Eldreomsorgssvikten

Jeg er redd for å bli gammel! Mange av oss har hørt venner og familie si det. Mange av oss har sagt det selv også. Ikke fordi vi mener at eldreomsorgen bare er sorgen. De fleste av oss har jo opplevd at eldre vi kjenner lever gode liv takket være kommunens hjemmetjenester eller stortrives på det lokale sykehjemmet.  

Men mange har opplevd det motsatte også. Vi har sett middagene fra Fjordland hope seg opp i naboens kjøleskap og hørt ham sukke sårt over stadig nye hjelpere fra kommunen som stadig har like dårlig tid og aldri kan sette seg ned et eneste minutt.

Vi har bekymret oss for bestemor som nylig ble skrevet ut fra sykehuset, men som bare får besøk fra hjemmesykepleien en gang i døgnet. Vi har sett at det er store forskjeller på tjenestene til eldre. Derfor er vi redde for å bli gamle.

Opplevelsene kan ikke avfeies som enkelthistorier. Tilsyn og undersøkelser tyder på at det er betydelige forskjeller i kvaliteten på tjenestene til eldre.

Vi ser at det svikter for ofte med de viktigste tingene i eldreomsorgen. Det må vi tørre å snakke om. Selv om det er valgår.  

Grunnlag for en ny reform

Vi tar mange grep for å forbedre tjenestene til eldre.

• Vi hever kompetansen i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
• Vi stiller tydelige krav til ledelse og utdanner flere ledere.
• Vi stimulerer til bygging av flere nye sykehjemsplasser.
• Vi stiller krav om legemiddelgjennomgang på sykehjem.
• Vi oppfordrer kommunene til å forskyve middagen på sykehjemmene og sørge for at beboerne får mat når de er sultne. 

Disse grepene er ikke tilstrekkelige til å utjevne forskjellene. De danner grunnlag for en ny reform som skal sikre at alle eldre får dekket sine grunnleggende behov og oppleve å mestre siste del av livet – uansett hvor de bor. 

Mange helseministre har levd med disse forskjellene. Jeg er sikker på at Dagfinn Høybråten, Ansgar Gabrielsen og Jonas Gahr Støre har – som meg – våknet opp til nyheter om at eldre ikke får hjelpen de trenger i kommunen sin. Alle har arbeidet for at eldre skal få like gode tjenester. Men ingen har lykkes.

Derfor er det på høy tid å tenke nytt.

Vi må erkjenne at vi ikke greier å viske ut disse forskjellene på et skrivebord i et departement. Vi må ut i kommunene for å finne de riktige grepene i den nye reformen for eldre. Derfor planlegger vi fire dialogmøter ulike steder i landet. Til dem skal vi invitere eldre og pårørende, ansatte og ledere i kommunene, frivillige og forskere.

Møtene skal handle om hvilke verktøy kommunene må ta i bruk for å forbedre tjenestene til eldre.

De skal handle om hva vi må rydde av veien for å forbedre tjenestene.

De skal handle om hvordan kommunene kan lære av hverandre.

De skal handle om hvordan eldre skal få dekket behovene sine på fire områder:

Behov for mat: Lite og feil mat gjør det tyngre å mestre livet. Mange eldre er så underernært og feilernært at det gir sykdom og funksjonsfall. God mat og gode måltider er viktig for den fysiske og den psykiske helsa.

Behov for aktivitet og felleskap: Eldre mister mye sosial kontakt når de slutter på jobben eller mister ektefellen. De har behov for møteplasser og aktiviteter i lokalsamfunnet. Forebygger vi ensomhet, forebygger vi fysiske og psykiske lidelser.  

Behov for helsehjelp: Mange eldre lever med kroniske lidelser og funksjonsnedsettelser. Riktig helsehjelp gjør det lettere å mestre livet og hindrer at sykdommer forverrer seg. En helsetjeneste som fanger opp forverring i eldre pasienters helsetilstand forebygger både lidelse og sykehusinnleggelser.

Behov for sammenheng og gjennomføring: Mange eldre og pårørende opplever utrygghet fordi tjenestene ikke henger sammen. Sammenhengende tjenester har høyere kvalitet og skaper større trygghet. Kommunene må få verktøyene som trengs til å gjennomføre endringer som gir bedre sammenheng i tjenestene.  

Pårørende og personell

Innsatsen fra pårørende er ofte høy når skrøpelige eldre bor hjemme. Når de eldre flytter på institusjon, synker de pårørendes innsats ofte brått. De er utslitte og føler både lettelse og dårlig samvittighet når kommunen tar ansvaret. Hvis kommunens innsats starter tidligere, vil flere pårørende orke å bidra lenger. Da vil noen eldre kunne bo hjemme lengre. Noen vil slippe å flytte på sykehjem.

Det kan være en påkjenning å arbeide der tjenestene er mangelfulle. Samvittighetsfulle sykepleiere og helsefagarbeidere sliter seg ut for å hjelpe utrygge eldre og frustrerte pårørende. Høyere kvalitet på tjenestene er viktig både for de ansattes trivsel og mulighet til å gjøre en god jobb.

Reformer flest blir til på skrivebord i hovedstaden. De blir som oftest krydret med en ny pott penger eller noen nye paragrafer slik at den ansvarlige statsråden fremstår som handlekraftig.

Dette er ikke en slik reform.

Denne reformen skal bli til i møte med de som trenger tjenestene, de som yter tjenestene og de som er ansvarlige for tjenestene.

Vi vil ha råd fra de som befinner seg der problemene oppstår. 

Det er jo der løsningene befinner seg også.

Når vi legger fram reformen neste vår, vil den inneholde forslag fra dem som har skoene på. Den inneholder kanskje en ny pott penger eller noen nye paragrafer også. Men det er ikke fordi den ansvarlige statsråden skal framstå som handlekraftig. Det er fordi det vil gi bedre tjenester til eldre.

Leve hele livet – en kvalitetsreform for eldre.

Dette er navnet på reformen vi nå starter arbeidet med. Vi må sørge for at alle eldre får hjelpen de trenger til å leve livet. Hele livet. Ikke halve. Og ikke halvveis, heller. 

Da gjør vi slutt på omsorgssvikten. Da blir det omsorg.

Eldreomsorg.