Utenfor skapet

Kjære venner. 

Jeg sier som i eventyrene.

Vi har gått langt og lenger enn langt.

Derfor har landet vårt blitt kåret til et av verdens beste for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.

Det er jeg veldig stolt over!
Men vi må tørre å spørre: Har vi kommet langt nok?
For noen uker siden sto det et spørsmål i Aftenposten.
Det var rettet til rådgiver Nanna Klingenberg, og var av det korte slaget:

"Kjære Nanna.  Hva skal man gjøre om man tror man er homo?
Jeg har overhodet ikke lyst til å være det. Hilsen gutt (18)"

Disse to setningene forteller oss at vi ikke har kommet langt nok.
Vi har ikke kommet langt nok når fortvilte ungdommer lurer på hva de skal gjøre hvis de mistenker at de er homofile.  

Vi har ikke kommet langt nok når "jævla homo" er et av de mest brukte skjellsordene i norske skolegårder.
Vi har ikke kommet langt nok når alle andre enn de som er heterofile må samle mot for å komme ut av skapet og deklamere for all verden hvem de er og hvem de elsker.

Heterofili er det normale.
Hvis du ikke er normal – hva er du da?
Da er du jo unormal.  
Det har ingen lyst til å være. 
Det er slikt som putter mennesker inn i skap.

For kjære venner.
Ingen går jo frivillig inn i skapet.
De fleste som befinner seg i små mørke rom har blitt plassert der.
Av mangel på kunnskap.
Av fordommer og dumskap.
Det går ut over både trivsel og helse.

Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner ruser seg mer enn andre.
De har dårligere psykisk helse.
Det må vi gjøre noe med!

Vi har innført rettigheter som forbyr diskriminering og forskjellsbehandling av mennesker på grunnlag av seksuell legning.
Men vi kan ikke forby mangel på kunnskap.
Vi kan ikke forby fordommer og dumskap.
(Selv om det noen ganger kunne vært fristende)

Det er derfor vi trenger Rosa Kompetanse.
Det er derfor vi trenger vi trenger dere!
Når dere sørger for mer kunnskap – blir det mindre dumskap.
Når dere forteller hva som er normalt – vil færre føle seg unormale.

Alle som møter mennesker,
i ulike faser av livet,  
i sårbare faser av livet,  
trenger kunnskap om identitet og seksualitet.   
Slik at mennesker opplever at de blir sett og hørt,

Slik de er.
Der de er.

Kjære alle sammen.
Tusen takk for den fantastiske jobben dere gjør.
Tusen takk for at dere hjelper oss med å skape et samfunn der ingen blir stengt inne i små mørke rom.

Et samfunn der ingen trenger å samle mot for å komme ut av skapet og deklamere for all verden hvem de er og hvem de elsker.

Et samfunn der det å være normal ikke er å være som alle andre.
Men å være seg selv.