Hjerterom midt i byen

Kjære alle sammen.  

Gratulerer med det store jubileet og takk for fantastisk innsats i 150 år.  

Det er imponerende og inspirerende.

Det startet i 1868.

Med Diakonisseanstalten og forstanderinne Cathinka Guldberg.

Drivkraften var å møte nød med nestekjærlighet.

Å gi menneskene i byen hjelp og omsorg.

 

Treet som ble plantet for 150 år siden har vokst seg stort og båret mange frukter:

Lovisenberg diakonale sykehus.

Lovisenberg diakonale høgskole.

Lovisenberg sykehusapotek.

Lovisenberg diakonale barnehage.

Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg.

Gjestehuset Lovisenberg.

Lovisenberg Eiendom.

Lovisenberg oblatbakeri.

Lovisenberg kirke.

 

Her – i hjertet av byen – har dere skapt hjerterom for menneskene i byen. 
 

For dem som står som sild i tønne på 37-bussens raske og rykkvise rute gjennom byen.

For dem som drikker dobbel cortado på de kule kaffebarene på St. Hanshaugen.

For dem som står og fryser ved fotgjengerfeltene på Alexander Kiellands plass.  

Noen kaller ideelle og frivillige et supplement til det offentlige.

De er mye mer enn det.

 

Ideelle og frivillige har alltid fylt tomrom som ingen andre har greid å fylle.

De har møtt lengsler som ingen andre har greid å møte.  

De har funnet løsninger som ingen andre har greid å finne.

 

Grunnmuren i velferdssamfunnet vårt ble bygget lenge før vi fant olje og ble et rikt land.

Ideelle og frivillige krefter sto for mye av byggearbeidet.

De arbeidet for å stoppe spredningen av smittsomme sykdommer.

De pleide syke mennesker.

De utdannet sykepleiere og helsesøstre.

De lagde informasjonsmateriell og opplysningsfilmer.

Og sist – men ikke minst:

De tok ansvar for dem som ingen andre tok ansvar for.  

 

Historiker Aina Schiøtz, som har skrevet historien om den norske helsetjenesten, bruker betegnelsen "velferdstrekanten" når hun forteller om framveksten av den norske helsetjenesten.

Det ene hjørnet i velferdstrekanten er staten.

Det andre hjørnet er kommunene.

Det tredje hjørnet er frivillige og private krefter.

Velferdstrekanten finnes fortsatt!

Og regjeringen er svært opptatt av å bevare den.

I regjeringsplattformen vår sier vi dette:

"Det er et offentlig ansvar å sikre gode helse- og omsorgstjenester til alle. Regjeringen vil sørge for et godt samarbeid med ulike private og ideelle aktører som bidrar til innovasjon, mangfold, kvalitet og valgfrihet i tjenestetilbudet."

 

Så kjære venner.

Dere har ikke bare spilt en viktig rolle i de 150 årene som har gått.

Dere kommer til å spille en viktig rolle i de 150 årene som kommer også!

 

Vi i regjeringen er forøvrig opptatt av å legge til rette for at eldre kan stå lenger i arbeid og bidra i samfunnet.

Vi har stor sans for 150-åringer som bretter opp ermene og vil jobbe mer. 

Pasientens helsetjeneste har vært mitt viktigste prosjekt siden jeg ble helseminister for fem år siden.

Det handler om at hele mennesker må få helhetlig helsehjelp.

Det handler om at pasienter ikke bare må få god behandling – men også bli behandlet godt.

 

Vel.

Jeg har jobbet med dette i fem år.

Dere har på et vis jobbet med det i 150 år.

Det å møte mennesker på like fot – slik de er og der de er – har jo vært grunnlaget for alt dere har gjort helt fra starten av.

Dere startet å bygge pasientens helsetjeneste mer enn hundre år før jeg ble født. Så man kan trygt si at dere har vært i front!

 

Jeg kan forsikre dere om at vi andre kommer etter.

I dagens helsetjeneste erkjenner vi at vi ikke behandler sykdommer – men mennesker.  

I dagens helsetjeneste erkjenner vi at behandlingen blir best når pasienten blir involvert.  

I dagens helsetjeneste erkjenner at vi at mennesker både har en fysisk og en psykisk helse – og at de to virker inn på hverandre.

 

I arbeidet med å bygge pasientens helsetjeneste bruker vi flere verktøy.

Vi endrer lovene våre – slik at pasienter og pårørende får styrkede rettigheter.

