Pårørende – en viktig ressurs

Når du har vært sammen med mannen din siden dere ble kjærester i niende vet du akkurat hva som gjør at han ikke greier å puste av angst.

Og du vet hva som kan hindre det.

Når den lille jenta du engang kalte prinsesse låser seg inn på badet med svart blikk vet du akkurat hva som har skjedd og hva hun har tenkt å gjøre.

Og du vet hva som kan hindre det.

Pårørende som kjenner pasienten og lever tett på ham eller henne er en viktig ressurs for å gjøre behandlingen så god og målrettet som mulig.

Det er ikke bare til det beste for pasienten.

Det er også til det beste for de pårørende.

For hvis pasienten får mangelfull behandling, vet vi at det ofte er de som står ham eller henne nær som må ta støyten.

Men det er enda en grunn til å involvere pårørende.

De bærer ikke bare på kunnskap. De bærer også på frykt.

Mange pårørende lever i konstant beredskap.

De vokter den som er syk.

Følger med på alle tegn som kan tyde på at han eller hun blir bedre.

Eller verre.

Det sier seg selv at det er en stor påkjenning å leve slik.

Å snakke med en fagperson om dette er viktig for å mestre livet som pårørende. Det er også viktig for den som er syk at familien får støtte og hjelp. Vi vet nemlig at pårørende som føler at de strever alene har risiko for å bli syke selv.

Men å bruke pårørende som ressurs er også en balansegang.

Det er viktig at helsepersonell er lydhøre.

Det er krevende å være pårørende til en som er psykisk syk.

Noen vil være tett på – hele tiden.

Noen vil være tett på i perioder – og trenger avstand i perioder.

Noen vil ikke ha noen aktiv rolle som pårørende i det hele tatt.

Her er ingen valg bedre enn andre.

Det er det de pårørende som selv må bestemme.

Og helsepersonellet må legge opp behandlingen deretter.    

Forrige helg ble verdenscupen i alpint avsluttet. Der snakket alpinisten Kjetil Jansrud om støtteapparatet sitt.

- Det er ikke mulig å få gode resultater uten et godt støtteapparat, sa han.

Sånn er det i helsetjenesten også. Pasienten er hovedpersonen. Men for at behandlingen skal bli så god som mulig, er det viktig med et godt støtteapparat. 

Undersøkelser viser at pårørende står for omtrent 50 prosent av innsatsen rundt mennesker med psykiske problemer.

Det er et veldig stort støtteapparat.

Det er mødre, fedre, ektefeller, barn og venner.

Som støtter og trøster. Som dytter og drar.

Og som blir slitne.   

Vi vet at en stor andel av innleggelsene på akuttavdelinger handler om nettverk som har blitt slitt i stykker. Om familier som ikke klarer mer.

Det gir dårligere behandling for pasienten.

Det gir dårlig samvittighet for pårørende.

Det er en dårlig og kostbar løsning for samfunnet.

Vi bør altså gjøre som Kjetil Jansrud – investere i støtteapparatet.

For støtteapparatet trenger støtte!

Vårt mål er å bygge pasientens helsetjeneste.

For å lykkes med det må vi gjøre ganske mye på ganske mange områder.

Vi trenger bedre rammevilkår. Bedre organisering. Bedre ledelse. Bedre samhandling og samarbeid.

Dette er viktige temaer både i primærhelsemeldingen og helse- og sykehusplanen som vi nå arbeider for fullt med i departementet.

Psykisk helse er et satsingsområde for oss.

Vi har gjeninnført den gyldne regel for å sikre at helseforetakene satser på nettopp psykisk helse.

Vi har varslet lovkrav om psykologer i kommunene og et finansieringssystem som sikrer at kommunene ansetter flere.

Vi ønsker et medisinsk kvalitetsregister innenfor psykisk helse for å få mer kunnskap om hvilken behandling pasientene får og resultatene av den. På den måten kan vi kontinuerlig forbedre kvaliteten på behandlingen.

For å skape pasientens helsetjeneste trenger vi også noe som ikke lar seg ordne ved hjelp av penger eller paragrafer.

Mange pasienter savner noe viktig i møte med den norske helsetjenesten.

De savner å bli sett.

De synes de får for lite informasjon både under og etter behandlingen.

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten har gjort en undersøkelse om hvordan pasientene opplever sykehusene våre. En av dem sier det slik:

- Sykehuset var opptatt kun av det de skulle behandle, det gjorde de godt. Men omsorg for hele personen var mangelfull. Det vil si at de ga meg ikke rom verken for spørsmål eller satte av tid til dette.

Kunnskapssenteret slår fast at jo mer pasienten vet – jo bedre takler hun eller han det som skjer. En av pasientene i undersøkelsen sier det slik:

- Det ble en del venting på operasjon, men fikk god informasjon og smertestillende som fungerte. Veldig god opplevelse av sykehuset.

Kommentaren viser at tross venting på operasjon, er opplevelsen av sykehusoppholdet positiv på grunn av god informasjon om årsakene til ventingen.

God kommunikasjon er avgjørende for at behandlingen skal bli så god som mulig. Det bidrar til færre feil og færre uønskede hendelser.

God kommunikasjon skaper tillit og motiverer pasienten. Det setter pasienten i stand til å mestre helseproblemer når han eller hun reiser hjem fra sykehuset eller legekontoret.

Og sist – men på ingen måte minst:

God kommunikasjon involverer de pårørende.

Den er til støtte for støtteapparatet.

Kjære alle sammen.

Mange av dere kjenner historien vår når det gjelder behandling av psykisk syke. Jeg tror vi skal innrømme at nedbyggingen av institusjonene har gitt økt press på pårørende av alvorlig psykisk syke.

Dels fordi pasienter i økende grad bor hjemme i sitt lokalmiljø.

Dels fordi tilbudet i kommunene er varierende.

Jeg mener likevel at rivingen av de gamle asylene var riktig.

Pårørende sto også på barrikadene for å fjerne institusjonene som var oppbevaringssteder mer enn behandlingssteder.

I den offentlige debatten er det enkelte ganger noen som tar til orde for å bygge opp institusjonene igjen. Jeg er ikke enig.

Vi beveger oss ikke fremover ved å rykke tilbake til start.

Jeg mener løsningen er en mer tilgjengelig og oppsøkende helsetjeneste.

En helsetjeneste som samarbeider på tvers av nivåer og sektorer.

En helsetjeneste som styrker ressursene rundt pasienten.

Et eksempel jeg stadig kommer tilbake til er de oppsøkende ACT-teamene. Evalueringen av disse teamene viser friskere pasienter og mindre bruk av tvang. Både brukere, pårørende og ansatte er fornøyde.

Dette er fremtidens måte å arbeide på. Her er det ingen som skyver ansvaret mellom seg. Kommune og spesialisthelsetjeneste samarbeider og finner fram til løsningene som er best for hovedpersonen – pasienten.

Kjære alle sammen,

Til høsten har jeg vært helse- og omsorgsminister i to år.

Mitt budskap til helsetjenesten har hele veien vært dette:

At vi må lytte til dem det angår.

Det betyr ikke bare å lytte til pasientene.

Det betyr også å lytte til de pårørende.

Tusen takk for at dere har lyttet til meg.