Sykehustalen

Sjekkes mot fremføring

Godt nyttår!

Det blir et krevende år, og et spennende år. Vi skal endre og forbedre Helse-Norge, og vi skal gjøre det sammen.

For meg er dette stort. Endelig skal vi gjennomføre den politikken vi har utviklet. Engasjementet skal omsettes til resultater for pasientene.

Mange, også i helsetjenesten, har sagt de ikke misunner meg jobben som helseminister og de kritiske sakene som vil komme. Jeg tenker motsatt.

Jeg er glad for å få jobbe med det politikkområdet der jeg og veldig mange har et stort engasjement og mange meninger. For helse angår oss alle. Jeg vet at mange av dere har det på samme måte. Helse er krevende, men engasjerende.

Noe av det som har gjort mest inntrykk på meg som helsepolitiker, har vært møtet med pasienter og pårørende, og ikke sjelden helsepersonell, som har delt sine frustrasjoner.

Det har vært kreftpasienter som har fått for sen diagnostikk. Det har vært helsepersonell som har følt de ikke får gjort alt de kunne gjort, for sine pasienter.

Selvsagt er de fleste fornøyde. Det vet vi. Det skal vi glede oss over. Når vi skal finne nye løsninger i helsepolitikken må vi lære av begge deler. De sykehusene som får det til er eksempler for andre, som vi må lære av. Men det er også slik at det er enkeltpasientenes møte med helsetjenesten som er beviset på om vi lykkes. Derfor skal vi også lære av enkeltpasienters dårlige opplevelser.

Etter åtte år i opposisjon – fire av dem som leder av helse- og omsorgskomiteen, har jeg møtt enkeltmennesker som forteller om det som ikke fungerer.

Historiene gjør inntrykk, og bekrefter det vi vet fra undersøkelser og internasjonale rankinger: At vi er gode på behandling, men dårligere på samhandling og kommunikasjon med pasienter, brukere og pårørende.

Altfor ofte hører vi om pasienter som venter for lenge. Det har konsekvenser. Det er unødvendig venting på nødvendig behandling.

Samtidig vet vi at de som kan betale for undersøkelse og behandling, slipper å vente. Det er ikke en modell vi ønsker oss i Norge.

Ofte møter de leger som Per Fugelli kaller "engangslegene" – du ser dem én gang før de forsvinner, og en ny tar over stafettpinnen.

Kvaliteten i tilbudet varierer for mye mellom sykehusene. Altfor mange blir skadet og dør som følge av feil og mangler i helsetjenesten.

Mange mennesker i de svakeste pasientgruppene får ikke den hjelpen de har krav på – og tilbudet er ikke godt nok. Ikke minst gjelder dette rusavhengige – som ofte må vente lenger enn de klarer, og da er motivasjonen borte.

Vi skårer stadig bedre på behandlingsresultater, men er dårligere på organisering, service og kommunikasjon.

Som pasienten Kjersti Løge skrev i et leserbrev i Romsdals Budstikke i desember, etter å ha vært på sykehus:

"Noen ytte service langt utover det som kunne forventes i situasjonen der systemet hadde sviktet. De ordnet opp! Andre heiste på skuldrene og hadde tilsynelatende liten interesse for feil, mangler eller forsinkelser."

Det er store variasjoner, men Løge er ikke alene om sin opplevelse.

Å føle seg avfeid i en sårbar og usikker situasjon, kan svekke selve tilliten til helsetjenesten og prege pasientens forhold til helsetjenesten for alltid.

Medisinen bygger på mer kunnskap om menneskekroppen enn vi bare for en generasjon siden kunne drømme om, og den medisinske teknologien overgår det menneskene i sin tid brukte for å komme til månen.

Men fortsatt er det møtet mellom mennesker som er viktigst for pasientene når de vurderer kvaliteten på helsevesenet vårt.

Det er det vi i hotell- og restaurantnæringen – der jeg har min bakgrunn – kaller for "sannhetens øyeblikk". Ofte får en bare én sjanse for at dette møtet skal bli positivt.

Helsetjenesten må ikke bare måle kvaliteten ved overlevelse etter fem år, den enkelte pasients møte med tjenesten er også et viktig kvalitetsmål.

Men andre ting fra servicebransjen er ikke like viktig å lære. Jeg skal ikke pålegge helsepersonell "mersalg" eller bedre kjent som "skal det være noe mer før det stenger":)

Ja, vi har utfordringer. Mange av dem handler om et system som ikke fungerer godt nok. Og det handler om at enkeltmennesket ikke blir sett godt nok.

At systemet er akseptert begrunnelse for at en pasient ikke ivaretas godt nok. Det er det vi vil endre.

Det kreves en kulturendring, og den må skje hele veien fra det enkelte pasientmøtet til øverste nivå. Dette handler, mer enn noe annet, om god ledelse og ansvar.

Vi er samlet om det store målet: Å sikre at pasientens møte med helsetjenesten er så godt som det kan bli. Det betyr å sette pasienten i sentrum, at ventetiden går ned og kvaliteten går opp.

Den jobben må vi gjøre sammen. Jeg håper mer enn noe annet at vi kan møtes i vårt felles engasjement for en bedre helsetjeneste. For vi bør kunne enes om én ting: Vi kan alltid bli bedre.

Pasienter og brukere må tas med i utviklingen av helsetjenesten. Det er ikke bare helsepersonell som vet hvor skoen trykker.

Rett før jul hadde jeg et møte med representanter fra over 80 bruker- og pasientorganisasjoner om hvordan vi skal inkludere dem i utviklingsarbeidet.

Jeg fikk mange gode innspill. Blant annet sa Guro Birkeland i Norsk Pasientforening dette: "Kontinuiteten i helsetjenesten svikter på tvers av nivåer og funksjoner. Hadde dette vært på plass, så hadde vi i Norsk pasientforening hatt lite å gjøre".

Det er ord å merke seg.

Pasientene er ofte de mest radikale endringsagentene. Jeg vil at pasienter, brukere og pårørende skal være like viktige som fagfolk og politikere i arbeidet vi har foran oss.

Jeg har ofte spurt meg selv og andre: Hvordan ville helsetjenesten sett ut dersom pasienten fikk bestemme?

Ville det vært likt som i dag? Neppe.