Vi endrer arbeidsmåtene våre – slik at pasienter og pårørende får mer innflytelse på behandlingen.

Vi endrer holdningene våre – slik at pasienter og pårørende blir møtt og involvert som likeverdige.

 

Alle disse verktøyene er viktige.

Men jeg tror at holdninger er det aller viktigste.

Holdninger kan ikke vedtas eller innføres.

De må komme fra tjenesten selv. Fra dem som jobber der.

Her skjer det mye i den norske helsetjenesten!

 

Vi ser det på de enkle tingene – som den lille bærbare stolen som gjør at legen på sykevisitt kommer i øyehøyde med pasienten når han eller hun setter seg ved sengekanten.

Vi ser det på de litt mer kompliserte tingene – som utviklingen av elektroniske samvalgsverktøy som hjelper pasienten og legen til å velge den beste behandlingsmetoden sammen. 

Vi ser det på de store byggeprosjektene der fysisk og psykisk helse flytter sammen – slik dere har gjort det her på Lovisenberg.

Dette er en av de viktigste grunnene til at jeg synes det er spennende å være med på å bygge pasientens helsetjeneste.

Jeg har så mange dyktige og engasjerte fagfolk med på byggearbeidet.

Dere på Lovisenberg er definitivt blant dem!

 

Lovisenberg er lokalsykehus for tre bydeler.

Midt i sentrum.

Midt i hverdagen til menneskene i byen.

Det er jo akkurat her et lokalsykehus skal være.

Det er jo her folk trenger helsehjelp.

Det er jo her folk trenger hjelp til å mestre livet med sykdom.

 

Lokalsykehusene blir ikke mindre viktige i årene som kommer.

De blir viktigere.

Vi blir stadig eldre og vi blir stadig flere eldre.

Stadig flere av oss får sykdommer som vi ikke blir friske av – men som vi må leve med.

Da trenger vi gode lokalsykehus!

 

Lovisenberg utmerker seg innen behandling av helseplager stadig flere av oss strever med – nemlig psykiske lidelser og rusproblemer.

Her gjør dere en stor og viktig jobb for byen og for fellesskapet.

Jeg vil takke dere spesielt for det!

 

Vi er nå i full gang med å planlegge morgendagens sykehus i hovedstaden.

Disse planene innebærer at Lovisenberg skal få flere oppgaver og større ansvar.

Så kjære venner.

Dere vil få nok å gjøre i årene som kommer.

 

Dere er ikke bare et lokalsykehus – midt i hovedstaden.

Dere er også et ekspertsykehus – midt i helsetjenesten.

Den kirurgiske klinikken på sykehuset tar imot pasienter fra hele landet til planlagte operasjoner innen ortopedi, øre-nese-hals og generell kirurgi.

 

TAKO-senteret er et nasjonalt kompetansesenter for munnhelse hos pasienter med sjeldne diagnoser.

 

Hospice Lovisenberg gir lindrende behandling, pleie og omsorg i livets sluttfase til pasienter i hele regionen.

 

Dere har gjort mye viktig og mye riktig i de 150 årene som har gått.

Det er to ting som går igjen.

Dere har hele tiden hatt omsorg for hele mennesket. 

Dere har hele tiden turt å tenk nytt.

 

Dere tenkte nytt da dere i 1897 kjøpte inn landets aller første røntgenapparat for å gi pasientene best mulig behandling.

Dere tenkte nytt da dere i 2013 satte bort beltesengene og jobbet målrettet for å få ned bruken av tvang overfor psykisk syke mennesker.

 

Hvis noen spør meg om vi fortsatt trenger dere – er jeg ikke i tvil.

Svaret mitt er et høyt og tydelig ja.

 

Nøden ser annerledes ut enn for 150 år siden. 

Men den finnes fortsatt.

 

Det er fortsatt mennesker i byen som trenger hjelp og omsorg.

Blant dem som står som sild i tønne på 37-bussens raske og rykkvise rute gjennom byen.

Blant dem som drikker dobbel cortado på de kule kaffebarene på St. Hanshaugen

Blant dem som står og fryser ved fotgjengerfeltene på Alexander Kiellands plass.

 

Så kjære venner. 

Vi trenger dere fortsatt.

Til å fylle tomrommene som ingen andre greier å fylle.

Til å møte lengslene som ingen andre greier å møte.  

Til å finne løsningene som ingen andre greier å finne.

 

Gratulerer med det store jubileet!