Planeter og pasienter

Kjære alle sammen.
Dere spør om journalister og medisinere kommer fra ulike planeter.
Om journalistene kommer fra Jupiter og medisinerne fra Mars. 
Jeg må innrømme at jeg er litt såret over at vi politikere ikke har fått noen plass i solsystemet.

Hvis jeg skal følge arrangørenes artige bokstavrim, 
med journalister fra Jupiter
og medisinere fra Mars
ligger det vel i kortene at vi politikere kommer fra Pluto.
En planet som ikke lenger er planet, men som har blitt nedgradert til "et mindre legeme i solsystemet"
Som går i en underlig bane helt ytterst i solsystemet.
Der det er aller mørkest og aller kaldest.   

Vel.
Det føles ikke helt slik å være statsråd i Helse- og omsorgsdepartementet.
Tvert imot.
Jeg føler absolutt at jeg befinner meg der det skjer.
Jeg har jo ansvar for en sektor som angår oss alle. 

Det handler om hvordan minstemann kommer til verden på det lokale sykehuset.
Det handler om hvordan bestemor har det den siste tiden på det lokale sykehjemmet.

Det handler om behandling av sykdommer og skader vi kan dø av.
Det handler om behandling av sykdommer og skader vi kan leve med.

Alle har en erfaring.
Alle har en mening.

Det gjør Helse- og omsorgsdepartementet til et spennende sted å være for meg!
Det gjør helsesektoren til et spennende sted å jobbe for medisinerne.
Det gjør helsesektoren til et spennende område å dekke for journalistene.

Om journalistene

Jeg har hatt mye kontakt med mange journalister i mange år.
Jeg har stor respekt for jobben de gjør.
Den er veldig viktig!

Vi har rundt 185 milliarder kroner på Helse- og omsorgsdepartementets budsjett hvert eneste år.
Det er fellesskapets midler.
Det er medienes soleklare plikt og rett å følge med på hvordan de blir brukt.

Vi har en rekke lover og forskrifter som sier hva norske innbyggere har rett på når de blir syke eller pleietrengende.
Det er medienes soleklare plikt og rett å følge med på hvordan de blir fulgt opp.

Sist – men ikke minst:
Helsesektoren er arbeidsplassen til flere hundre tusen mennesker.

Så det er en selvfølge at mediene stiller spørsmål til meg og andre ledere i den norske helsetjenesten.
Og det er en selvfølge at vi skal svare for oss.

Det er en viktig del av medienes jobb å slippe til kritikere og motstemmer.
Jeg er helt overbevist om at debattene om hvordan vi skal møte utfordringene i helsetjenesten, er med på å gjøre løsningene bedre.

Men jeg vil oppfordre journalister til også å være kritiske til kritikerne.
Jeg blir ofte bedt om å kommentere saker der noen hevder at jeg ikke gir nok eller ikke gjør nok.

Det er kritikk som jeg må svare på. Men noen ganger, når jeg spør journalistene hva kritikerne bygger påstandene sine på, kan de ikke svare. Det bør de kunne gjøre!

I helsetjenesten har vi store penger, sterke aktører, stolte profesjoner og snakkesalige politikere.

Det er mange som slåss om oppmerksomheten, slåss om midlene, slåss om kontraktene og kontaktene.

Journalister som skal gjøre en jobb på dette spennende feltet trenger bred kunnskap, lang erfaring og sterk integritet.

Derfor bør enhver redaksjon med respekt for seg ha minst en journalist som bare jobber med helsesektoren.

Det vil føre til viktige og gode saker som er av interesse for mange.

Og enda tøffere spørsmål både til meg og kritikerne mine.

Om å lytte til pasienter

Det er viktig og riktig at mediene løfter fram pasientenes erfaringer med den norske helsetjenesten.

Det er min oppriktige mening at slike saker aldri må avskrives som "bare en enkelthistorie".

Helsetjenesten vår består jo av enkeltpasienter og enkelthistorier.

Derfor må vi lytte når pasienter og pårørende forteller hvordan de opplevde oppholdet på sykehuset eller sykehjemmet.

For det er alltid noe å lære. Alltid.

