dem. Gruppen legger fram rapporten sin denne måneden. Da vil jeg ta initiativ til et møte på politisk nivå mellom de fire departementene for å diskutere innholdet i rapporten og veien videre.

Jeg vet ikke hvilke råd ekspertene vil komme med. Men jeg er ganske sikker på at de vil si at vi er nødt til å samarbeide tverrfaglig for å møte utfordringene. Departementene må samarbeide. Myndighetene og matprodusentene må samarbeide. Og vi må samarbeide over landegrensene. Vi gjør det allerede. Men vi må gjøre mer av det.

Utfordringene er mange og svært ulike fra land til land – og rike og fattige land har ulike problemer. Disse utfordringene har Verdens helseorganisasjon grepet fatt i sammen med Verdens dyrehelseorganisasjon og FNs organisasjon for ernæring og landbruk. Målet er å vedta en global tiltaksplan allerede neste år. Norge deltar aktivt i dette arbeidet.

 

Jeg vet ikke om dere la merke til det – men mediene hadde en god helsenyhet forrige uke. Nå tror dere kanskje at det handlet om nye banebrytende metoder eller nye lovende medisiner. Men det gjorde ikke det. Mediene fortalte at stadig flere av oss bruker Turistforeningens hytter på fjelltur. Det er en god nyhet for en helseminister!

Jeg kan knapt tenke meg noe mer helsebringende enn å gå tur i fjellet.

Takket være Turistforeningen er det massevis av merkede løyper og hytter som får folk over hele landet til å være fysisk aktive i naturen.

Takket være Skiforeningens innsats med å kjøre opp løyper på vinteren kommer mange seg ut på ski.

Og ikke minst: Takket være innsats fra tusenvis av frivillige over hele landet løper barn og unge seg svette i jakten på fotballer, håndballer og basketballer hver eneste dag.

Frivillig sektor har gjort – og gjør – en fantastisk innsats for helsen til folk flest!

Derfor vil vi samarbeide tett med frivillige organisasjoner og friluftsråd for å bedre folkehelsen gjennom fysisk aktivitet og friluftsliv.

 

Kjære venner.

Vi har mer felles enn minner om meksikansk gryte. Jeg tror vi også har felles en grunnleggende tro på at vi kan møte utfordringene våre ved å samarbeide. Det er jo denne troen og dette engasjementet  som har ført til opprettelsen av EAT – og at vi møtes her i dag.

Men det er noe viktig vi ikke må glemme i engasjementet og entusiasmen for et sunnere kosthold: Matgleden!

Jeg kan bare huske en kur fra syttitallet: Slankekuren.

I dag har vi ketolysekuren, dukankuren, detoxkuren, karbokuren, sitronsaftkuren, knekkebrødkuren og mange, mange flere.

Noen finner en kur de synes passer dem - og er fornøyd med det. Andre prøver ut den ene  etter den andre uten å lykkes i å gå ned i vekt eller leve sunnere. Jeg mener helt oppriktig at folk må få gjøre sine egne valg og sine egne erfaringer.

Men noen ganger, når jeg blar i kokebøker som minner om legemiddelhåndbøker og leser i avisene om nye fantastiske kurer som skal rense kroppen for både dette og hint, samt gi både vakrere hud og hår, lengter jeg tilbake til syttitallet.

Jeg lengter ikke etter brun saus eller stekt rogn. Nei, jeg lengter etter Ingrid Espelid Hovig. Som barn satt jeg klistret til Fjernsynskjøkkenet og noterte oppskrifter.

Ingrid Espelid Hovig lærte meg og store deler av det norske folk at alle kan lære å lage god og sunn mat. Og så lærte hun oss en ting til: Matglede!

Ingrids matglede var aller tydeligst når hun hadde dandert den ferdige retten pent på en tallerken og pyntet den med en persilledusk. Da pleide hun å lene seg tilbake med et lite sukk og et smil om munnen. – Se, så lekkert, sa hun, klappet hendene sammen.

Vi har fortsatt noe å lære av Ingrid Espelid Hovig.    

Mat skal ikke være legemiddel, rensemiddel eller skjønnhetsmiddel.

Mat skal være til å spise opp!