Rydde kampesteinene av veien

Det skrev Eivind Valestrand, leder i Norsk medisinstudentforening i Bergens Tidende i fjor.

Han har helt rett.
Vi må gjøre mer for å få flere unge til å velge fastlegeyrket.
Vi må gjøre mer for å få de som allerede er fastleger til å bli værende.

For ti år siden – 22. august 2008 – gikk daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen på en talestol i Trondheim.
Han sa: "Manglende kontakt mellom sykehus og kommuner er det viktigste hinderet for å gjøre helsetjenesten enda bedre. Dette skal vi nå gjøre noe med."
Bjarne Håkon Hanssen varslet en ny reform. Samhandlingsreformen.
Tanken var god.
Intensjonen var riktig.

Men kommunene og fastlegene var ikke godt nok rustet for oppgavene som skulle komme.
De fikk ansvaret for sykere og skrøpeligere pasienter.
Og ved siden av dette kom det etter hvert flere andre oppgaver.  

Antall fastleger har økt siden samhandlingsreformen ble til.
Det har økt mer enn befolkningsveksten.
Men det har ikke vært nok.
Fastlegene har i dag for mange oppgaver og for høyt arbeidspress.

Legen fra riktig gamle dager,
han med arbeidsdager som aldri tok slutt,
han med hjemmeværende kone som stelte hus og vasket klær,
han med barn som vokste opp uten å se stort til sin far,
han finnes ikke lenger.

Dagens unge leger vil ha arbeidsdager som tar slutt.
De har ikke koner eller ektemenn som steller hus og vasker klær.
De vil hente barna i barnehagen og spise middag med familien.

Skal vi holde liv i fastlegeordningen – må vi gjøre det mulig for fastlegene å ha et liv ved siden av jobben.
Vi må gjøre det attraktivt å være fastlege.
Så enkelt er det.

Vi er i gang med jobben.
Og vi gjør flere ting.

La meg ta det aller viktigste først!
Nå tenker sikkert noen av dere at jeg skal snakke om rekrutteringsstillinger og rekrutteringstilskudd.
Eller om listelengde og finansieringsordninger.
Og jeg skal gjøre det – om litt.

Men det aller viktigste er dette:
Vi har reetablert trepartssamarbeidet.

Det høres kjedelig ut.
Jeg vet det. 
Trepartssamarbeid får ikke hjerter til å banke hardt og heftig.
Det skaper ikke overskrifter i de store mediene.
Ikke i de små heller.

Men det er like fullt det aller viktigste. 
Skal vi lykkes med å forbedre og modernisere fastlegeordningen,
må vi gjøre det i samarbeid med dem som har skoene på.

Derfor er jeg veldig glad for at Legeforeningen, KS og departementet nå sitter rundt samme bord for å diskutere utfordringer og løsninger.

Vi har begynt på en evaluering av ordningen.
Vi ser på rammebetingelsene fastlegene jobber innenfor.
Vi ser på hvilke oppgaver som har økt og hvorfor.

Ut fra dette skal vi se på hvilke oppgaver fastlegene må ha.
Vi skal se på hvilke oppgaver andre kan overta.
Vi skal se på hvilke oppgaver som kan løses på bedre måter.

Vi skal rekruttere flere leger inn i ordningen.
Da vil de etablerte fastlegene kunne kutte pasientlistene sine.
Men vi er nødt til å rekruttere flere leger før listene kuttes, slik at vi ikke risikerer at pasienter blir stående uten fastlege.

Vi ser på hvordan finansieringsordningene kan forbedres.
Vi spør pasientene om deres erfaringer med ordningen.

Evalueringen av fastlegeordningen skjer i tett samarbeid med Legeforeningen og KS.
Den vil bli fulgt opp av en egen handlingsplan.

Jeg er ganske sikker på at noen av dere nå har lyst til å reise dere opp og si at vi ikke kan sitte på rumpa og vente på evaluering og handlingsplan.

Til dere vil jeg si dette:

For det første. Vi skal ikke og vi kan ikke gjøre forhastede endringer i en etablert ordning som er så viktig for så mange.
Vi må ta oss tid til å identifisere hva som er de største utfordringene og drøfte hva som er de beste løsningene.

For det andre. Vi sitter ikke på rumpa og venter.
Vi har mange ting på gang, også på kort sikt.

Vi gir tilskudd til kommuner som har problemer med å rekruttere fastleger.

Vi ser på hvordan vi kan gjøre ordningene med legevakt mindre belastende.

Vi ser på hvordan vi ta digitale verktøy i bruk – både i pasientbehandling og samhandling med andre i tjenesten.  

Vi ser på hvordan vi kan gjøre samarbeidet mellom sykehusleger og fastleger bedre – i samarbeid med Foreningen for allmennmedisin.