Men journalister som løfter fram pasienter må være varsomme og omtenksomme.

Spesielt når det handler om mennesker som har liten erfaring med medieoppmerksomhet.

Spesielt når det handler om alvorlig syke mennesker som jakter på en behandling som kan gi dem en sommer til med dem de er glad i. 

Det er også viktig at mediene er bevisste på hvilke pasienter og pasientgrupper de løfter fram.

Noen sykdommer får mye oppmerksomhet i mediene. Andre får knapt oppmerksomhet i det hele tatt. Og når de blir løftet fram, er problemstillingene ofte av det smale slaget.  

Ta rusavhengighet, for eksempel. Når rus er tema i mediene, er det ofte svært spissede saker. Som diskusjonen om heroinassistert behandling. Som diskusjonen om legalisering av cannabis.

Jeg ser at dette er prinsipielle og engasjerende problemstillinger. Men de berører et lite mindretall av dem som strever med rusavhengighet. De fleste som strever med rusavhengighet i Norge – strever med alkohol. Mange av dem strever i det skjulte. De er nesten ikke synlige i mediene heller. Det er et tankekors.

Om å lytte til fagfolk 

Det er også viktig og riktig at mediene snakker med fagfolkene i helsesektoren.

Det er de som står nærmest pasientene. Det er de som ser hva som fungerer. Og de er de som ser hva som ikke fungerer.

Her det også viktig at mediene er bevisste. Ofte er det – naturlig nok – fagfolkene som representerer de mest omtalte sykdommene som uttaler seg om prioriteringer i helsetjenesten.

Mens fagfolkene som representerer sykdommer som ikke får store overskrifter langt sjeldnere blir spurt om hva de mener bør prioriteres eller ikke.

Jeg har stor forståelse for at journalister finner det fristende å intervjue fagfolkene som er mest tabloide. Fagfolk som tar forbehold gir ikke kanskje ikke like høye seertall eller like mange klikk. Men de kan gjøre sakene langt mer solide.  

Det siste året har det vært mye oppmerksomhet om fagfolk som varsler. Det er veldig bra!

La det ikke herske noen som helst tvil om dette: Helsepersonell har reell ytringsfrihet. Fagfolkene på sykehusene våre skal ikke bare ha anledning til å komme med sine meninger og gi offentlig kritikk. De har også plikt til å si fra om forhold som kan være til skade for pasienter eller svekke pasientsikkerheten. Det er først og fremst et lederansvar å sørge for en åpenhetskultur som gjør at ansatte opplever trygghet for å ytre seg om kritikkverdige forhold – internt og eksternt.
Det er også viktig at ansatte har gode interne kanaler der de kan dele synspunkter, og at det er lagt til rette for dialog med ledelsen. Dette tar jeg jevnlig opp med de regionale helseforetakene. Jeg har også bedt helseforetakene sørge for at sykehusene utarbeider gode systemer for varsling av kritikkverdige forhold. Varslinger må bli mottatt og behandlet på en måte som ivaretar varslerens rettigheter.

Jeg snakker ofte og mye om at vi må bygge pasientens helsetjeneste. Da må lojaliteten ligge hos pasienten. Ikke hos en leder som frykter negativ oppmerksomhet eller en økonomidirektør som frykter budsjettsprekk.

Jeg oppfordrer ikke bare dere journalister til å snakke med flere fagfolk. Jeg oppfordrer også dere fagfolk til å snakke med flere journalister.

Og når dere først snakker sammen: Snakk gjerne om de positive tingene også! For det skjer veldig mye i helsetjenesten som aldri kommer ut i mediene. Ny og spennende forskning. Nye og bedre behandlingsmetoder. Nye og smartere måter å jobbe på.

La meg vende tilbake til solsystemet vårt helt til slutt. At vi befinner oss på ulike planeter er helt greit. Vi har jo tross alt ulike roller. Ulike oppgaver. Og ulike perspektiver. Slik skal det jo være.

Men kjære venner. Om vi ser oss selv utenfra, blir det også veldig tydelig at vi befinner oss i det samme bittelille solsystemet i et veldig stort univers. Der kretser vi om akkurat det samme: Pasienten.

Det er jeg veldig glad for!