I møte med pasientene har dere som jobber i helsetjenesten pasientens beste i tankene. Det er dere som må trøste i tunge stunder. Som ser gleden når det går riktig vei. Det er dere som vet at det ikke bare handler om livet til pasienten på operasjonssalen. Det handler også om livet til foreldre og søsken på venterommet utenfor.

Men, når jeg ser på hvordan ting er organisert, er jeg stadig i tvil om pasientens beste alltid har stått i sentrum når tanker er tenkt, arbeidet organisert, planer lagt og skisser vedtatt.

Ved Radiumhospitalet har pasienter med brystkreft fått prege tilbudet. De lagde et prosjekt som de kalte "Hvis pasienten fikk bestemme" om utredning ved mistanke om brystkreft.

Her samarbeidet fagfolk og pasienter om ett felles mål og kom fram til løsninger som passet pasienten. Ventetiden gikk drastisk ned takket være at man brukte pasientenes erfaringer i forbedringsarbeidet. Ikke gjennom store investeringer, nye bygg eller utstyr, men gjennom det enkle spørsmålet; hvordan hadde vi organisert arbeidet hvis pasienten hadde fått bestemme?

Vi har sett tidligere at store endringsprosesser i helsetjenesten ikke har vært godt nok forankret verken hos ansatte eller pasienter. Det kanskje tydeligste eksempelet på det er OUS-prosessen. Jeg har brukt mye tid på utfordringene i hovedstadsområdet etter at jeg ble helseminister. Nå er det arbeid på gang for å planlegge for god kapasitet både på kort og mellomlang sikt. De ansatte skal vite hvem deres nærmeste leder er, og komme raskt i kontakt ved behov. Men erfaringer fra hovedstadsprossen har også vist oss at vi samlet sett har for dårlig oversikt over om vi har en helsetjeneste som er dimensjonert for fremtidig behov. Derfor skal vi lage en nasjonal helse- og sykehusplan.

Norge skal merke at vi har fått en ny regjering – en forskjell til det bedre for hver enkelt pasient.

Det gjelder de som blir akutt syke og må ha rask hjelp, alle de som har en kronisk sykdom og trenger koordinert oppfølging, og de mange som sliter med rusavhengighet eller psykiske utfordringer.

Vi skal utvikle helsetjenestene. Men hva er helse?

Helse kan defineres på mange måter. Jeg skal gi dere min:

God helse er ikke nødvendigvis fravær av sykdom. Vi får alle sykdommer, skader eller behov for hjelp i løpet av livet. Normalt flere etter hvert. Mange blir født med behov for helse-og omsorgstjenester for resten av livet.

Det er bra å bli helt fri for en sykdom eller rette opp en skade når det er mulig, men det er også bra å mestre livet godt, og føle at du har god helse, også når du har noen diagnoser, må leve med skader, eller opplever alderdommens svekkelser og bruker noen medikamenter. Derfor mener jeg at definisjonen på god helse er det lik å mestre.

Jeg kjenner mange som har kroniske plager/handicap/diagnoser. Men de mestrer livene sine og opplever god helse. En er ikke syk fordi en sitter i rullestol. Noen av våre fremste idrettshelter har skader eller funksjonsnedsettelser som mange av oss ikke hadde klart å se for oss et liv med. Men de mestrer livet, og har bedre helse enn de fleste.

Hele helse- og omsorgstjenesten vår må bli flinkere til å hjelpe mennesker å mestre sine liv. Folk må slippe å bli sin egen diagnose. Veldig mange av oss skal leve hele eller store deler av livet med kroniske sykdommer. Vi lever lengre og det blir flere eldre i samfunnet. Vi må bort fra ideen om at det normale er å ha fravær av sykdom.

Her har vi enormt mye å lære av pasientorganisasjonene.

Jeg mener god helse er å kunne mestre hverdagens utfordringer.

Det preger også mitt mål som helseminister. Vi skal skape pasientens helsetjeneste. En bedre og tryggere helsetjeneste der pasienten står i sentrum.

Og vi er allerede i gang.

Budsjettet som ble vedtatt i desember er en tydelig start. Det viser:

1. At vi prioriterer helse. I år har spesialisthelsetjenesten fått den høyeste budsjetterte veksten noen sinne. Jeg har som mål at den store veksten i sykehusenes budsjetter og aktivitet skal fortsette gjennom perioden.
   
   De regionale helseforetakene skal sørge for mer bruk av private aktører der det kan bidra til å redusere ventetidene på en kostnadseffektiv måte.
   
   Vi har gitt stimulans til høyere aktivitet ved å øke den delen av finansieringen som er avhengig av pasientbehandling til 50 prosent.


2. At vi har nye ideer og nye løsninger som setter pasienter og brukere i sentrum. Vi satser på IKT - både teknisk utvikling og måter å jobbe på.
3. Og budsjettet viser at de som har stort behov for hjelp, løftes fram. Vi prioriterer rusavhengige og mennesker med psykiske lidelser. Fra i år har vi gjeninnført den gyldne regelen, som innebærer at rus og psykisk helse skal øke mer enn somatikken i hver helseregion.

Senere i dag skal vi ha kombinert foretaksmøte og overlevering av oppdragsdokumentene for 2014.

Dagen i dag er viktig fordi den på mange måter er mitt startsignal til sykehusene om den nye kursen jeg ønsker for spesialisthelsetjenesten.

Det er også rammen for hva jeg skal snakke om i dag. Derfor kommer jeg ikke til å snakke om folkehelse, primærhelsetjenesten eller samhandlingsreformen i dag. Jeg understreker likevel at samhandlingsreformen ligger fast, at regjeringen vil følge opp stortingsmeldingen om folkehelse, og at samarbeidet mellom fastleger og spesialisthelsetjenesten er viktig.

Denne regjeringen skal forandre og forbedre, ikke forsvare.

Stortinget vedtar rammer og lover og politikk. Det er vår felles oppgave å sørge for at den blir gjennomført. Et vedtak er ikke nok.

Jeg kommer til å følge tett med på at intensjonene fra det nye stortingsflertallets politikk blir gjennomført.

Det er helseregionene og sykehusene som skal iverksette politikken i praksis, gjennom de styringskrav de får i foretaksmøtet senere i dag, og gjennom oppdragsdokumentet for 2014.

Vi skal gjøre arbeidet deres enklere. Derfor har vi forenklet og nesten halvert antall styringskrav til de regionale helseforetakene sammenliknet med 2013.

