Den lange veien

Kjære søstre.
Kjære brødre.
Kjære familie og venner. 

På sekstitallet fikk politiet ofte beskjed om å fjerne menn fra de mørke pissoarene og trappenedgangene på Grünerløkka og Ankertorget.

Politibetjentene satte seg i bilen de pleide å bruke når de rykket ut til husbråk og drikkelag.
Så dro de for å jage mennene som levde ut lyst og lengsel i hovedstadens halvmørke.  

Torleiv Vika – tidligere beredskapssjef i politiet – fortalte nylig om dette i et leserinnlegg i Politiforum.

Han ba om unnskyldning for måten politiet jagde homofile menn på sekstitallet og syttitallet.

Den tidligere politimannen har tenkt mye på dette. Ikke minst da hans egen nevø giftet seg med en mann i Eidsvoll kirke.

I leserinnlegget skrev Torleiv Vika dette til nevøen sin:  
"Det er en lang vei fra de mørke pissoarene på Grünerløkka og Ankertorget til lyset og varmen som møtte deg i kirken på Eidsvoll. Det eneste jeg kan si i denne sammenheng er «unnskyld» – og minne om ordene biskopen sa under vielsen: «Kjærligheten er det største»." 

Den tidligere politimannen har helt rett.
Vi har gått en lang vei siden sekstitallet.
Vi har gått fra skam og skyld til stolthet og åpenhet. 

Og kjære søstre og brødre,
Vi går fortsatt!
Vi beveger oss fremdeles framover – skritt for skritt.

I året som har gått har nær 600 mennesker endret juridisk kjønn.

I året som har gått har mennesker av samme kjønn fått mulighet til å gifte seg i kirken.

I året som har gått har vi innført tilbud om Prep – som hindrer smitte og spredning av HIV.

I året som har gått har vi avkriminalisert smitteoverføring av HIV.

I året som har gått har Norge blitt kåret til et av verdens beste land for LHBTI-personer.

I året som har gått har Kongen vår slått fast at nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.  

I dag skal vi ta en pust i bakken.
Vi skal se tilbake på den lange veien vi har gått.
På oppoverbakkene som var så bratte at vi lurte på om vi ville nå toppen.
På nedoverbakkene som var så bratte at vi lurte på om vi ville havne i grøftekanten.  

Vi skal feire at vi kom oss opp!
Vi skal feire at vi kom oss ned!

Når vi er ferdig med å feire,
skal vi reise oss og fortsette å gå. 

For vi er ikke framme ennå.

Det er ikke alle land som rykker framover.
Det er mange land som rygger bakover.

Som dytter dem som er annerledes ned i de mørke trappenedgangene.
Som skyver dem som er annerledes inn i skyggene ved pissoarene. 

Som svekker rettighetene til dem som trenger rettigheter aller mest. 

Som gjør fargerikt mangfold til fargeløst enfold.

Kjære søstre,
Kjære brødre,
Kjære venner og familie. 

Det er derfor vi skal fortsette å gå.
Det er derfor vi skal gå ut i verden.

Det lille landet der jenter elsker jenter, gutter elsker gutter, og jenter og gutter elsker hverandre, må hjelpe flere oppover og nedover de bratte bakkene.

For det stemmer jo som den gamle politimannen sa: 

Kjærligheten er det største.
Det aller største.