Pasientens netthelsetjeneste – de nordiske land sammen mot fremtiden?

Det tyder på at vi har lært noe, at vi gjør noe riktig, og at vi har hatt gode læremestre. 
Og – det er jo nettopp slik det er her i Norden. Vi har mye felles, både i hvordan vårt helsevesen er organisert og i hvordan vi arbeider med for eksempel e-helse. 
Det kortere vi reiser, det mer lærer vi fordi systemene er likere.
Vi har kommet nokså likt med digitaliseringen og vi har mange av de samme utfordringene.
Og så har vi lang tradisjon for samarbeide.

Jeg er glad for at årets e-helsekonferanse i regi av Dataforeningen, Legeforeningen og Sykepleierforbundet har valgt å bruke hele første konferansedag på nettopp e-helse i Norden. 
Jeg vil derfor spesielt ønske våre nordiske e-helsevenner velkommen hit til Oslo.

Jeg fikk for en stund tilbake et brev med følgende spørsmål fra en representant i Stortinget, det norske parlamentet:
"Når mener statsråden vi vil ankomme fremtiden?"
Det er et krevende spørsmål
Representanten på Stortinget hadde nemlig flere ganger hørt meg si følgende:
"I fremtiden skal det være like enkelt, like sikkert og like naturlig å ha kontakt med helsetjenesten på nett, som det i dag er å bruke nettbank."

Dette er ikke en drøm om en fjern fremtid.
Dette er noe som er i ferd med å bli hverdagslig for stadig flere.
Det er heller ikke noe vi er alene om her i Norge, men en fremtid vi deler med mange land, og egentlig spesielt med våre nordiske land.

Vi har de siste ti-årene delt en felles trend her Nord i Europa: Utvikling av felles nasjonale IKT-løsninger, som gir nye tjenester og forenkler hverdagen for millioner av innbyggere. Da snakker vi om løsninger som alle kan ta i bruk, ikke bare de som tilhører en spesiell helseorganisasjon eller som kjøper seg tjenester privat. Det er ikke noe galt med private tjenester, men i denne utviklingen har vi klart å modernisere de offentlige, skattefinansierte helsetjenestene og skapt verdier for innbyggerne og nasjonene samtidig.
Det ser nærmest ut som et formelt samarbeid. Vi har alle elektroniske resepter og digitale helseportaler. Vi har varianter av de samme tjenestene tilgjengelige gjennom sikker pålogging. Vi skal alle få ulike typer legemiddeloversikter, unntatt danskene som allerede har det. Det nyeste er helsedata. Her pågår det på samme måte store infrastrukturprosjekter i alle landene.

Vi følger godt med på hva våre naboer gjør. Det likner nesten på en god, gammeldags nabokonkurranse!
Plutselig ser vi at Danmark har laget er nettportal for helsetjenestene. Da må vi gjøre det samme.
Eller Sverige har startet med elektroniske resepter. Det må vi også ha!
Det har vært utallige delegasjoner og besøksturer på kryss og tvers av våre grenser.
Vi rykker frem i samme retning, men i litt ulikt tempo på de ulike løsningene.

Det har i mange sammenhenger vært sagt at vi må bli flinkere til å lære av hverandre i IKT-utviklingen, og ikke finne opp kruttet på nytt hver gang. Jeg mener de nordiske initiativer for digitalisering innen helse er eksempler på akkurat det. Her har vi i stor grad tatt etter hverandre. Det er jeg trygg på, og glad for, at vi vil fortsette å gjøre.

Men av og til drar vi lengre ut. Forrige uke var jeg i Kina, og det var inspirerende hvordan myndighetene arbeider med å flytte helsa i lomma til pasienten. Med helsa i lommen strykes samhandlingen mellom pasient og helsetjenesten, og helsetjenesten når pasienten der den er. I Shanghai har de på kort tid kommet langt med å kunne tilby digitale helsetjenester til befolkningen, som for eksempel med appen Shanghai Health Cloud. Den er rettet mot kronikere som har særskilt behov for kontinuerlig oppfølging. Dette piloteres i første omgang med diabetespasienter med planlagt utvidelse mot andre kronikergrupper. De kan se sin egen helsejournal, inkludert sykehusbesøk, medisiner og prøveresultater fra alle offentlige sykehus pasienten har besøkt. Familielegen kan følge med på sine pasienter, gi råd, og ta initiativ til oppfølging ved unormale verdier. Målsetningen er mye av den samme som vi har: å hjelpe pasientene i større grad å hjelpe seg selv. Altså meste sitt eget liv. 

