Raskere kreftbehandling

Regjeringen har styrket kreftbehandlingen vesentlig de fire siste årene.

Noe av det aller siste jeg har gjort, er å be de fire regionale helseforetakene om at de innen neste år etablerer en ordning der dødssyke pasienter kan få råd av et ekspertpanel når den vanlige behandlingen ikke lenger har effekt.

Disse pasientene kan be legen sin om å kontakte ekspertpanelet og få vurdert om det er utprøvende behandling, kliniske studier eller andre alternativer som de kan prøve. Pasientene skal være trygge på at alle muligheter er vurdert.

Tidligere har regjeringen sørget for at alle helseregionene har fått tverrfaglige diagnosesentre. Disse sentrene bidrar til at legene raskt finner ut hvilken krefttype det er snakk om der kreftsymptomene er vage eller vanskelige å bestemme.

Vi har etablert 28 såkalte pakkeforløp. Pakkeforløpene for kreft gjør at diagnostisering og behandling starter raskt, og gir pasientene forutsigbare og trygge forløp ved mistanke om kreft.

I tillegg har vi arbeidet for bedre samarbeid mellom fastlege og sykehus.

Fastlegen har også en viktig rolle i oppfølgingen etter kreftbehandling.

Mye er oppnådd, men vi kan ikke gi oss med dette.

Derfor sendte jeg sist uke et nytt brev til de regionale helseforetakene der jeg ba dem prioritere fire utviklingsområder for at norske pasienter skal få raskere tilgang til nye legemidler. Jeg ba dem finne mer effektive løsninger for kortere saksbehandlingstider, blant annet gjennom tidligere oppfølging av leverandørene og videreføre arbeidet med et hurtigspor for såkalte «me-too»- legemidler.

I tillegg vil jeg ha tidlig igangsettelse av metodevurderinger og at de legger enda bedre til rette for prioritering av metodevurderinger for nye metoder og legemidler for behandling av pasienter med alvorlig livsforkortende sykdom. Jeg vil også ha en klargjøring av dagens unntaksordning for enkeltpasienter eller pasientgrupper slik at de kan få tilgang til nye legemidler som har fått markedsføringstillatelse i EU/ Norge, men som er under metodevurdering i det norske systemet.

Det finnes forøvrig allerede ordninger som kan benyttes for å gjøre legemidler uten markedsføringstillatelse tilgjengelig for en gruppe pasienter, såkalt Compassionate Use-program.
De regionale helseforetakene utvikler nå felles retningslinjer for disse ordningene for å sikre mer likeverdig tilgang.

Jeg forventer også at legemiddelaktørene skjerper sin evne til raskt å levere dokumentasjonen som er nødvendig for at nye kreftlegemidler skal kunne tas i bruk. At legemiddelprodusenter bruker over 200 dager på å fremskaffe dokumentasjon, er etter min mening ikke holdbart.