I foretaksmøtet senere i dag blir det stilt om lag 20 krav for 2014. Tilsvarende tall for 2013 var om lag 40. I oppdragsdokumentet reduserer vi fra vel 60 mål i 2013 til vel 30 mål for 2014.

Vi har prioritert det viktigste, og redusert antall tellekanter, bestillinger og krav.

Vi får ikke dobbelt så god helse av å ha dobbelt så mange mål.

Det som er viktigst for pasientene, skal ha størst oppmerksomhet. Det gir en tydeligere politikk og klarere signaler. Men da er det også en forventning om at de mål vi setter, blir jobbet virkelig hardt med for å bli nådd.

Jeg har hørt mange si at oppdragsdokumentet og bestillingene tidligere har vært så omfattende at det har vært umulig å oppfylle alle krav, derfor har en kunnet selv velge hva en prioriterer. Den type argumenter vil ikke lenger bli akseptert, etter at vi nå har redusert antall krav til et fornuftig nivå.

Løsningene

Regjeringens mål er å skape pasientens helsetjeneste, der ventetidene går ned og kvaliteten går opp. I dag legger jeg frem seks viktige løsninger for dette;

1. Ta i bruk mangfoldet ved å innføre fritt behandlingsvalg. Ventetiden skal ned. Kvaliteten skal opp.
2. Sørge for raskere diagnose og redusert ventetid for kreftpasienter.
3. Lage opptrappingsplan for rusfeltet og bygge ut det psykiske helsetilbudet i kommunene.
4. Legge fram en Nasjonal helse- og sykehusplan som gjør oss i stand til å planlegge en helsetjeneste med kapasitet og kompetanse til å møte fremtidens behov.
5. Skape bedre kvalitet og pasientsikkerhet gjennom endring i ledelse, systemer og kultur.
6. Satse på IKT og kommunikasjon.

La meg utdype hvert enkelt punkt:

For det første: Vi skal innføre fritt behandlingsvalg. Ventetiden skal ned og kvaliteten skal opp.

Regjeringen vil styrke pasientenes rettigheter. Vi vil ta alle gode krefter i bruk og slippe til de som ønsker å bidra.

Derfor vil vi innføre fritt behandlingsvalg. Det er gode grunner til dette.

En grunn er at pasientene opplever det som meningsløst at de får rett til undersøkelse eller behandling, men må vente selv om det er ledig kapasitet hos private og ideelle.

En annen grunn er at folks oppfatning om helsetjenesten – med køer og ventetider – vil undergrave legitimiteten til den offentlige helsetjenesten, og føre til en tosporet helsetjeneste der de ressurssterke kjøper seg ut av køen.

Hvis flertallet av de som betaler størstedelen av skatteregningen for de offentlige helsetjenestene, i tillegg betaler helseforsikringer, vil vi få en diskusjon om betalingsvilligheten. Og da kommer spørsmålet om vi like godt bare kan ha et forsikringsbasert helsevesen i Norge.

Det ønsker ikke jeg.

Jeg mener løsningen for å sikre et offentlig finansiert helsetilbud som befolkningen har tillit til, er å styrke samarbeidet og parnerskapet mellom offentlig og privat sektor. Vi må hente ut de gode kvalitetene fra begge, for å sammen skape et bedre tilbud til pasientene.

Fritt behandlingsvalg skal først skje innen rusfeltet og psykisk helsevern. Det skal selvfølgelig stilles krav til kvalitet og kompetanse hos de private som skal omfattes av ordningen.

På denne måten sikrer vi at de offentlige sykehusene er bærebjelken i et offentlig system der de sykeste får behandling først.

Vi er nå i gang i departementet med å forberede innføringen av fritt behandlingsvalg. Forslag til lovendringer vil bli sendt ut på høring nå i år og min ambisjon er at vi kan innføre fritt behandlingsvalg innen rus og psykisk helsevern i 2015.

Vi skal bruke avtalespesialistene mer, og regjeringen vil utvide antallet hjemler. Ordningen gjør at avtalespesialistene kan drive effektivt med pasientbehandling, og ordningen er godt likt av pasientene.

Det er viktig at sykehusenes poliklinikker og avtalespesialistene utfyller hverandre slik at pasientene får god behandling.

I årets oppdragsdokument blir helseregionene bedt om å bruke den ledige kapasiteten hos private samarbeidspartnere. Jeg forventer at det skal gi resultater. Ventetidene bør ned.

Fritt behandlingsvalg er ikke bare viktig for pasienten, det er også riktig for helsetjenesten.

Jeg mener helsetjenesten har godt av mer konkurranse. De aller fleste pasientene ønsker å bli behandlet ved sitt nærmeste offentlige sykehus, men er ikke kvaliteten god nok, og de opplever urimelig venting – ja, da fortjener sykehuset å oppleve at pasienten forsvinner til andre.

Fritt behandlingsvalg handler om at for mange venter unødvendig lenge for å komme inn i helsetjenesten. Men det er også mange som venter unødvendig lenge når de er i helsetjenesten. Derfor skal vi;

For det andre: Vi skal sørge for raskere diagnose og redusert ventetid for kreftpasienter

Frem mot 2010 fikk vi i opposisjon stadig flere henvendelser fra kreftsyke og deres pårørende som hadde opplevd at de ikke fikk god nok hjelp.

De private sykehusene begynte også å fortelle at de nå fikk henvendelser om diagnostisering og behandling av kreft.

Det var egentlig en overraskelse. Kreft hadde i mange år vært unntatt politisk oppmerksomhet. Vi trodde kreftbehandlingen fungerte bra. Svaret var ja og nei.

De fleste kreftpasientene mener at den medisinske behandlingen de får er glimrende, men det er mye venting som ikke er medisinsk begrunnet. Særlig blir pasienter med uklare symptomer sendt til utredning etter utredning før rett diagnose stilles. Mange får for dårlig informasjon underveis.

Helsetilsynets rapport om risiko i kreftbehandlingen fra 2010, viste at det for ofte skjer feil i forbindelse med diagnostisering, som med stor sannsynlighet kan få alvorlige konsekvenser og dødelig utgang for pasientene.

Den andre viktige risikofaktoren var knyttet til mangler ved informasjonsflyt, kontinuitet i behandlingen og komplikasjonsovervåking.

