40 års jubileum for Det medisinske fakultet ved NTNU

Kjære alle sammen

Gratulerer med dagen!

I dag er dere "Førti, freidig og fremragende", ifølge programmet for denne jubileumsfeiringen.

Det første ordet: Førti – det er et faktum,

Det andre – freidig – er jo et friskt, trøndersk karaktertrekk.

Og det tredje – fremragende – er et velfortjent kvalitetsstempel på hele det medisinske fakultet ved NTNU – (selv om det formelt er knyttet til de tre sentrene for fremragende forskning).

Dere er det yngste av landets fire medisinske fakulteter.

Og det betyr at når dere feirer 40 år – som jo må sies å være voksent – så har vi fire godt etablerte og modne medisinske fakulteter her i Norge.

Det er vi svært stolte over.

Det var i 1975 at de første 21 studentene kom til Trondheim og tok siste del av utdanningen sin her – etter preklinikk i Bergen. Og fra 1993 har medisinstudentene fått en fullverdig utdanning her i Trondheim.  

I 1996 ble fakultet innlemmet i NTNU, og deretter har utviklingen bare gått én vei - oppover. Det kom raskt nye studietilbud i tillegg til medisinutdanningen. Det kom spesialistutdanninger, videreutdanninger, bachelor- og masterstudier. Og en strøm doktorander disputerer ved fakultetet – til sammen nesten 800 siden 1977.

Medisinsk fakultet i Trondheim har i alle år vært helt i front og bidratt til den enormt raske utviklingen innen behandling, forskning og forebyggende helsearbeid de siste tiårene.  

Det er nesten på dagen ett år siden vi fikk et nytt bevis på dette: Da kunne hele landet juble over at May-Britt og Edvard Moser fikk den prestisjetunge Nobelprisen i medisin, for å ha avdekket hvordan hjernens GPS fungerer (for å si det svært enkelt).

Jeg har gratulert dem personlig, men gjentar gjerne gratulasjoner for at de bidrar til dette levende forsknings- og utdanningssenteret som medisinsk fakultet er –  både nasjonalt og internasjonalt.  

Det som har slått meg når jeg ser Edvard og May-Britt på TV, er at det oftest er en skare av begeistrede studenter og ansatte i bakgrunnen.

Jeg tror at backing og begeistring er en del av kulturen her i Trondheim, og en felles holdning som hele fakultetet bærer preg av.

Jeg er sikkert på at det å heie hverandre frem, er en god metode for å få fram enda flere gode folk. Og det trenger vi.

For dere som er studenter og ansatte, vil fellesskapet og backingen inspirere til fortsatt å utvikle ledende forskningsmiljøer og nye gjennombrudd.

Et annet eksempel som viser hvordan fakultetet bidrar til den faglige utviklingen av helsetjenestene, er HUNT eller helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag, som har vært en del av fakultetet siden 2001.

HUNT 1, 2 og 3 har bidratt til mye ny og viktig kunnskap på folkehelseområdet, og gitt oss unike data om helseatferd, psykisk helse, smerteproblemer og endring i sentrale folkehelseindikatorer som vekt, blodtrykk og kolesterol.

Takk til alle nordtrøndere for det!

Nå er vi på starten til HUNT 4. Og som dere har fått med dere, så var mine gode regjeringskolleger og trøndere Børge Brende og Robert Eriksen oppover  for få uker for å kunngjøre at HUNT 4 vil få 15 millioner over statsbudsjettet i  2016, og til sammen 45 millioner over tre år.

Regjeringen har ambisiøse mål innen forskning og utdanning

Vi skal utvikle høyere utdannings- og forskningsmiljøer i internasjonal toppklasse.

For neste år foreslår vi 30 nye studieplasser i medisin, fordelingen på universitetene er ikke klar, men mange av dem vil gå til NTNU. Også 25 studieplasser i psykologi til landets universiteter, foreslås i neste års budsjett.

Jeg ønsker å understreke hvor viktig det er med godt samarbeid mellom universiteter og helseforetak, for at også helse- og omsorgsforskningen skal holde toppklasse.

Jeg er kjent med, og er glad for, det gode samarbeidet som er mellom Det medisinske fakultet og St. Olavs hospital.

Dette bidrar til at veien fra forskning og labber, til klinikk og pasientens behandling, blir kort.

