Mestringens mestre

Helse handler om mer enn å redde livet. Det handler om å mestre det også.

Mange av oss har sett tv-serien Mesternes mester der gamle idrettshelter konkurrerer i kondisjon, konsentrasjon og kraftanstrengelser av ulike slag. De imponerer alle som en. Lørdag leste jeg om noen som imponerer enda mer. VG hadde intervjuet åtte kjente mennesker om å leve med sykdommer og funksjonsnedsettelser. De forteller viktige historier om helse og mestring.  

Undersøkelser viser at de fleste av oss rangerer god helse høyt hvis vi blir spurt om hva som er viktigst i livet. Når avisene lager lune lørdagsportretter med kjentfolk er ofte et av de faste spørsmålene hva vedkommende ønsker for framtida. De færreste drømmer om HTC på innerlomma eller HTH på kjøkkenet. De fleste svarer at det aller viktigste er at kjæresten og barna holder seg friske.

Men hva mener vi egentlig med god helse? Og hva betyr det å være frisk? I 1948 definerte Verdens helseorganisasjon(WHO)helse slik: «En tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller lyter.»

Hvis dette er målet vi strekker oss etter, kommer de færreste av oss til å nå det. Det finnes neppe noen som opplever å være i en slik tilstand av fullkommenhet over tid. Derfor er det også en ekskluderende definisjon. Den har likevel preget forestillingene våre om hva helse er og hva helsetjenesten skal være. 

Vi kan gjerne ha høye forventninger. Vi lever lengre og bedre enn noensinne fordi vi har lykkes med å forebygge og helbrede helseproblemer. Paradoksalt nok er dette også en av årsakene til at vi må tenke nytt. Lang levetid innebærer at de fleste opplever en eller annen form for helsesvikt mot slutten av livet. Bedre behandling innebærer at vi lever med sykdommer man tidligere døde av. Noen av oss kommer til å leve hele eller store deler av livet med kroniske sykdommer. Derfor må vi må bort fra forestillingen om at det normale er fravær av sykdom. Vi trenger en ny definisjon av helse. En som tar utgangspunkt i det enkelte menneske - og som det er mulig å nå.

Det som i utlandet kalles ”recovery” tar opp i seg akkurat dette. Det er et tankesett som går ut på at mennesker kan lære seg å leve meningsfulle og tilfredsstillende liv selv om de har alvorlige lidelser. Brukernes egne erfaringer og ønsker er viktige. Det innebærer nye roller både for den som er syk og den som er behandler. Å legge til rette for læring, personlig utvikling og kontroll over eget liv er sentralt. Interessen for recovery har økt i Norge de senere årene. Flere kommuner og sykehus beveger seg i retning av mer brukerinnflytelse.

Etter mitt syn er mestring helt sentralt når vi skal definere helse på en ny måte. Derfor prøver jeg meg på en ny definisjon: Helse er å mestre de fysiske eller psykiske belastningene som kropp og sjel utsettes for.

En slik definisjon handler ikke om å senke ambisjonen for helsetjenesten vår. Tvert imot. Det handler om å gi den en ny ambisjon. Helsetjenesten skal ikke se på sykdom i seg selv om et nederlag. Det skal vi heller ikke oppfordre pasienten til å gjøre.

Mestring kan ikke doseres og gis etter behov. Mestring må læres. Det kan både skje i regi av helsetjenesten og gjennom organisasjonenes likemannsarbeid. Pasienter og brukere får større ansvar og større medvirkning som en følge av dette. Det er i seg selv et gode.

Den norske helsetjenesten redder liv når sykdom og ulykke rammer. Men får vi gode nok redskaper til å mestre livet som begynner når blålysene har sluknet? Jeg synes ikke det. Rehabilitering og habilitering har ikke stor nok plass i den norske helsetjenesten. Et nasjonalt løft på dette området må komme med utgangspunkt i en ny definisjon av helse. Hvis jeg blir syk ønsker jeg å bli møtt av en helsetjeneste som både hjelper meg å mestre påkjenningen og livet etterpå.

Vi må la oss inspirere av dem som sto fram i VG i helga. Ikke fordi alle med slag skal gjøre det samme som Per-Kristian Foss eller alle med depresjon skal gjøre det samme som Kjell Magne Bondevik. Det viktigste budskapet fra de åtte i lørdagsavisen er jo at de har funnet sin egen måte å leve med sykdommen eller funksjonsnedsettelsen.

Det er akkurat dette det handler om: Å finne ut hva det er viktig for en selv å mestre for å ha et godt liv. Slik blir man sin egen mester i mestring.