To og et halvt år etter at risikoanalysen kom, har sykehusene fortsatt et klart forbedringsbehov.

Det er alvorlig. Regjeringen vil styrke kreftbehandlingen. Vi vil supplere den nasjonale kreftstrategien som kom i 2013, med en plan for arbeidet.

Min forgjenger var flink til å minne oss om kreftformene der Norge har gode resultater målt i overlevelse etter fem år. Det er bra, men dette skal ikke være en sovepute.

Det er grunn til å tro at de sykehusene som har best behandlingsresultater, har resultater på høyde med det beste internasjonalt.

Dersom vi lykkes i å bringe diagnostisering og behandling av kreft for alle pasientene våre opp mot dette nivået, så vil et stort antall pasienter bli kurert og leve lenger med sykdommen sin.

Når det gjelder prostatakreft har vi for dårlige resultater og for stor variasjon mellom altfor mange behandlingssteder (kvalitetsregistertall).

Vi kan ikke akseptere så dårlige resultater. Jeg forventer at de store variasjonene fører til endringer i organisering og behandling.

Vi må lære av det vi har fått til når det gjelder brystkreft.

At behandlingen er samlet ved færre behandlingssteder har ført til bedre kvalitet og bedre overlevelse. I år skal det etableres prostatakreftsentre i alle regioner.

Denne regjeringens kreftløft bygger ikke på luftige garantier, men på konkrete endringer i organiseringen av norsk kreftbehandling.

Den følger en nødvendig rekkefølgeplan – basert på erfaringene fra Danmark, med tre hovedelementer : a) Tverrfaglige diagnosesentre, b) standardiserte pakkeforløp, og c) bedre samarbeid med fastlegene.

a. Tverrfaglige diagnosesentre: I løpet av 2014 skal vi ha tverrfaglige diagnosesentre i hver region. Vi har sett til Danmark som har gode erfaringer med diagnosesentre.

Å vente på utredning og behandling er en belastning for alle, spesielt hvis det er mistanke om kreft eller annen alvorlig sykdom.

Det første diagnosesenteret åpnet i desember i Tromsø. Snart åpner et ved Ahus. Og det skal altså bli flere.

b. Pakkeforløp: Vi skal lære av Danmark som har utarbeidet 28 pakkeforløp. Helsedirektoratet skal opprette tverrfaglige grupper som skal utarbeide pakkeforløp bygd på danske erfaringer – og de behandlingsretningslinjene som vi allerede har i Norge.

Når det er konkret mistanke om en type kreft skal pasienten inn i et pakkeforløp. Vi skal fjerne venting som ikke er medisinsk begrunnet.

Pakkeforløp innebærer en nasjonal standard for hvor lang tid de ulike elementene i et behandlingsforløp skal ta. Men enda viktigere er det at en har bestemt at beslutningene i overgangene mellom de ulike nivåene skal tas i et tverrfaglig møte, og være forpliktende for neste ledd.

Vi skal utvikle løsningene i løpet av året, og målet er å innføre pakkeforløpene i løpet av 2015.

c. Bedre samarbeid med fastlegene: Fastlegen er ofte den som, utenom pasienten selv, kjenner pasienten best. Når disse to tror at noe er galt – så må spesialisthelsetjenesten ha tillit til disse vurderingene og starte undersøkelsene raskt.

Det er spesialisthelsetjenesten som er spesialister på diagnostisering og behandling, men det er pasienten og hans fastlege som er spesialister på å vurdere om det er behov for å undersøke om noe er galt. De kjenner pasientens vanlige helse best.

Dette vil kreve to endringer: At vi bygger ut kapasiteten i spesialisthelsetjenesten slik at fastlegene får raskt svar når de ønsker MR, røntgen og lab-undersøkelser for å diagnostisere pasienten. Det er en av grunnene til at vi i år øker kjøp av MR , røntgen og labratorietjenester.

Men vi må også styrke primærhelsetjenesten, og ikke minst jobbe med holdningene i spesialisthelsetjenesten til fastlegene og deres vurderinger.

På kreftområdet skal vi nå disse målene i 2014:

Ventetiden skal ned for brystrekonstruksjon etter brystkreft – det skal være økt kapasitet og god kompetanse.

Det skal være minst ett tverrfaglig diagnosesenter for pasienter med uavklart alvorlig tilstand i hver helseregion.

Helsedirektoratet skal etablere tverrfaglige grupper for pakkeforløp for ulike kreftformer, som er klar for innføring i løpet av 2015.

Det skal oppnevnes koordinator for pasienter med behov for komplekse eller langvarige og koordinerte tjenester, slik loven stiller krav om. Kreftpasienter bør ha en fast lege som har oversikt over deres behandling og sykdomsutvikling.

Kapasitet til å hjelpe fastlegene i å vurdere pasientene skal økes slik at de får raskere svar.

Initiativet for forbedringer behøver ikke alltid komme fra helsevesenet selv. Reformer kan møte motstand, men skal man lykkes må endringene likevel forankres hos dem som skal utføre arbeidet. Og det er vår plan.

For det tredje: Vi skal løfte de svakeste ved å legge fram en opptrappingsplan for rusfeltet og bygge ut det psykiske helsetilbudet i kommunene

I 1998 hadde jeg et møte med søsteren til en rusavhengig. Hun fortalte om hvordan hun, foreldrene og den rusavhengige broren opplevde hjelpetilbudet.

Hun fikk meg til å forstå at systemet vi hadde laget for å hjelpe, opplevdes som en hard vegg de måtte bryte seg igjennom.

Broren ønsket hjelp, han hadde fortsatt en familie som orket å stille opp for ham, men fikk ikke hjelpen han hadde behov for.

Der og da bestemte jeg meg for at denne familiens erfaringer skulle få meg til å kjempe for et annet tilbud til disse pasientene og deres familier.

Den gangen var ikke rusavhengige pasienter med rettigheter, men klienter etter sosialtjenesteloven. Ansvaret for behandlingen var delt – både kommunen og fylkeskommunen skulle være enige om behandlingen og regningen skulle deles.

I 2003 fikk jeg muligheten, som saksordfører for rusreform 2 i Stortinget. En gang for alle fikk vi løftet rusavhengige juridisk ut av rollen som klienter med et selvpåført problem, til å bli pasienter med fulle rettigheter på lik linje med andre syke mennesker.

