Vaksineseminar – hvordan kan og bør vaksinedekningen økes?

Statsrådens åpningsinnlegg

Historien om vaksinasjon er historien om det som ikke skjedde. Det er historien om barna som ikke ble lammet av poliomyelitt, om barna som  ikke døde av kopper eller difteri, om barna som ikke ble hjerneskadet av kikhoste eller meslinger. Om barna som ikke ble født med medfødt syndrom etter at mor hadde røde hunder i svangerskapet.

I dag er det snart bare oldemødrene som kan fortelle historien om hvordan skrekken grep lokalsamfunnet deg gangen polioviruset herjet og ingen visste hvilket barn som var nestemann til å bli lammet for livet eller dø. De må fortelle om hvordan kveldens ”forkjølelse” neste dag haddde ført til alvorlige lammelser hos et lite barn. Legene som behandlet disse barna har for lengst sluttet å praktisere, og ”vanføreheimene” er for lenge siden tatt i bruk til andre formål.

Når sykdommer nærmest blir borte som følge av vaksinering, kan befolkningen miste motivasjonen for å la seg vaksinere. Oppslag i mediene om angivelige eller reelle bivirkninger kan ha bidratt til synkende oppslutning om vaksinasjon i enkelte land. En slik skepsis må møtes med kunnskap og full åpenhet om mulige bivirkninger. Leger, helsesøstre og annet helsepersonell må holde seg faglig oppdaterte og møte foreldre og pasisnters spørsmål og opplevelser på en god måte. Bare slik kan den høye oppslutningen vi har om barnevaksinasjonsprogrammet i vårt land opprettholdes.

Sykdommene det vaksineres mot i barnevaksinasjonsprogrammet er potensielt farlige. Det er nettopp derfor vi vaksinerer. Vaksinene vi bruker i barnevaksinasjonsprogrammet er stort sett meget effektive og har få alvorlige bivirkninger. De sparer årlig millioner av menneskeliv verden over, spesielt blant barn. Med rette er utviklingen av og gjennomføringen av store vaksinasjonsprogrammer blitt omtalt som en av moderne medisins store triumfer.

Vaksiner beskytter ikke bare den enkelte barn, men også andre i familien og samfunnet gjennom flokkimmunitet. For å hindre epidemier må minst 85-95 % av befolkningen være fullvaksinert. Det er derfor ikke bare med tanke på egne barn at foreldre bør vaksinene, det er også en solidaritetshandling overfor andre i samfunnet.

I Norge har vi i dag en høy oppslutning om barnevaksinasjonsprogrammet, og det jobbes kontinuerlig med å opprettholde dette. Vi har gode overvåkingssystemer som gjør at vi kan følge med på vaksinasjonsdekningen, effekt og sikkerhet (mistenkte bivirkninger) av vaksinene. Dette er viktig for å sikre fortsatt kontroll over sykdommene det vaksineres mot og god og trygg bruk av vaksinene. Disse systemene omfatter blant annet:

• Et landsomfattende nasjonalt vaksinasjonsregister (SYSVAK) som holder oversikt over vaksinasjonsstatus hos den enkelte, og vaksinasjonsdekningen i landet som helhet. Dekningsstatistikken for 2013 viser en høy oppslutning om barnevaksinasjonsprogrammet[1].
• Ved hjelp av det nasjonale meldingssystemet for smittsomme sykdommer (MSIS) overvåkes blant annet forekomst av alle sykdommer vi vaksinerer mot i barnevaksinasjonsprogrammet.
• Kontinuerlig overvåking av mistenkte bivirkninger etter vaksinasjon meldes og registreres i den nasjonale bivirkningsdatabasen. Dette er viktig for å opprettholde sikker vaksinasjon. Folkehelseinstituttet og Statens legemiddelverk samarbeider om dette arbeidet.

 Kunnskapen som samles inn gjennom disse systemene danner, sammen med internasjonale data, et solid kunnskapsgrunnlag for informasjonsarbeidet knyttet til barnevaksinasjonsprogrammet. I tillegg pågår det en rekke forskningsprosjekter som er etablert for å måle effekt og sikkerhet av vaksinasjon. Det er viktig å synliggjøre kunnskapen fra alle disse systemene for at foreldre skal kunne ta informerte valg og for å bevare høy tillit til barnevaksinasjonsprogrammet.

En av de viktigste suksessfaktorene for tilliten til barnevaksinasjonsprogrammet ligger i det personlige møtet mellom helsesøster og foreldre. Der blir det gitt tilpasset informasjon og foreldrene kan stille spørsmål og diskutere eventuelle bekymringer og skepsis. Dette arbeidet krever både tid og kunnskap. For at helsestasjonene og skolehelsetjenesten fortsatt skal kunne gjøre denne viktige jobben må disse sikres nok ressurser.

Barnevaksinasjonsprogrammet er en rettighet for alle barn uavhengig av bosted, bakgrunn og andre sosioøkonomiske faktorer. For å kunne gi målrettet informasjon til de som ikke vaksinere barna sine eller er i tvil om de skal vaksinere barna, trengs økt kunnskap om disse gruppene. Holdningsundersøkelser og store forskningsprosjekter pågår for å samle slik kunnskap.  I tillegg jobbes det med å bedre informasjon også til skolebarn, personer med minoritetsbakgrunn, og mediene.

Vaksinasjon er og bør fortsatt være frivillig i Norge. Det er flere grunner til det. Innføring av obligatorisk barnevaksinasjon vil gjøre at vaksineskeptikere vil kunne si at påbudet blir innført fordi argumentene for vaksinering ikke er gode nok til at folk gjør det frivillig. Dette kan føre til lavere oppslutning om programmet på lengre sikt. Skeptikerne vil uansett kunne søke om fritak eller la være å møte opp til vaksinasjon.

Smittevernloven som hjemler det nasjonale vaksinasjonsprogrammet bygger på at gjennomføringen av smitteverntiltak i utgangspunktet skal være basert på frivillig medvirkning fra den enkelte borger. Obligatorisk vaksinasjonsprogram er en så stor inngripen i den private rettssfære at visse vilkår må foreligge. Dersom man skal gjøre vaksinasjon obligatorisk er kravet at dette er avgjørende for å motvirke et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom.  Dette vil måtte vurderes for alle sykdommene vi tilbyr vaksine mot i det nasjonale barnevaksinasjonsprogrammet.

Det er etter mitt syn verken nødvendig eller nyttig å innføre krav om obligatoriske vaksinasjon i Barnevaksinasjonsprogrammet. Det vi derimot trenger er en god og åpen debatt rundt temaet for å opprettholde tillit til programmet i befolkningen. Dette seminaret gir oss en god anledning til dette.