Og så kjære venner – så har vi ALIS-Vest.
Den populære og sagnomsuste ettåringen på Vestlandet.
Som ble unnfanget i Masfjorden, født i Bergen,
og som nå har hatt sitt første leveår i ti vestlandskommuner.

ALIS-Vest har mange foreldre.
Først og fremst kommuneoverlege Rolf Martin Tande i Masfjorden som ikke bare sto for unnfangelsen, men som også var med på fødselen og fortsatt følger barnet tett.
Bergen kommune har også tatt på seg foreldreansvar.
Det samme har Legeforeningen og KS.

Jeg kan ikke skryte på meg noe farskap.  
Men jeg tar gjerne rollen som rik onkel i Oslo.
Han som bidro med penger slik at barnet kom seg ut i verden.

ALIS-Vest har blitt møtt med stor interesse.
Både blant leger og kommuner.

I fjor hadde NRK saken med overskriften:
"Willy pendler tre timer dagen for å få fast legelønn".
Saken handlet om Willy Davidsen som hver eneste dag pendlet tre timer mellom Arna og ALIS-stillingen i Masfjorden.

- Jeg ønsket trygghet og fast lønn. Her får jeg full oppfølging hele veien og spesialistutdanningen som et ferdig program der alt av kurs er lagt inn i pakken. Det fristet meg veldig, sa Willy Davidsen til NRK.

At det er fristende med en jobb som innebærer tre timers pendling hver dag – forteller litt om hvor viktig det er med trygghet og forutsigbarhet når du starter livet som fastlege.

Trygghet og forutsigbarhet er ikke bare viktig for legene.
Det er også viktig for kommuner som er opptatt av å sikre innbyggerne tjenestene de trenger og har krav på.
Jeg har forstått at leger og kommuner har høstet viktige erfaringer i året som har gått.
Jeg ser fram til å høre både om det som har fungert godt og om det som ikke har fungert fullt så godt.

Det er viktig kunnskap for å finne ut hvordan ordningen kan utvides.

Det er viktig kunnskap i evalueringen av ordningen.

Det er ikke nok å finne en løsning på utfordringene med fastlegeordningen.
Vi må finne flere løsninger.
Og de må være fleksible.

Fastleger har ulike ønsker og ulike behov.
Kommuner har ulike ønsker og ulike behov.

Derfor trenger vi en fastlegeordning som både er robust og fleksibel på samme tid.

Fastlegene i kommunene spiller kvinnefotball og får liten oppmerksomhet. Legespesialistene på sykehusene spiller herrefotball og får mye oppmerksomhet.

Det skrev Torgeir Hoff Skavøy som er fastlege og styremedlem i Allmenlegeforeningen i Bergens Tidende i sommer.

Han mente å vite at jeg liker herrefotball og bryr meg lite om kvinnefotball.
Han tar feil.
Jeg er veldig opptatt av kvinnefotball.
Men jeg enig med ham i at det som skjer på sykehusene altfor ofte stjeler oppmerksomhet fra det som skjer i kommunene.
Vi snakker om kikkhullsoperasjoner og nyretransplantasjoner.
Vi snakker om ventetider og liggetider.
Det er viktige temaer.
Men gode helsetjenester der folk bor er vel så viktig som god behandling på sykehusene.
Vi vet jo hva som kommer til å bli utfordringene i helsetjenesten de neste tiårene.
Vi vet at vi blir flere eldre med kroniske sykdommer.
Vi vet at vi blir flere med hjertesykdommer, diabetes og psykiske lidelser.
Det er utfordringer som vi i første rekke må møte i kommunene.  
Det er jo ikke nevrologen som snakker med tenåringen som strever med vonde tanker og vondt i magen.
Det er jo ikke anestesilegen som oppmuntrer mannen med høyt blodtrykk til å stumpe røyken og sykle til jobben.
Det er jo ikke hjertekirurgen som følger opp kvinnen som har diabetes og sår på leggene som ikke vil gro.
Det er fastlegen og fagfolkene i kommunen som følger opp smått og stort når vi trenger helsehjelp der vi bor. 

Hvis vi skal møte utfordringene i årene som kommer må vi satse på fastlegene.
Vi må satse på kvinnefotball.

Kjære alle sammen.
Jeg vil gjerne slutte der jeg startet.
Med Eivind Valestrand i medisinstudentforeningen som skrev at det ligger kampesteiner på veien inn til fastlegeyrket.

Jeg lover at vi skal rydde steinene av veien.
Noen av dem kan vi fjerne ganske raskt.
Andre trenger vi litt mer tid på å flytte.

Jeg kan ikke love morgendagens fastleger røde løpere.
Men jeg kan love dem en av de mest spennende jobbene som finnes i den norske helsetjenesten.
Jeg kan love dem en jobb der de kommer til å bety veldig mye for veldig mange.

Jeg synes det er mye finere enn røde løpere.
Og det synes nok fastlegene også.