Ansvaret for det tverrfaglige spesialiserte behandlingstilbudet ble statlig – slik det er for alle andre pasienter.

For et år siden traff jeg søsteren igjen på Gardermoen. Vi ventet på samme fly til Stavanger. Broren var rusfri, gift og i arbeid.

Han var en av de mange det gikk bra med da han fikk riktig hjelp til slutt. Dessverre er det fortsatt for mange som, på tross av sine rettigheter, ikke får riktig hjelp raskt nok.

Jeg mener rusfeltet, tross bedringer, fortsatt bærer preg av å ikke ha vært prioritert.

Mangel på prioritering er ikke begrunnet i pasientenes behov. Det skyldes blant annet for lav faglig prestisje og for liten forskningsinteresse for disse pasientgruppene.

Denne regjeringen vil derfor prioritere rus, slik vi og skal prioritere psykisk helsevern. Det er å sette pasientens behov i sentrum.

Mitt mål i 2003 var at rettighetene, med påfølgende oversikt over ventelister, ventetider og fristbrudd skulle føre til at vi fikk en opptrappingsplan for rusfeltet, tilsvarende den vi hadde for psykisk helse.

Det skjedde ikke den gang. Nå skal det skje.

Men vi har ikke tid til å vente på dette arbeidet før vi gjør noe. I 2014 skal vi kjøpe 200 flere plasser ved de ideelle institusjonene. Dette må skje raskt.

Derfor skal dere bruke kapasiteten i de avtalene dere allerede har og så raskt kjøpe inn fra andre.

Det er viktig at en vesentlig del av disse plassene er langtidsbehandling og at det er tilbud om behandling i terapeutiske samfunn i alle helseregioner.

Det er også bevilget 255 millioner til kjøp hos private innenfor rus, psykisk helsevern og rehabilitering. Dette er kapasitet ut over de 200 plassene.

I tillegg øremerker vi over 300 millioner slik at kommunene kan følge opp både i forkant og i etterkant.

I dag er det for mange med psykiske helseutfordringer som blir for syke før de får hjelp. Da havner de i spesialisthelsetjenesten. En av fire kunne fått hjelp i kommunene hvis det var et bedre tilbud der, viser en nylig fremlagt Sintef-rapport.

Da statsministeren i nyttårstalen løftet frem psykisk helse, har det en veldig stor betydning for å få vekk fordommer og skape åpenhet. Men det er også et klart utrykk for en politisk prioritering.

Vi alle har en psykisk helse, på samme måte som vi har en somatisk helse. At halvparten gjennom livet får en psykisk helseutfordring er derfor like naturlig som de fleste gjennom livet får en somatisk helseutfordring.

I de fleste tilfelle vil begge deler ordne seg – enten av seg selv eller med litt hjelp. Problemet i dag er at terskelen for å få hjelp med psykiske helseutfordringer er for høy og at for mange derfor må bli alvorlig syke før de får hjelp.

Derfor er den riktige løsningen å bygge ut det psykiske helsetilbudet i kommunene. Da vil folk få tidlig og rask hjelp og vi frigjør samtidig flere plasser til de som er alvorlig syke i spesialisthelsetjenesten.

For rus og psykisk helse skal vi nå disse målene i 2014

Det er høyere vekst innen psykisk helsevern og rusbehandling enn for somatikk på regionnivå. Det legges til grunn at veksten innen psykisk helsevern skjer ved DPS og i psykisk helsevern for barn og unge.

De samlede ressursene i psykisk helsevern må utnyttes bedre, slik at flere får raskere og bedre hjelp. Dette handler både om organisering, arbeidsmåter og effektivitet.

I poliklinikkene har hver behandler i gjennomsnitt om lag to konsultasjoner per dag. Det er for lite. Dere som har ansvaret i helseregionene har et ansvar for at arbeidet organiseres slik at flere pasienter får hjelp pr. årsverk.

Politisk er psykisk helsevern prioritert – det er blitt betydelig flere årsverk. Derfor gjelder ikke den gylne regel bare kostnadsutviklingen, den skal nå også gjelde behandlingsvekst.

De ansatte i psykisk helsevern må her også være villige til å jobbe annerledes for å sikre at flere pasienter får hjelp. Jeg forventer andre resultater i årene fremover.

Distriktspsykiatriske sentre (DPS) skal bygges ut og utrustes til å ta ansvar for gode akuttjenester gjennom døgnet, ambulante tjenester, poliklinikk og døgnbehandling.

Døgnkapasiteten innen tverrfaglige spesialisert behandling av rusmiddelproblemer (TSB) skal økes med om lag 200 plasser utover den kapasitet som gjeldende avtaler representerer for 2013.

For det fjerde: Vi skal legge fram en nasjonal helse- og sykehusplan som gjør oss i stand til å planlegge en helsetjeneste med kapasitet og kompetanse til å møte framtidens behov.

Det er mer enn ti år siden staten overtok ansvaret for spesialisthelsetjenesten.

Men i løpet av disse årene er det ikke utviklet en samlet plan som gjør at vi nasjonalt har oversikt over om spesialisthelsetjenesten er rigget til å møte fremtidens behov.

Det er egentlig oppsiktsvekkende. Stortinget, som jo bevilger pengene til behandling, forskning, utdanning og bygninger, har ikke oversikt over hva det fremtidige behovet er og hvilke investeringer som er planlagt.

Både den medisinske utviklingen og pasientenes behov vil endre seg. Enhver plan vil derfor innebære usikkerhet, spesielt hvis den går langt fram i tid.

Men den usikkerheten er ingen god grunn til å fortsette uten en nasjonal plan. Tvert imot. Usikkerhet gjør det enda viktigere å planlegge for fremtiden og redusere risikoen ved endringer.

En slik helhetlig plan har vært et stort ønske fra flere partier på Stortinget – også Høyre og Fremskrittspartiet, siden de regionale helseforetakene ble etablert i 2001.

Nå er arbeidet i gang. Første fase er å finne ut hvordan det står til i sykehus-Norge.

Spørsmålene er mange:

• Hva slags sykehus har vi rundt om i vårt langstrakte land og hva gjør de?
• Har vi en god nok arbeidsdeling mellom dem, og hvordan er kvaliteten?
• Hvor fornøyde er pasientene?
• Har vi nok helsepersonell med den kompetansen vi trenger?
• Hva planlegger vi å bygge av nye helseinstitusjoner, og hvordan skal framtidens sykehus se ut og virke?
• Og hvordan er det med brukerorienteringen? Lytter vi til pasienter og pårørende når planer skal lages og gjennomføres?

