Leve med kraft

Kjære alle sammen!

Jeg er veldig glad for å være sammen med dere her i kveld.

Kan dere huske minnebøkene fra da vi var barn?

Jeg hadde ikke min egen. Gutter hadde jo ikke det.

Men jeg smugleste minnebøkene til søstrene mine.

Vi gutter fikk lov til å skrive hilsner i jentenes bøker.

Så det gjorde jeg.

Jeg husker at vi alltid skrev ”lev vel”.  

Helt øverst eller helt nederst på siden.

Lev vel.

Jeg tror ikke vi tenkte så mye over hva det betydde.

Men vi ønsket hverandre ofte lykkelige liv i disse minnebøkene.

De som var rett på sak skrev:

”Jeg ønsker deg lykke i fremmede land.

Et pent lite hus og en koselig mann.”

De litt mer poetiske skrev:

”Livets fryd og livets lykke.

Blomstrer freidig på din vei.

Ingen sorg og savn deg trykke

Det er hva jeg ønsker deg.”

Kjære alle sammen.

Minnebøkene støver ned i kroker på loftet eller kasser i kjellerboden.

Det gjør ikke drømmen om et lykkelig liv.

Den lever i oss alle.

Vi ønsker oss livets fryd og livets lykke.

Vi ønsker oss liv uten smerte og sorg.

De færreste av oss får oppfylt disse ønskene.

For mange av oss blir rammet av sykdom.

Eller opplever at noen vi er glad i blir det.

I dag overlever to av tre kreft.

Men mange må leve med sykdommen.

I dag - på verdens kreftdag - handler det om dem.

Vi lærer det fra vi er ganske små.

At vi ikke skal behandle folk forskjellig.

Det er en god regel på mange av livets områder. Men ikke på alle.

Når det gjelder å behandle og mestre kreft er det helt riktig å gjøre forskjell på folk.  

Anne Lise Ryel kaller det livgivende forskjellsbehandling.

Hun peker på at sykdom og medisiner gir ulike utslag på ulike mennesker, og at man derfor må behandle pasienter forskjellig.

Hun er en klok kvinne.

Innen persontilpasset medisin kommer det stadig nye fremskritt som gir mer treffsikker behandling og færre bivirkninger for pasienter som lever med kreft.

Det forskes mye på dette området. Det er jeg veldig glad for!

Den enkelte må også få sin ”persontilpassede” hjelp til å leve med og mestre sykdom som ikke kan helbredes.

Det som er viktig for noen, er uviktig for andre.

Det som gjør livet lettere for noen, gjør livet tyngre for andre.  

Jeg er svært opptatt av dette i mitt arbeid for å skape pasientens helsetjeneste.

Ingen beslutninger skal tas om meg – uten meg!

Det er økende bevissthet i den norske helsetjenesten om at pasientens medvirkning gjør behandlingen bedre.

Men vi har fortsatt en vei å gå.

For mange som lever med kreft er det viktig å møte andre i samme situasjon.

Her gjør organisasjonene en fantastisk innsats med å skape møteplasser.

Noen ganger for egen maskin.

Noen ganger i samarbeid med det offentlige.

Tusen takk til dere som gjør dette mulig!

Kjære alle sammen,

Vi har alle hørt mennesker med kreft fortelle at livet har forandret seg.

At det har blitt mer intenst.
At det som var smått har blitt stort.
At det som var stort har blitt smått.
Det er ikke lenger så viktig å vaske vinduene med det samme sola kikker inn på kjøkkenet i slutten av mars.

Det har blitt viktigere å åpne dem på vidt gap for å kjenne lukta av tidlig vår og høre svartrosten renske strupen etter en lang vinter.

Men det er ikke bare det vakre som blir mer intenst.

Det vonde også.

Å ikke vite hvordan livet blir og hvor lenge det kommer til å vare er en stor påkjenning. 

Både for den som er syk og dem som er glad i ham eller henne.

Du greier ikke å nyte lukten av vår når du er kvalm av angst før den neste kontrollen.

Du orker ikke å lytte til svarttrosten når du fortviler fordi behandlingen som virket så håpefull ikke hadde noen effekt.

Det finnes like mange måter å leve med kreft som det finnes mennesker med sykdommen.

Å leve med kreft er ikke en tilstand.

Det er mange.

Jeg skulle gjerne gjort som i minnebøkene:

Ønsket dere livets fryd og livets lykke.

At ikke sorg og savn dere skulle trykke

Men jeg tror ikke at det å bli forskånet for alt vondt gjør oss lykkeligere.

Jeg tror det viktigste er å leve.

Leve med kreft.

Leve med kraft.

Kjære alle sammen.

Lev vel.