Om minner, mestring og meningen med livet

Kjære alle sammen!

Navnet på denne konferansen har fått meg til å tenke på min egen barndom og ungdom.

Det minner om minnebøkene.

Vi skrev alltid "lev vel" i disse bøkene.

Helt øverst eller helt nederst på siden.

Jeg smugleste minnebøkene til søstrene mine.

For jeg hadde ikke min egen. Gutter hadde jo ikke det på syttitallet.

Men gutter kunne skrive hilsner i jentenes minnebøker. Så det gjorde jeg.

De snille skrev: Roser er røde, fioler er blå, druer er søte og du likeså.

Jeg skrev ofte det.

De frekke skrev: Gid lykken må gro som gresset bak do.

Det var vågalt. Jeg skrev aldri det.

Du ga minneboken din til venner og venninner du ville skulle skrive i den.

Om du var heldig fikk du den igjen en eller to dager etterpå.

Vi hadde med andre ord god tid til å tenke over hva vi skrev og hvordan vi skrev det. Og minneboken ble gitt tilbake til eieren ansikt til ansikt.

Nå finnes de ikke lenger. Jeg tror i hvert fall ikke det.

Men dagens barn og unge får likevel rikelig respons på seg selv.

På mange flere måter. Og mye raskere!

Det tar kortere tid å skrive kommentarer på facebookveggen til hun i klassen mange synes er rar, enn å skrive "lev vel" i en bok med glanset papir.

Det tar enda kortere tid å sende henne en sms eller en snap.

Og ingen ser ansiktet hennes når hun leser kommentaren, sms-en eller snapen.

Slik er det på mange områder.

Ting går fortere.

Samfunnet har blitt mer mangfoldig.

På godt og vondt.

Flere muligheter innebærer også flere valg.

Da jeg var ung fikk vi beskjed om å bli noe.

De som er unge i dag får beskjed om at de kan bli hva som helst.

Det er fint.

Men det er også en tung bør å bære.

Hvorfor bli forskalingssnekker når du kan bli filmstjerne og forfatter?

Hvorfor gjøre karriere i Narvik når du kan gjøre karriere i New York?

Hvorfor nøye seg med månen når du kan dra til mars?

Kjære alle sammen,

A4-livet er sterkt undervurdert!

Jeg vil gjerne slå et slag for forskalingssnekkeren, for Narvik og for månen.

De er spennende alle tre!

Ellers vet vi veldig godt at det ikke er filmstjerner og forfattere vi kommer til å trenge i morgendagens Norge, men flere folk med fagbrev.

Undersøkelser viser at flertallet av dagens unge er mer veltilplasset noen gang før.

De har et godt forhold til foreldrene sine.

De gjør det godt på skolen. De har gode venner.

Likevel er det mange som strever.

De strever med sine egne og andres forventninger om at de skal bli enda bedre.

Enda flinkere på skolen.

Enda tynnere.

Og enda lykkeligere.

Vi må ta vår del av ansvaret for å møte disse utfordringene.

Vi skal bygge opp tjenestene der barn og unge er.

Vi skal satse mer på forebygging der barn og unge er.

Men stress, press og følelsen av ikke å strekke til kan ikke bare behandles bort. Åpenhet er viktig.

Som Lene Marlin var i kronikken sin i Aftenposten.

Som Solveig Melkeraaen var i filmen "Flink pike" – som er dedikert til flinke piker av begge kjønn.

Vi er alle enige om at vi må sette ressurser inn på dem som vokser opp i dag.

Men vi må ikke glemme at de aller største ressursene faktisk er de unge selv.

I fjor høst traff jeg tre jenter som gjorde inntrykk på meg: Ida-Michelle, Thea og Cathrine i prosjektet som heter "Fra offer til kriger".

De fortalte meg hva de gjorde for å ta tilbake makten i egne liv etter psykiske lidelser.

Oppskriften er ganske enkel.

Å fokusere på deltakelse framfor diagnose.

Å ta kontroll over eget liv.

- Vi har lært å tenke annerledes. Da begynner man også å handle annerledes, sa jentene til meg.

Slik forvandlet de seg selv fra ofre til krigere.

Kjære alle sammen.

I minnebøkene på syttitallet sto det noen ganger et lite vers av Piet Hein.

Det er et ganske enkelt lite vers.

Som egner seg for både forskalingssnekkere og filmstjerner.

Det lyder slik:

"Husk å leve mens du gjør det. Husk å elske mens du tør det"

Lykke til med konferansen og tusen takk for meg.