Dette blir første trinn i planprosessen. Når vi har et slikt bilde, kan vi ta beslutninger om hva vi skal gjøre for å ruste sykehusene våre for framtiden.

Det er viktig at Stortinget får et solid faktagrunnlag for viktige beslutninger om sykehusene i framtiden.

I arbeidet med planen skal vi involvere regionale helseforetak, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Vi skal lytte til de ansatte på alle nivåer. De som er nær pasienten, støttepersonellet, de som sørger for den daglige driften og lederne. Og vi skal lytte til pasienter og pårørende. De skal være med i hele prosessen. Deres kunnskap og erfaringer om hva som fungerer godt og hva som må bli bedre, er gull verdt.

Det er på høy tid at vi får en grundig oversikt over utfordringene når det gjelder aktivitet og kapasitet, kvalitet og pasientsikkerhet, personell og kompetanse – og bærekraftig økonomi.

I dag offentliggjør jeg at planen skal fremlegges for Stortinget i løpet av 2015.

For det femte: Vi skal skape bedre kvalitet og pasientsikkerhet gjennom endring i ledelse, systemer og kultur.

Systematisk arbeid med kvalitet og pasientsikkerhet er et ledelsesansvar og selve kjernen i styrenes og ledelsens ansvar.

Lederne må gå foran og vise i handling at det ligger kraft bak de fine ordene om kvalitet og pasientsikkerhet.

Ledere må lytte til fagpersonene – til leger, sykepleiere, fysioterapeuter og andre som er nærmest pasientene. Det er de som har best kompetanse om hva pasienten trenger av behandling, oppfølging, pleie og omsorg.

Dette må lederne anerkjenne og bruke aktivt i kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeidet.

Men det er lederne som har overordnet ansvar for kvaliteten på alt arbeidet som skjer i organisasjonen. Jeg vil understreke at pasientsikkerhet og kvalitet skal ha høyeste oppmerksomhet i styringsansvaret.

Helsetjenesten har mye å lære fra offshorebransjen der sikkerhet står i høysetet – hele tiden. Dere hører på dialekten min at det er et annet område som jeg er opptatt av.

For en tilbake besøkte jeg Aker Solutions Egersund. De var da i gang med å bygge nye installasjoner til Ekofiskfeltet. Operatøren for feltet er som kjent ConocoPhilips. Aker eier verftet, men har mange underleverandører inn på så store oppdrag, spesielt fra Polen.

En ansatt der fikk under arbeidet et enkelt kutt i pannen, som ble fikset på stedet. Men innen 24 timer var skaden rapportert – direkte til toppledelsen i de som var oppdragsgiver – ConocoPhilips – i Houston.

Det er en historie om en toppledelse i et selskap som har forstått at skal helse, miljø og sikkerhet være viktig for alle de tusener av ansatte i eget selskap og hos underleverandører, til underleverandører – så må toppledelsen vise hver dag at det også er viktig for dem.

Ikke bare at de bryr seg om at prosjektet er innenfor budsjett, men også at målet om null skader blir nådd. Tenkning om risiko og forbedring må være betydelig større del av den daglige virksomheten også i helsesektoren – spesielt på ledernivå.

Vi vet det skjer komplikasjoner og feil i helsetjenesten. Vi vet det er forbedringsmuligheter mange steder.

Det er for stor variasjon i kvaliteten på sykehus. Jeg forventer at sykehusene jobber med dette og finner ut hva som er årsaken.

Det går ofte for lang tid før en tar i bruk nasjonale retningslinjer, de anbefalte behandlingsmetodene og gode pasientforløp.

Her er det gode eksempler fra helsetjenesten. Ved St. Olav har de laget standardiserte pasientforløp for hofteoperasjoner som faktisk følges. Det betyr at pasienten får den behandlingen som er anbefalt som beste standard, ikke opplever ubegrunnet venting, og er raskt på bena igjen. Fagfolkene opplever en mer faglig spennende arbeidsdag, mindre venting på andre og fornøyde pasienter. Sykehuset når sine mål – både når det gjelder kvalitet, pasientfornøydhet og økonomiske resultater. Samfunnet får mer helse igjen for pengene og innbyggere som er raskere tilbake i aktivitet.

Jeg forventer at sykehusene blir bedre til å lære av hverandre. Når et sykehus oppfyller styringskravet om forløpstider innen kreftbehandling, så bør andre sykehus lære av dem. Benchmarking, sammenligning mellom sykehus og mellom regioner fører til åpenhet og forbedringer.

Riksrevisjonens undersøkelse av effektivitet i sykehus som ble gjennomført i 2013, viser at sykehusene kan bli mer effektive ved å lære av sykehus med kort liggetid, effektive pasientforløp og god utnyttelse av operasjonsstuene.

Det skal være åpenhet om kvalitet i helsetjeneste. Åpenhet er avgjørende for å få kunnskap om kvalitet i sykehusene.

Jeg vil være tydelig ovenfor dere på at vi har en systematisk svakhet i norsk helsetjeneste når det gjelder at vi har for store forskjeller på behandlingsresultatene og evnen til å ta på alvor pasientenes opplevelse av kvalitet og hva som er de gode pasienterfaringene.

Pasientene har rett til å få vite hvilke sykehus som har de beste resultatene, og hva som gjøres for å bli bedre.

Digitalisering og IKT gir oss unike muligheter for å både innhente og dele informasjon mellom sykehus, ansatte, det offentlige og pasienter. Det gir grunnlag for både åpenhet og bedre beslutninger.

Pasienter som er godt informert er bedre skikket til å ta avgjørelser. Det å kjenne til risiko ved behandling, handler om å gi pasientene et mer nyansert syn på hva behandling kan medføre, og hvilke gevinster som kan forventes. Mange har urealistiske forventninger.

Stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet angir retningen – det skjer mye positivt. Det er mye større bevissthet om kvalitet og pasientsikkerhet enn for bare fem år siden.

Pasientsikkerhetskampanjen bidrar til større åpenhet. Et viktig tiltak er det femårige nasjonale programmet for pasientsikkerhet som starter nå i 2014.