Men som dere vet har vi også kommet et godt stykke på vei i Norge, og i Norden.

La meg konkretisere noe om utviklingen vi har hatt i Norge:
Mange av oss har allerede mye kontakt med helsetjenesten på nett.  
Den nasjonale helseportalen – helsenorge.no – tilbyr stadig flere tjenester. Tjenester som bidrar til økt digitalisering.
Flere og flere tar kontakt med helsetjenesten via en stor eller liten skjerm.
I januar ble det registrert to millioner besøk.  Det er 350.000 flere enn på samme tid i fjor. 

Helsenorge.no er inngangsporten til pasientens netthelsetjeneste.
En helsetjeneste som rommer stadig flere løsninger.
En helsetjeneste som gir stadig flere en enklere hverdag:

• Innbyggerne i Helse Vest og Helse Nord har nå fått tilgang til egen sykehusjournal
• Innbyggerne i Helse Vest kan nå se sine egne sykehusavtaler og gjøre endringer i dem.
• Vi har fått en ny elektronisk løsning for refusjon av pasientreiser som innebærer at pasientene slipper å samle kvitteringer i tykke bunker og sende dem i posten. 6 av 10 søknader er nå elektroniske.  8 av 10 av de som søker på nettet er fornøyd eller svært fornøyd. Det er ganske mange trailere med papir som er borte på grunn av denne løsningen.
• Vi har startet utprøving av e-konsultasjon med fastlegene som innebærer at pasienter kan ta kontakt med legen for fornyelse av resepter og bestilling av timer. Det gir bedre utnyttelse av både pasientens og legens tid!

Fastlegeordningen utgjør noe av det jeg vil kalle gullet i den norske helsetjenesten, og for meg er det viktig at vi fortsatt klarer å dyrke frem gode, offentlig finansierte helsetjenestene, som fastlegeordningen. Men for å gjøre det må vi holde tritt med utviklingen. Vi vil ikke ha digitale engangsleger. Vi vil ha digitale fastleger som leverer gode og sikre helsetjenester. Disse tjenestene må være tilgjengelige gjennom en helseportalen som gir folk en opplevelse av én samlet helsetjeneste på nett.
Det er viktig!

Men et felles inngangsparti er ikke nok.
Det må ha høy kvalitet.
Den offentlige helsetjenesten må holde tritt med utviklingen og levere tjenester på nivået befolkningen forventer.
Dette er en stor utfordring for oss fordi folk sammenlikner helsetjenesten med tjenester fra andre sektorer.

Derfor må vi følge med i timen.
Vi må aldri slå oss til ro med at løsningene er gode nok.
Vi må alltid streve etter å gjøre dem bedre.
Det klarer ikke den offentlige helsetjenesten alene.
Vi trenger gode råd.
Vi trenger å bli utfordret.

Vi trenger et nært samarbeid med private, innovative leverandører. Innovative leverandører, både nasjonale og internasjonale, er helt avgjørende når vi skal utvikle, innføre, drifte og forvalte de teknologiske løsningene våre.

Helsetjenesten er avhengig av leverandørene.
Leverandørene er avhengig av en sterk offentlig helsetjeneste.
Det er et gjensidig avhengighetsforhold.
Sammen kan vi løfte oss.

Regjeringen vil derfor legge frem en stortingsmelding om helsenæringen. Meldingen skal blant annet handle om hvordan leverandørene innen e-helse og velferdsteknologi kan være med på å bygge en slik næring.
Jeg er helt overbevist om at vi sammen kan skape en næring med globalt potensial! Det fikk jeg ikke minst bekreftet på reisen til Kina. Kineserne ønsker samarbeid med Norge om rehabilitering, forskning og innovasjon og ser velferdsteknologi som en av løsningene på sine utfordringer. Her ligger det absolutte muligheter. Det er en del av å skape et bærekraftig velferdssamfunn. Vi må skape et bærekraftig næringsliv.