Og viktige resultater fra forskningen blir raskere tatt i bruk i pasientbehandlingen.

Som sagt er det mye godt samarbeid mellom landets universiteter og sykehus.  

Likevel får jeg tilbakemeldinger om at det finnes barrierer som hindrer samarbeidet.

Slik bør det ikke være.

Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har derfor oppnevnt en arbeidsgruppe som skal se på hvordan samarbeidet mellom universitetene og helseforetakene kan komme inn i et enda bedre spor.

Dette arbeidet skal forankres i de regionale samarbeidsorganene, Nasjonalt samarbeidsgruppe for helseforskning og HelseOmsorg21-rådet.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og jeg gleder oss til å få rapporten fra arbeidsgruppen i februar neste år, og jeg er sikkert på at det kommer mange gode innspill som vi kan bruke for å få enda bedre forskning til pasientens beste.   

Det medisinske fakultet bidrar i stor monn til å utvikle utdannings- og forskningsinstitusjoner i toppklasse.

Men jeg vil understreke det aller viktigste: Alt vi gjør, det gjør vi for å skape pasientens helsetjeneste.

I pasientens helsetjeneste er det pasienten som er hovedperson og som er sjef i eget liv.

Det betyr ikke at pasienten skal ta alle beslutninger om egen behandling selv, og det ønsker de heller ikke. Det de vil er at beslutninger skal tas i samarbeid med alle de dyktige legene og helsepersonellet han møter.

Dagens studenter er fremtidens helsepersonell, og dere skal utdanne dem til å behandle fremtidens pasienter.

Og framtidens pasienter vil ikke først og fremst være "førti, freidig og fremragende".

De aller fleste vil være 80 +, med kroniske sykdommer, og allikevel vil de kreve og ha behov for fremragende hjelp.

Vi lever lenger, men har flere plager.

Vi lever med sykdommer som vi tidligere døde av, og vi lever lenger med ikke-dødelige sykdommer.

Og da må helsetjenesten følge med i utviklingen. Og vi må sørge for at den beste kompetansen kommer pasientene til gode.

Dette krever omfattende endringer i helse- og omsorgstjenesten.

Denne regjeringen har lagt fram en rekke meldinger for Stortinget der pasientens helsetjeneste er den blå tråden – som jeg liker å kalle det.

Det gjelder folkehelse, primærhelse, legemiddelmeldingen og snart nasjonal helse- og sykehusplan.

I stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten har vi svart på hvordan kommunene skal bli bedre i stand til å møte utfordringene.

I meldingen om folkehelse har vi løftet psykisk helse opp som likeverdig med fysisk helse.

Og i nasjonal helse- og sykehusplan, vil vi blant annet foreslå nye prinsipper for struktur og oppgavedeling i spesialisthelsetjenesten, nettopp for å få en spesialist helsetjeneste som kan behandle morgendagens pasienter med morgendagens muligheter.

Men den mest kritiske innsatsfaktoren er om vi har det nødvendige personellet – både antall og kompetanse - til å løse oppgavene og gi gode tilbud i helse- og omsorgstjenesten.

Jeg vet at dere har tatt studiemodellen i medisin opp til debatt og revisjon, og nettopp sett på hva slags legerolle vi trenger i fremtiden.

Jeg vil formidle at vi trenger leger som kan sin medisin, som jobber kunnskapsbasert, som kan samarbeide og vil jobbe i team.

Og ikke minst, som anerkjenner og etterlever pasientens rett til å bestemme og delta i beslutninger om egen behandling.

Dette står sentralt i alle meldingene og prosjektene vi er i gang med.

Når jeg spør pasientene hva som er viktigst for dem i møte med helsetjenesten, så svarer de ganske entydig:

• å få nok informasjon og god informasjon som de forstår
• å bli tatt med på råd når avgjørelser skal tas
• å møte flinke folk som har tid nok til å gjøre en god jobb med akkurat meg

Vi skal innfri på disse viktige områdene.

Det er målet for pasientens helsetjeneste.

Det er det jeg kaller ”sannhetens øyeblikk” – møtet mellom pasient og helsepersonell.

Jeg håper og tror at Det medisinske fakultet i Trondheim vil bidra så morgendagens pasienter kan få morgendagens muligheter for den beste behandling.

Gratulerer igjen med førti freidige og fremragende år!