Vi skal satse sterkere på å utvikle kvalitetsindikatorer og medisinske kvalitetsregistre, og vi trenger flere mål på resultater av behandling.

Pasientopplevd kvalitet må være en naturlig og integrert del av dette arbeidet.

I 2014 skal alle helseforetak gjennomføre en samlet analyse av statistikk som kan vise kvalitet og effektivitet i foretaket. På den måten kan tjenesten få et mer systematisk grunnlag for å vurdere hva de må bli bedre på og hvordan de skal få det til.

I år skal vi innføre en forsøksordning med kvalitetsbasert finansiering av spesialisthelsetjenesten. Målet er å få ledere og styret til bli enda mer opptatt av kvalitetsmål og resultater enn de er i dag.

Regjeringen vil løfte kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeidet de neste fire årene. Vi vil gjennomføre flere kvalitetsundersøkelser.

Vi skal etablere en uavhengig undersøkelseskommisjon og vi skal legge fram en årlig melding om kvalitet og pasientsikkerhet for Stortinget.

Så det siste punktet.

For det sjette: Bedre IKT løsninger er en forutsetning for å lykkes med å skape pasientenes helsevesen og kommunikasjon.

Ja, jeg vil si det så sterkt som at de fem punktene jeg har vært gjennom ikke er mulig å oppnå uten bedre IKT løsninger.

IKT må brukes smart, effektivt og helhetlig. Visjonen om "én innbygger – én journal" ligger fast.

Vi skal ha fullt trykk på IKT-området slik at vi kan realisere denne visjonen så snart som mulig:

For at helsepersonell skal kunne gjøre jobben sin bedre og tryggere,

For at innbyggerne skal ha enkel tilgang til digitale tjenester og

For at data skal være tilgjenglige for kvalitetsforbedring, helseovervåkning, styring og forskning.

Vi skal fremme nytt lovforslag for Stortinget i vår, som skal sikre at nødvendige pasientopplysninger kan følge pasienten gjennom behandlingsforløpet. Med den nye loven er det pasienten som settes i sentrum, ikke institusjonen.

Personvernet skal styrkes i de nye IKT-løsningene: ved tilgangsstyring, ved å loggføre oppslag, og ved at pasientene får tilgang til loggen. God pasientsikkerhet er godt personvern.

Personverndebatten har tradisjonelt tatt utgangspunkt i et papirbasert samfunn. Vi må løfte debatten over til hvordan personvernet best kan ivaretas i et moderne samfunn hvor helsetjenesten er digitalisert.

Vi har nye muligheter for å sikre personvernet på en helt annen måte enn den gangen enhver som hadde nøkkel til et legekontor eller til sykehusarkivet, kunne lese i pasientjournalene.

Løsninger for sikker identifisering av helsepersonell og loggføring av oppslag skal sikre at vi har god kontroll over hvem som har hatt tilgang til våre helseopplysninger.

Vi skal gjøre det bedre for innbyggere ved å videreutvikle digitale tjenester som gjør hverdagen enklere. Pasienter skal lett komme i kontakt med helse- og omsorgstjenesten for å bestille time og ha dialog med helsepersonell.

Det skal være enkel og sikker tilgang til egne helseopplysninger.

Flere steder er de i gang. Fastleger tilbyr e-konsultasjon og timebestilling på nett, og i Helse Vest har de et eget prosjekt – Vestlandspasienten – der pasientene får oversikt over hvilke avtaler de har med sykehuset.

Gode data gir bedre kvalitet. Oppdaterte data skal være tilgjengelige for å kunne følge med på utviklingen i helsetilstanden i befolkningen og for systematisk å vurdere tjenestetilbudet. Gode data skal være grunnlag for styring, kvalitetsforbedring og forskning.

Helsepersonell bør på en enkel måte ha tilgang til elektronisk beslutnings- og prosesstøtte. Jeg vil derfor ha fortgang i arbeidet med tilgjengeliggjøring av helsefaglige kunnskap, koder, retningslinjer og veiledere til helsepersonell. Videre ønsker jeg at det skal utvikles nasjonal metodikk og praksis for utarbeidelse av standardiserte pasientforløp som en del av den elektroniske pasientjournalen.

Vi skal nå målene. Da er tydelig styring, god oppgavedeling og organisasjonsutvikling helt avgjørende. Nasjonal helse- og sykehusplan vil bidra til å klargjøre det nasjonale ansvaret for IKT-utviklingen, og sørge for tydelig rolle- og oppgavedeling i hele helsesektoren.

Jeg vil legge til rette for en full gjennomgang av IKT-organiseringen i helse- og omsorgssektoren, for å sikre effektiv organisering og ressursbruk.

Vi skal forsterke det nasjonale samarbeidet på IKT- og innkjøpsområdet. Derfor har vi etablert vi et eget helseforetak for strategisk samarbeid på IKT-området. Det skal ha hovedkontor i Bergen.

Men jeg understreker at arbeidet som er i gang, skal fortsette som før. Vi skal fullføre elektronisk meldingsutveksling, e-resept, kjernejournal og nasjonal helseportal.

De regionale helseforetakenes fremtid

Det tar tid før ny nasjonal helse- og sykehusplane er vedtatt og virker.

Frem til da skal de regionale helseforetakene fortsatt skal ha ansvar for å gjennomføre regjeringens politikk, og for å følge opp at bevilgningene blir benyttet slik de skal.

Utviklingsarbeidet som er i gang i spesialisthelsetjenesten, skal selvfølgelig fortsette som før. Det verken kan eller skal stoppes opp.

Jeg forventer og har tillit til at de nye styrene, sammen med ledelsen og de ansatte ved de regionale helseforetakene, fortsatt vil ta ansvar for å gjennomføre regjeringens politikk i spesialisthelsetjenesten.

Men vi starter allerede nå med hvordan vi skal ha bedre samordning av eiendomsvirksomheten i spesialisthelsetjenesten - hvordan vi styrer utvikling, drift og bygging av sykehusene våre. Derfor etablerer vi nå et felles eid helseforetak som skal samordne eiendomsområdet i løpet av 2014. Administrasjonen er lagt til Trondheim.

Jeg håper alle dere som har lyttet her i dag, sitter igjen med ett inntrykk: At jeg og denne regjeringen vil noe nytt i helsepolitikken. Vi er kommet i regjering for å forandre. Ikke for forandringens egen skyld. Men fordi vi kan bli bedre.