Uansett om det er helsetjenestens egne folk eller private leverandører som leverer e-helsetjenester:
Innbyggerne må og skal ha tillit til at opplysninger om helsen deres blir behandlet på en trygg måte.
Godt personvern og god informasjonssikkerhet er en forutsetning for digitalisering i helse- og omsorgstjenesten.
Informasjonssikkerhet handler ikke først og fremst om teknologiske løsninger. 
Informasjonssikkerhet handler først og fremst om kultur.
Og lederne er de viktigste kulturbærerne.

Kjære venner.
Det er ikke så vanskelig å forholde seg til den nære fremtiden og oppgavene vi jobber med i det daglige.

Det er kanskje litt vanskeligere å forholde seg til fremtiden som er litt fjernere.    
Vi vet at helsetjenesten kommer til å møte store utfordringer de neste ti-årene.
Vi blir flere eldre, og eldre kommer til å utgjøre en større del av befolkningen.
Behovet for helsetjenester kommer til å øke.
Flere vil trenge hjelp til å leve med kroniske sykdommer.

Vi kan ikke møte disse utfordringene ved å øke ressursene i form av penger og personell. Det er ikke bærekraftig.
Vi er nødt til å bruke ressursene klokere.
Da tenker jeg ikke minst på en ressurs vi bruker altfor lite i helsetjenesten.
Nemlig pasientens egne ressurser.

Her vil nye teknologiske løsninger gi nye muligheter.  
Den gjør det mulig å levere helsetjenester på nye måter.
Den gjør det mulig å behandle pasienter der de bor i stedet for på sykehus.
Den gjøre det lettere å leve med sykdom og mestre livet når du er syk.
Pasientene får brukt egne ressurser til å mestre eget liv. Dette er kjernen i pasientens helsetjeneste.

Én innbygger – én journal er ikke bare et slagord eller visjon.
Én innbygger – én journal er et helt nødvendig grep. 

• Én journal vil sørge for at pasientinformasjon er tilgjengelig uavhengig av hvor pasienten befinner seg eller har vært tidligere.
• Én journal vil sørge for en større grad av helsefaglig normering slik at vi løser oppgaver på en standardisert måte.
• Én journal vil sørge for beslutningsstøtte slik at helsepersonell over hele landet kan være i stand til å ta beslutninger om diagnose og behandling på en best mulig måte.

Den kunnskapen vi har, og den kunnskapen som kommer, kan ikke alle være oppdatert på. Kunnskapsproduksjonen innen medisin er nå så stor at vi er nødt til å ha hjelp. Derfor må vi ha en digitalisert beslutningsstøtte.

I regjeringsplattformen peker vi på behovet for å intensivere arbeidet med én innbygger – én journal.  Det skal vi oppfylle, men arbeidet er både omfattende og langvarig.

Derfor må vi gå skritt for skritt.
Derfor må vi bygge stein på stein.
Derfor må vi være åpne for å justere kursen underveis.
Dette vet jeg høres kjedelig ut, fordi vi skulle gjerne ha gjort dette i går. Men, er det noe vi vet så er det som gjøres kjapt ikke nødvendigvis er best.

Heldigvis er vi godt i gang!

Helseplattformen i Midt-Norge er et unikt samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten om anskaffelse av en felles løsning for pasientjournal og pasientadministrasjon.  
Og selv om det er unikt er det ikke mer unikt enn at vi gjør akkurat det som Helsingforsregionen i Finland, hvor de også har gått til anskaffelse av omfattende journalsystemer på tvers av sykehus og kommunale tjenester.
Samarbeidet vil gi oss nyttig erfaring og læring om det nasjonale målbildet. 
Derfor følger vi interessert med på det som skjer i Midt-Norge.  

Vi er klar over at arbeidet er krevende og risikofylt.  Men det er mer risikofylt å sitte stille og ikke gjøre noen ting. 

