Den nye veien

Kjære venner!
Kjære kolleger!
Jeg velger å kalle dere det.
Noen av dere har jeg truffet tidligere.
Noen av dere har jeg aldri truffet før.
Men vi er venner og kolleger fordi vi sammen skal gjøre en stor og viktig jobb.

Vi skal bygge en bedre rusomsorg.
Vi skal bygge bedre tjenester for dem med psykiske lidelser.
I helsetjenesten snakker vi stadig oftere om at vi må se hele mennesket – ikke bare diagnosen.
Det er viktig! 
Vi behandler jo ikke diagnoser.
Vi behandler mennesker.

Slik må vi må vi tenke om rusavhengighet og psykiske lidelser også.

Vi skal behandle hele mennesker.
Vi skal behandle dem med respekt og omsorg.

Jeg husker første gang jeg traff et menneske som strevde med rusavhengighet på nært hold.
Det var på ungdomsskolen på Randaberg.
Der drev de rusforebyggende arbeid slik man pleide å gjøre det på åttitallet.
Politiet reiste rundt fra skole til skole med tidligere rusavhengige som fortalte om hvor fælt det var å være avhengig og hvordan de angret på de hadde begynt med narkotika.
Jeg tviler på at det hadde noen preventiv effekt.
Gutta på bakerste rad strakte interessert hals når den slitne mannen som sto foran oss fortalte om rusen og livet på skråplanet.

Foran i klasserommet satt en politimann i uniform og nikket alvorlig mens den tidligere rusmisbrukeren framførte det han hadde blitt bedt om å framføre:

Budskapet var omtrent slik: 
"Jeg gjorde noe dumt da jeg begynte å ruse meg. 
Ikke gjør som meg."

I dag ser jeg at det meste var galt med disse forestillingene.
Menneskene som politiet dro med seg rundt på ungdomsskolene hadde fått tildelt en trist og endimensjonal rolle.
De skulle skremme oss fra å bli som dem.
Det var ingen som spurte dem hvorfor de begynte å ruse seg. 
Å bli rusavhengig ble framstilt som ditt personlige valg.
Og det var politiet som hadde ansvaret for deg hvis du valgte å bli avhengig.  

Mye har skjedd siden den gang. Heldigvis.
Nå er det på tide at vi kvitter oss med siste rest av holdningene og tankegangen fra åttitallet.

Vi har for lenge målt innsatsen på rusfeltet og psykisk helsevern i antall behandlingsplasser og antall senger.
Vi har vært for lite opptatt av hva som skjer før mennesker blir så syke at de trenger behandling på en rusinstitusjon eller en psykiatrisk avdeling.

Vi har vært for lite opptatt av hva som skjer etter at de blir skrevet ut fra rusinstitusjonen eller den psykiatriske avdelingen.

Vi har ikke sett helheten godt nok.
Vi har ikke sett hele mennesket godt nok.

Mange av dere som er her i dag har sett det lenge.
De siste årene har dere har fått selskap av stadig flere.
I dag er vi mange som ønsker en ny og mer helhetlig politikk på disse områdene.
En politikk der vi bytter ut moralisme med humanisme. 

La det være sagt – vi går ikke fra helvete til himmel.
Det har skjedd mye bra på rusfeltet og mye bra på feltet psykisk helse de siste årene. Ikke minst takket være engasjerte fagfolk!

Sammen har vi fått ned ventetidene på behandling. 
Sammen har vi begynt å bygge opp tjenester som gir mer forebygging, mer tidlig innsats og bedre ettervern i kommunene.
Sammen har vi endret holdninger og måter å jobbe på slik at pasienter i stadig større grad blir involvert i sin egen behandling.
Så det er allerede endringer på gang.
Nå setter vi opp farten.

Dette er slutten på epoken da slitne rusavhengige ble dratt rundt på skolene til skrekk og advarsel.

Dette er slutten på epoken da rusavhengighet ble gjort til et personlig ansvar for den enkelte.

Dette er slutten på epoken da ingen spurte dem som valgte rusen om hvorfor de gjorde det.

Dette blir slutten på epoken der politiet har ansvaret for syke og slitne mennesker som strever med rusavhengighet. 
Det ansvaret er det vi som skal ta.

Noen kaller det et taktskifte.
Jeg kaller det et veiskifte.

Kjære venner.
Kjære kolleger.
Vi har en jobb å gjøre.
La oss begynne å gå den nye veien.