Som jeg har sagt i dag: Mye er veldig bra. Men det kan bli bedre.

Dette er vår sjanse til å gjennomføre det vi i åtte år har utviklet av ny politikk. I samarbeid. Mellom regjerings- og samarbeidspartiene, men ikke minst med pasient- og brukerorganisasjonene, faggruppene og engasjerte enkeltpersoner. Dette er vår sjanse til å vise at vi har nye ideer og bedre løsninger.

Jeg håper også dere har merket dere dette: Selv om vi har et annet syn på hva private kan bidra med i helsevesenet, handler vår politikk - naturlig nok - mest av alt om hva som kan endres og forbedres i den offentlige helsetjenesten.

God gjennomføringskraft krever gode prosesser. Gjennomføringskraft er ikke kjappe politiske beslutninger som markedsføres, men ikke fører til endringer i sannhetens øyeblikk – i møte mellom pasient og helsevesen. Kraften ligger i at vedtak fører til endring – og endringer skal komme. På kort sikt og på lang sikt.

Skal vi lykkes må vi samarbeide. Jeg håper jeg har dere med på laget.

For alle dere som hver dag legger ned engasjement, innsats og krefter og hardt arbeid i helsetjenesten, vil vi gjøre hverdagen bedre. Vi vil redusere byråkratiet, så dere får jobbet mer for pasientene.

Vi vil forbedre den digitale infrastrukturen, så IKT blir et verktøy som lar dere enkelt gjøre jobben deres smartere.

La meg også understreke at når jeg sier vi ønsker en åpenhetskultur i helsetjenesten, så gjelder det på alle nivåer.

Det betyr også åpenhet om feil. Også de feil som det er et politisk ansvar for.

Vårt mål er å skape et bedre og tryggere helse-Norge. Skal vi lykkes med det må vi kjenne til de utfordringene som finnes. Erkjenne problemene som må løses.

Mitt politiske mandat er å stå ansvarlig, og forbedre, ikke å skjønnmale.

Det handler også om å ønske velkommen debatt om innholdet i denne talen, og om regjeringens plan for å utvikle spesialisthelsetjenesten. God debatt gjør oss bedre, og skaper felles forståelse. Men når beslutningene er fattet, skal politikken gjennomføres.

Jeg har sagt dette: Vi vil utforme et helsevesen som setter pasienten i sentrum.

Noen vil da spørre: Hvem ellers?

Men ser vi i helsepolitikken i Norge, er det åpenbart at ikke alle som nikker til setningen, nikker til politikken som følger av den.

For setter vi pasienten i sentrum, må alle godta at det er viktigere at pasientene får behandling raskt, enn at private ikke skal få gi behandling.

Setter vi pasienten i sentrum, må alle godta at den informasjonen som er relevant for pasienten blir samlet inn, at det sammenlignes og at det er full åpenhet om dette. Det er vondt for noen, men det er ærlig, og det gjør oss bedre. Og det skaper tillit og trygghet.

Setter vi pasienten i sentrum, må alle også tåle at det gjøres endringer som kan få protester fra noen mens de pågår, men som vi likevel tør å tro på at gjør helsetjenesten bedre og tryggere til slutt.

Setter vi pasienten i sentrum, betyr det til slutt å prioritere de pasientene som trenger det mest - selv om det kanskje ikke er disse det har gitt mest prestisje og bekvemmelighet å jobbe med, forske på og utvikle tilbudet til. Det gjelder både innen rus og psykisk helsevern, og det gjelder overfor de eldre og sykeste.

Skal vi sette pasienten i sentrum innebærer det å gi dem rettigheter. Retten til behandling er pasientens rett, også når de velger privat.

Vi har alltid kjempet for å styrke pasientens rettigheter, mens våre motstandere har fryktet konsekvensene det ville få for de etablerte systemer. Vi så det i kampen for fritt sykehusvalg, medisinsk bestemte tidsfrister og pasientrettigheter.

Den samme debatten vil komme nå. Vi skal stå på pasientens side. Fordi systemene alltid klarer å tilpasse seg og overleve. Det samme gjelder ikke alltid pasientene.

Det er ikke ukontroversielt å si at vi vil sette pasienten i sentrum. Retorikken er ikke noe verdt, om vi ikke tar de politiske konsekvensene.

Visjonene våre er klare. Planene konkrete. Arbeidet er allerede i gang. Noen endringer iinnføres allerede fra i dag.

En nasjonal helse- og sykehusplan skal legge grunnlaget for en ny, smartere og bedre styrking av spesialisthelsetjenesten.

Kvaliteten og pasientsikkerheten skal bedres, først og fremst gjennom smartere arbeid, tydeligere ledelse og klare signaler.

Pasientenes rettigheter skal styrkes, og tilliten til den offentlig finansierte helsetjenesten styrkes, gjennom å innføre fritt behandlingsvalg.

Vi skal sette pasientens behov i sentrum, og prioritere også de pasientgruppene som har sittet nederst ved bordet. Vi har tatt en politisk beslutning: Rus og psykisk helse skal prioriteres.

Samhandling i spesialisthelsetjenesten og samspillet mellom pasient og helsevesen skal forbedres. Både gjennom å styrke den digitale infrastrukturen, helsetjenestene på nettet, og å bedre kulturen for kommunikasjon i sektoren. Det er ikke mulig skape pasientenes helsevesen uten at vi bygger ut en moderne IKT infrastruktur.

Det er seks løsninger for å skape pasientens helsetjeneste, der ventetidene går ned og kvalitet går opp.

I høst brakte Dagens Næringsliv nyheten om at den nye regjeringen ikke fulgte reglene for hvem som skal sitte øverst og nederst ved bordet når det er statsråd på slottet. Det pleier nemlig å være slik at statsrådene som blir ansett for å være viktigst sitter øverst ved bordet – og at de som regnes som mindre viktig sitter nederst.

- For meg er alle statsråder like mye verdt. Vi kommer til å tenke nytt på mange områder, sa den nye statsministeren til Dagens Næringsliv.

Nå er vi i gang med nettopp dette.

Vi tenker nytt.

Vi setter pasienten i sentrum. Vi flytter dem som sitter nederst ved bordet øverst.

For alle er like mye verdt.