En viktig ressurs

Når vi snakker om ressursene i helse- og omsorgstjenesten,
snakker vi ofte om de store budsjettene,
de avanserte apparatene,
og de flinke fagfolkene.

Men vi glemmer ofte en viktig ressurs.

En ressurs som står ikke på budsjettene.
Men som gjør en innsats av høy verdi.

En ressurs som ikke står på vaktlistene.
Men som jobber både tidlig og sent.

En ressurs som aldri får lønn.
Men som ofte får dårlig samvittighet.

Jeg snakker om de pårørende.
De som fyller tomrommene og hulrommene.
De som fyller kjøkkenskapene og kjøleskapene.

De som tørker tårene.
De som fjerner flekkene.
De som tømmer bekkenet.

Pårørende utfører nesten halvparten av omsorgsoppgavene i samfunnet.
Det er en innsats som tilsvarer om lag 100.000 årsverk!
De er mødre og fedre.
De er ektefeller og barn.
De er søsken og venner.
De gjør en stor og viktig innsats for sine nærmeste.

Dessverre opplever mange at de ikke blir sett og at dialogen med tjenesteapparatet ikke fungerer.
Det gjør det tyngre å være pårørende.
Mange sliter seg ut.
Mange blir syke – både fysisk og psykisk.

Den viktige ressursen blir tappet tom fordi den ikke blir forvaltet godt nok. 

Det er alvorlig!

Det er dere i Pårørendealliansen som har valgt tema for talen min.
Det lyder slik:
"Sammen skaper vi pasientens helsetjeneste, også for de pårørende?"
Jeg merker meg at dere har satt et lite spørsmålstegn på slutten.
Dere har valgt et viktig tema – som jeg snakker om med glede!

Å bygge pasientens helsetjeneste har vært min viktigste jobb i fire år.
Det blir min viktigste jobb de neste fire årene også!
Det er dem som hevder at pasientens helsetjeneste handler om å sette pasienten i sentrum. Men det gjør det ikke.
For pasienten er jo ikke en livløs gjenstand som skal settes noe sted, som en pose dagligvarer fra Kiwi eller en potteplante som har sett bedre dager.
Pasienten skal møtes.
Som en likeverdig part.
I øyehøyde.

Det er dem som mener at dette er å gå for langt.
De mener jeg likestiller behandler og pasient.
Og at det er galt å gjøre det.

Det stemmer at jeg likestiller behandler og pasient.
Men det er riktig å gjøre det.
La meg forklare hvorfor.
Behandlerne og pleierne har utdannelsen.
De er ekspertene som kan tolke symptomene og sette diagnosene.
De er – og skal fortsatt være – ansvarlige for behandlingen.
Men vi mennesker opplever vår egen helse på ulike måter.
Behandlerne og pleierne har ikke eksamen i hver enkelt pasient.
De er ikke eksperter på hvordan kvinnen i stolen på legekontoret og mannen i senga på sykehuset opplever sin egen helse.

Men det trenger jo de heller ikke å være.
De kan jo bare konsultere pasienten!

De kan snakke med henne som sitter stolen og han som ligger i senga.

Skal behandlingen bli god, må behandleren og den som blir behandlet dele ekspertise med hverandre.    

Det er viktig når det handler om å gjøre mennesker friske.
Det er viktig når det handler om å hjelpe mennesker til å mestre livet med sykdom og funksjonsnedsettelser.

Så vet både dere og jeg at det også finnes noen andre eksperter.
Noen det også er viktig å lytte til.
Det er ikke alle som sitter i stolen på legekontoret som greier å formidle hvordan de har det.  
Det er ikke alle som ligger i senga på sykehuset som ble innlagt fordi de selv forsto at noe var galt. 

Pårørende er ofte eksperter på sykdommene til sine nærmeste.
De har kontakt med helsetjenesten.
De har oversikt over symptomene.
De har system på medisinene.

Pårørende vet også mye om hvordan den som er syk kan mestre livet.
Pappaen vet ikke bare hva som gjør at datteren får angst.
Han vet også hva som pleier å få angsten til å forsvinne.