Mens vi lærer av Helseplattformen, må vi jobbe videre med én innbygger – én journal i resten av landet. Vi vet at det er et stort behov for bedre løsninger også i kommunene i resten av Norge.

Derfor har jeg bedt Direktoratet for e-helse lage et forslag til hvordan dette kan løses. Dette arbeidet gjøres i samarbeid med KS, kommunene og andre aktører.  
Sammen med standardiserings- og normeringsarbeid vil dette gi oss grunnlag for den videre veien mot målet om Én innbygger – én journal.

Vi vet at vi har mye jobb gjøre nasjonalt når det gjelder standardisering. 

• Vi må standardisere hvordan vi skal jobbe med legemidler
• Vi må standardisere kodeverk og terminologi.
• Vi må standardisere IKT-arkitektur.

For å nevne noen eksempler.

Én innbygger – én journal kan gi enklere tilgang på viktige data om helsetilstanden i befolkningen hvis dataene blir lagret på en mer standardisert måte enn i dag.
Det kan gi grunnlag for ny forskning og nye behandlingsmetoder. 

Helsedata i ferd med å bli et stadig viktigere verktøy både i legemiddelutviklingen og på helse- og velferdsteknologifeltet for øvrig.
Særlig i utviklingen av presisjonsmedisin og genetisk veiledet utvikling av nye legemidler er helsedata viktig.
Norge er i en unik posisjon i verden med det kunnskapsgrunnlaget vi har samlet gjennom helseregistrene og andre kilder til helsedata. Den posisjonen må vi jobbe godt for å beholde fremover.

I en OECD-undersøkelse – som vi liker å bruke – kom Norge, sammen med Island ut på topp når det gjelder å samle inn data innen helse, men vi kom begge bare middels godt ut når det gjaldt å bruke dataene. Sverige og Danmark lå høyere på bruk av data. Men det skal vi selvsagt ta igjen – i god naboskaplig konkurranseånd!
Undersøkelsen viser uansett hvor store fortrinn vi har her oppe i nord, og som vi må jobbe godt for å holde på.

Helsedataprogrammet i regi av Direktoratet for e-helse har fått i oppgave å se på nye teknologiske løsninger for å videreutvikle helseregistrene.
De har startet arbeidet med en helseanalyseplattform som på en trygg måte skal gjøre helsedata lettere tilgjengelig for forskning og analyse.
Regjeringen vedtok i mars i år å bevilge 150 millioner kroner over 3 år for å bygge opp denne helseanalyseplattformen. Vi skal sikre økt bruk av helsedata samtidig som vi skal sørge for å styrke personvernet og informasjonssikkerheten.
Sammen har vi uten tvil verdens mest spennende helsedata, alt basert på unike personnummer. Det er en nasjonalskatt vi i Norge skal forvalte, på en like klok måte som vi har forvaltet oljen vår.
I løpet av våren vil vi få en anbefaling om konseptvalg for helseanalyseplattformen. Vi er opptatt av å finne løsninger som både sikrer personvernet og samtidig legger til rette for enklere og raskere tilgang til helsedata.
Jeg er overbevist om at det er mulig.

Kjære venner.
Jeg vet at mange av dere synes det går altfor langsomt.
Jeg er også utålmodig. 
Vi må gjøre to ting samtidig.
Vi skal styre mot et langsiktig mål om én innbygger - én journal.
Vi skal styre mot et kortsiktig mål om å legge til rette for små og litt større løsninger som gjør livet enklere for både pasienter og personell. 
De to tingene henger sammen.
For de mindre tiltakene legger grunnlaget for det langsiktige målet.

La meg slutte der jeg begynte.
Med spørsmålet fra Stortinget.
Når mener statsråden vi vil ankomme fremtiden?
Mitt svar var:
Vi har ankommet fremtiden.
Og vi har med oss den beste teknologien.
Den skal vi bruke til å fortsette arbeidet med å utvikle trygge, sikre og nyttige tjenester for befolkningen.
Velkommen til fremtiden! 
Og lykke til med konferansen!