Spare liv – ikke penger

Kjære Liv Solheim. 

Takk for brev og takk for at du viser fram familiebildet ditt. Jeg tror de fleste av oss blir varme om hjertet når vi ser slike bilder. Fordi de viser mennesker som hører sammen. Fordi de minner oss om dem vi selv hører sammen med.

Derfor gjør det også inntrykk når du forteller at du og lille Benjamin kunne ha manglet på familiebildet hvis det ikke var for en helsetjeneste som fungerte. Takket være en snartenkt legevaktslege, dyktige ambulansefolk, god akuttberedskap på Narvik sykehus og god oppfølging på Nordlandssykehuset er bildet ditt komplett. Det er jeg oppriktig glad for.

Historien din er ikke bare en historie om noe som kunne gått galt. Det er også en historie om noe som endte godt fordi akuttberedskapen fungerte i alle ledd. 

Du hevder at jeg vil ødelegge denne viktige kjeden. Det stemmer ikke. Mitt mål er tvert imot å styrke den, slik at de som bor i distriktene er sikret god akutthjelp i fremtiden. Jeg ser at du mener det er tryggest å la alt være som i dag. På et vis skulle jeg ønske at det var slik. Jeg ser at mange blir bekymret når vi snakker om endringer i akuttberedskapen. De er redde for at dette betyr at de selv og dem de er glade i ikke vil få hjelp raskt nok når det står om livet. La meg derfor slå fast dette aller først:

Lokalsykehusene er svært viktige som trygge baser i lokalsamfunnene våre. Det skal de fortsatt være i fremtiden. Vi vil styrke akuttberedskapen i distriktene. Ikke svekke den.

Kjære Liv Solheim. Jeg er ikke like sikker som deg i at det tryggeste er å la alt være som i dag. La meg forklare hvorfor.

Vi har to typer akuttberedskap i landet vårt. Sykehusene med kirurgisk beredskap har kirurger som opererer syke eller skadede pasienter. Sykehusene med indremedisinsk beredskap har indremedisinere som undersøker og behandler pasienter som ikke trenger operasjon.

De fleste akuttmottak på dagens sykehus har indremedisinsk og kirurgisk beredskap hele døgnet. Dette er et tilbud som det blir mer og mer krevende å beholde. Ikke på grunn av mangel på penger – men på grunn av mangel på fagfolk.

Tidligere var det slik at en og samme kirurg utførte mange ulike typer operasjoner. De var altmuligmenn og altmuligkvinner på operasjonsstua. Slik er det ikke lenger. De fleste som utdanner seg innen kirurgi i dag velger å spesialisere seg innen et bestemt felt. Noen blir barnekirurger, noen blir hjertekirurger, noen blir mage-tarmkirurger og noen blir nevrokirurger.

Dette er først og fremst en utvikling som gir pasientene bedre behandling enn noen gang tidligere. Men det innebærer også at sykehus som skal ha full kirurgisk akuttberedskap vil trenge en rekke forskjellige kirurger for å ha beredskap døgnet rundt. Det byr på flere utfordringer.

Mange sykehus strever allerede i dag med å skaffe kirurgene de trenger. Disse kirurgene må nemlig arbeide i store fagmiljøer for å operere ofte nok og opprettholde kompetansen sin. Det er slik at øvelse gjør mester, også på dette området.

Akuttkirurgien vil på sikt bli sentralisert til færre og større sykehus. Dette er en utvikling som har startet for lenge siden, både nasjonalt og internasjonalt. Det er ikke noe vi kan gjøre vedtak mot, verken i kommunestyrer eller på Stortinget.

Jeg har blitt spurt om vi politikere kan bestemme at kirurgene ikke skal spesialisere seg. Det kan vi ikke. For det vil innebære at vi sier nei til en medisinsk utvikling som redder liv.

Jeg ønsker å diskutere dette i full åpenhet. Derfor har jeg pekt på tre ulike modeller for akuttberedskap på sykehusene våre. En av dem er å fortsette som nå. Vi kan holde det gående noen år til med kirurgisk og indremedisinsk beredskap der vi har det i dag. Men det vil bli stadig mer krevende å få tak i fagfolk til de minste sykehusene. Kvaliteten på akuttilbudet blir dermed gradvis dårligere i distriktene.   

