Ta grep. Eller miste grepet

I tjue år har det blitt varslet at akuttkirurgien vil forsvinne fra de minste sykehusene.

Det skjedde i en utredning i 1998.

Det skjedde i en stortingsmelding i 2000.

Det det skjedde i en utredning i 2007.

Men ingen foretok seg stort. Det var lettest å la være. Spørsmål om å endre sykehusene skaper jo ikke bare debatt. De skaper også frykt. De skaper frykt for dårligere helsetjenester. Frykt for færre arbeidsplasser. Frykt for at lokalsamfunn skal forvitre. Jeg forstår denne frykten. Men vi kan ikke lenger la utviklingen gå sin gang. Vi er nødt til å styre den. Det akter vi å gjøre med helse- og sykehusplanen vi legger fram i dag.  

Vi har lenge hatt generelle kirurger som har utført mange ulike typer operasjoner på sykehusene våre. Nå er de i ferd med å forsvinne.  I dag spesialiserer kirurgene seg på ulike deler av kroppen. En kirurg som er spesialist på mage og tarm opererer ikke hjerter. En kirurg som er spesialist på hjerner opererer ikke knær. Kirurgisk akuttberedskap krever i dag mange kirurger på vakt døgnet rundt. De minste sykehusene strever med å rekruttere disse spesialistene. De ønsker seg til større sykehus med mange pasienter fordi de ikke får treningen de trenger på de minste sykehusene. Vi ser allerede at de minste sykehusene stort sett utfører enklere operasjoner, mens de store sykehusene overtar stadig flere av de kompliserte.

Spesialiseringen innen kirurgi er først og fremst en gave til pasientene. Den har gitt oss muligheter til å behandle sykdommer og skader som vi tidligere ikke kunne behandle. Dette er en utvikling det verken er ønskelig eller mulig å stoppe.

Noen framstiller det som vi bare kan bestemme at de minste sykehusene skal ha kirurgisk akuttberedskap i fremtiden. Det er å fordreie virkeligheten. Fakta er at den kirurgiske akuttberedskapen forsvinner fra de minste sykehusene. Nå er det på tide å forholde seg til det.  

Vi har to typer akuttberedskap: Sykehus med kirurgisk beredskap har kirurger som kan operere syke eller skadede pasienter. Sykehus med indremedisinsk beredskap har indremedisinere som undersøker og behandler pasienter som ikke trenger operasjon. De fleste sykehus med akuttberedskap har både kirurgisk og akuttmedisinsk beredskap.

Noen mener vi er helt nødt til å ha begge typer beredskap på alle sykehus i fremtiden. Men krav om at alle sykehus med akuttberedskap må ha både kirurgi og indremedisin vil få dramatiske konsekvenser. Det vil faktisk føre til færre sykehus med akuttberedskap i landet vårt. Fordi vi ikke vil greie å opprettholde den kirurgiske akuttberedskapen på de minste sykehusene.

Resultatet blir et dårligere akuttilbud i distriktene. Vi ønsker ikke dette. Vi ønsker at flest mulig fortsatt skal kunne få hjelp på nærmeste sykehus når det haster. Derfor vil vi opprettholde indremedisinsk akuttberedskap med anestesilege på de minste sykehusene. Rundt 70 prosent av pasientene som kommer til akuttmottakene på de små sykehusene trenger ikke kirurg. De har behov for å møte en indremedisiner. Sykehus med indremedisinsk akuttberedskap vil kunne behandle de hyppigste akutte tilstandene som infeksjoner, hjerteproblemer, hjerneslag og pustebesvær.

Vi har to små sykehus med indremedisinsk akuttberedskap i Sogn og Fjordane. De samarbeider tett med det større sykehuset i Førde om vurdering av pasienter ved å dele prøveresultater elektronisk og kommunisere via videolink. Gjennom tett samarbeid mellom store og små sykehus og bruk av ny teknologi vil morgendagens akuttilbud bli både tryggere og mer forutsigbart enn dagens akuttilbud som har blitt gradvis svekket fordi utviklingen har fått gå sin gang.

Vi må forholde oss til flere utfordringer enn akuttberedskap i morgendagens helsetjeneste. Vi blir flere og vi blir eldre. Behovet for helsetjenester og helsepersonell kommer til å øke kraftig.

Det er ingen løsning å bruke mesteparten av pengene våre på helsetjenesten. Det er ingen løsning at flesteparten av oss jobber der heller.

Vi er nødt til å møte utfordringene ved å bruke fagfolkene klokere og organisere tjenestene bedre.

Derfor må vi samle spesialistene med den spisse kompetansen på de større sykehusene som behandler alvorlige sykdommer og store skader.     

Derfor må vi ha spesialister med bred kompetanse på de mindre sykehusene som må være best på det som feiler flest. 

Pasienter med vanlige sykdommer, kroniske lidelser, psykiske helseproblemer og rusavhengighet må få behandling og oppfølging på det lokale sykehuset. Der må de også få akuttberedskap med indremedisin og anestesi for det meste som haster.

Den teknologiske og medisinske utviklingen gjør det mulig for små sykehus å tilby mer komplisert behandling enn tidligere. De bør derfor få flere oppgaver enn de har i dag. Vi ønsker blant annet at små sykehus uten kirurgisk akuttberedskap skal drive med planlagt kirurgi. Når vi overfører planlagt kirurgisk aktivitet fra store sykehus til små sykehus gjør vi to ting: Vi sikrer aktivitet ved de små og frigjør kapasitet ved de store. Det er både klok bruk av fagfolk og god organisering. 

Trenden er at unge og innvandrere flytter til byene, mens eldre blir værende i bygdene. Det betyr ikke at det blir mindre behov for sykehus i distriktene. Tvert imot. Eldre pasienter har større behov for helsetjenester enn yngre pasienter. 

Det lille sykehuset er viktig både før og etter behandlingen på det store sykehuset. Det er jo til det lokale sykehuset pasienten kommer med den første mistanken om at noe er galt. Det er jo her pasienten får oppfølging etter behandlingen på det store sykehuset.

Vi trenger både det store og det lille sykehuset i morgendagens helsetjeneste. Men vi må bruke dem på en klokere måte.

Målet vårt er først og fremst gode helsetjenester for pasientene. Men styrking av lokalsykehusene vil også gi tryggere arbeidsplasser og tryggere lokalsamfunn.

Så det er gode grunner til å ta grep om utviklingen.

Og gripe mulighetene.