Datteren vet ikke bare at moren har liten matlyst.
Hun vet også hva som pleier å få mamma til å spise opp middagen.

Så kjære venner.
Pårørende har ekspertise både når det gjelder å behandle sykdom og mestre sykdom.
Derfor må de også møtes som en likeverdig part.
I øyehøyde.

Dette er i bunn og grunn formålet med den nye lovbestemmelsen om styrket pårørendestøtte som trådte i kraft nå i høst.

Den skal sikre at pårørende får en tydeligere plass i helse- og omsorgstjenesten.

Den skal sikre at pårørende blir møtt av offentlige tjenester som samarbeider med dem, veileder dem, støtter dem og gir avlastning ved behov.

Ansatte i helse- og omsorgstjenesten blir stadig flinkere til å spørre pasienten: Hva er viktig for deg?
Nå ber vi dem stille samme spørsmål til de pårørende.

Kommunens veiledning og opplæring skal ikke bare handle om hva den som er syk trenger. Den skal også handle om hva den pårørende trenger.

Det betyr at kommunen skal gjøre en selvstendig vurdering av de pårørendes behov for avlastning.

Det betyr at kommunen skal tilby omsorgsstønad dersom den som trenger omsorg og den som yter omsorg ønsker det – og det gir et godt og forsvarlig tilbud.

Pårørende er ingen ensartet gruppe.
Derfor må støtten være fleksibel og tilpasses den enkeltes behov.
Noen pårørende skal ikke yte omsorg.
Det gjelder først og fremst barn med syke foreldre.
Barn skal få omsorg fra voksne – ikke yte omsorg for voksne.
Det er svært viktig at barn som er pårørende blir sett og ivaretatt.
Jeg er veldig lei for det – men her er vi ikke flinke nok, verken i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.
Vi følger opp dette på flere måter og på flere områder.
Vi hever kompetansen og forbedrer informasjonen til helsepersonell.
Vi sørger for at barn blir godt ivaretatt i de nye pakkeforløpene for psykisk helse og rus.

Høyre lovet i valgkampen at vi skal lage en nasjonal strategi for pårørende.
Det er et løfte vi skal holde.
Strategien skal bidra til at pårørende ikke sliter seg ut, men at de fortsatt kan være en viktig del av livet til den som er syk.
Strategien skal utarbeides i nært samarbeid med de pårørende selv og tre departementer; Arbeids- og sosialdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet.

Vi i Høyre tar dessuten med oss følgende forslag inn i regjeringsforhandlingene:

• Alle sykehjem skal ha pårørendeutvalg, slik at pårørende har innflytelse på tilbudet deres nærmeste får.
• Fritt avlastningsvalg skal lovfestes, slik at pårørende og brukere får større valgfrihet i å velge det beste tilbudet for dem.
• Etablering av flere pårørendeskoler.

Jeg har hatt stor nytte av å lytte til pasienter og pårørende i utformingen av ny politikk og nye planer i de fire årene jeg har vært helse- og omsorgsminister.
Demensplan 2020 laget vi sammen med dem planen handler om.
Vi hadde sju dialogmøter ulike steder i landet.
Der fikk vi viktige innspill fra mennesker med demens og deres pårørende.
I arbeidet med stortingsmeldingen om fremtidens primærhelsetjeneste rådførte vi oss også med pasienter og pårørende.
Og nå – i arbeidet med eldrereformen "Leve hele livet" – gjentar vi suksessen.

Vi har møtt eldre og pårørende på dialogmøter rundt i landet for å få innspill til hvordan vi bedre kan dekke eldres grunnleggende behov for mat, fellesskap og aktiviteter, helsehjelp og sammenheng i tjenestene.

Kjære venner.

Vi snakker ofte om fornybare og ikke-fornybare ressurser.
Jeg er overbevist om at pårørende er en fornybar ressurs.
Hvis vi forvalter den med kløkt og klokskap.

Så tittelen dere har valgt til talen min, er helt korrekt.
Men jeg fjerner spørsmålstegnet til slutt.
For det er ikke noe å stille spørsmål ved:
Sammen skaper vi pasientens helsetjeneste, også for de pårørende!

Tusen takk til dere!
Tusen takk for meg!