Tradisjonen har vært at akuttfunksjoner i kirurgi og indremedisin er lokalisert sammen. Om vi skal etterleve denne tradisjonen betyr det at den indremedisinske akuttberedskapen må følge etter når kirurgen etter hvert sentraliseres. Denne modellen kan innebære at mange av de minste sykehusene mister hele akuttberedskapen sin.

En tredje modell vil være å tilpasse akuttfunksjonene etter befolkningsgrunnlaget. Det vil innebære at vi opprettholder indremedisinsk akuttberedskap ved flere sykehus når kirurgien sentraliseres. Vi vet at de fleste pasientene som kommer til akuttmottakene trenger indremedisinsk behandling – ikke kirurgisk. På sykehus med indremedisinsk akuttberedskap vil vi kunne ha planlagt kirurgi på dagtid.

 Jeg har ikke konkluderte med hva som er den beste modellen. Men jeg vet en ting. Vi må tørre å se disse utfordringene. Og vi må til å ta stilling til hvordan vi skal møte den.

Vi lever i et land med lang kyst, høye fjell og mye vær. Uansett hvilken modell vi velger trenger vi en ryggrad av lokalsykehus som kan håndtere både det som haster og det som ikke haster.

Da besteforeldrene våre poserte på familiebilder i første halvdel av forrige århundre var fotografering en sjelden og kostbar affære. Resultatet var som regel ett eneste bilde som ble satt inn i en pen ramme og hengt høyt opp på stueveggen. Der hang det i fullkommen ro i mange år.

Omtrent på denne tiden ble mange av lokalsykehusene våre bygget. Helsehjelp i nærmiljøet var viktig fordi det tok lang tid å bevege seg fra et sted til et annet. På det lokale sykehuset arbeidet leger og sykepleiere som var generalister. De kunne litt om alt. Men det var ofte lite man visste den gangen, og ofte lite man kunne gjøre.

Mye har skjedd siden da. Både samfunnet og medisinen utvikler seg på måter det verken er mulig eller ønskelig å stoppe. Det gir oss både fantastiske muligheter og krevende utfordringer.

I dag tar vi familiebildene selv med smarttelefoner og selfiestang. Vi legger de beste ut på Facebook slik at bestemor i Finnmark og tante i Frankrike kan kikke på dem få minutter etter at de er tatt.

Det er ikke bare familiefotografiene som reiser raskt. Vi drar fra en landsdel til en annen på en knapp time. Nye veier og tunneler har kortet ned mange timers reisetid til et kvarter eller to. Helikopter og ambulansefly har gjort det lange landet vårt kortere.

Ambulansetjenestene har utviklet seg fra å være ren transport av syke til høyspesialisert behandling av pasienter under reisen til sykehuset. Dette er en tjeneste vi vil styrke både når det gjelder kapasitet og kompetanse, uansett hvilken modell vi velger for akuttberedskapen i fremtiden. Vi har blant annet bestemt at det skal opprettes en egen legespesialisering i akuttmedisin.   

Bedre kommunikasjon og smartere teknologi blir ofte brukt som begrunnelse for sentralisering. Det kan like gjerne være en begrunnelse for desentralisering.

I dag skjer det mye avansert behandling på lokalsykehusene som pasientene tidligere bare fikk på de store sykehusene. Det er ikke lenger slik at de som trenger dialyse eller cellegift må legge ut på en lang reise. Mange pasienter får i dag slik behandling på lokalsykehuset sitt.

Befolkningen blir eldre. I årene som kommer vil flere av oss leve med sykdommer som krever behandling og oppfølging over tid. Her kommer lokalsykehusene til å spille en stadig viktigere rolle. Mye tyder på at kvaliteten på behandlingen blir bedre når den finner sted i mindre enheter nærmere pasienten. Det er altså gode grunner til å bruke ny teknologi til å desentralisere behandling der det er mulig. I utviklingen av sykehusene er dette også et overordnet mål for oss: Å desentralisere det vi kan og sentralisere det vi må.

Du spør om dere blør saktere i distriktene. Nei, det gjør dere ikke. Det er akkurat derfor vi er nødt til å se hva vi kan gjøre for å sikre god akuttberedskap i distriktene i fremtiden. For hvis vi beholder tjenestene som i dag vil det innebære at de blir gradvis dårligere.

Du spør om målet mitt er å spare penger, Liv Solheim. Det er det ikke. Målet mitt er å spare liv. Målet mitt er at ingen skal mangle på fremtidens familiebilder fordi de ikke fikk hjelpen de trengte da det hastet som mest.

Beste hilsen

helse- og omsorgsminister Bent Høie