Tonen som løsnet

H.K.H Kronprinsesse Mette- Marit,
Kjære alle sammen, 

"I morgen var jeg alltid en løve" heter en helt spesiell bok.
Den er skrevet av Arnhild Lauveng, og handler om da hun var alvorlig psykisk syk.
En gang – på vei til en psykiatrisk avdeling – ble Arnhild holdt nede i en sykehusseng av åtte personer.
Ingen av dem snakket med henne.

De slapp først taket da de kom til rommet der hun skulle bo.
Arnhild kastet seg ut av senga, og stilte seg i et hjørne.
Barbeint og kun kledd i en nattskjorte framførte hun et dikt av Andrè Bjerke. Et dikt som handler om en fløytespiller som blåser så hardt i instrumentet at tonen setter seg fast.

Den ivrige musikanten bruker makt for å få lyden tilbake. 
Han blåser både vilt og vasst.
Han prøver knipetang og stokk og stang.
Men ingenting virker. Tonen sitter bom fast.
Helt til en bitteliten vind puster svakt på fløyta.

"Og da kom tonen ut igjen,
og jublet: Vinden er min venn!
Men jeg er redd for sterke menn.
Med styrke kom du ingen vei,
men hvis du puster svakt på meg,
da kommer jeg, da kommer jeg!"

Å bruke tvang kan forsterke angsten for han som er engstelig.
Det kan forsterke ydmykelsen for henne som har blitt ydmyket.
Tvang må alltid være siste utvei.
Tvang må bare være veien vi velger når alle andre veier er prøvd, og viser seg å være stengt.

Derfor må vi gjøre det vanskelig å bruke tvang.
Derfor må vi gjøre det lett å la være.
Men det er ikke nok.
Skal vi få ned bruken av tvang og gjøre behandlingen bedre,
må vi også møte pasienter som hele mennesker.
Vi er jo mye mer enn diagnosene våre,
enten de er av det fysiske eller psykiske slaget. 
I helsetjenesten behandler vi ikke sykdommer.
Vi behandler mennesker.
Hele mennesker.

Her på Lovisenberg sykehus har dere tenkt slik og jobbet slik ganske lenge. Nå viser det seg i bygningene også!

Dere har samlet fysisk og psykisk helse på samme sted.
Dere har lagt til rette for mindre tvang og mer frivillighet.
Dere har lagt til rette for behandling av mennesker – ikke sykdommer.

I boka si forteller Arnhild Lauveng at legen, politimennene og de andre stod og lyttet mens hun framførte diktet om tonen som satte seg fast.
Så ba legen om unnskyldning fordi de ikke hadde snakket med henne og prøvd andre muligheter før de brukte makt.
Han spurte hva han kunne gjøre for henne.
Arnhild ba bare om en pysjamasbukse og et bad.
Hun fikk begge deler.
Men det aller viktigste fikk hun da legen snakket med henne.

Arnhild beskriver det slik i boka:
"Jeg var blitt respektfullt og pent behandlet. Jeg var blitt lyttet til og tatt på alvor. Jeg hadde blitt behandlet som et menneske det gikk an å diskutere med og gjøre avtaler med."

Det er dette som er målet i pasientens helsetjeneste.
Det er dette dere har forstått på Lovisenberg sykehus.
Det ser vi på arbeidet dere gjør.
Det ser vi på bygningene dere bygger.

Dere har forstått det viktigste av alt.
At pasienten skal lyttes til og behandles med respekt.
At pasienten ikke skal behandles som en diagnose, men som et helt menneske med helt spesielle behov og helt spesielle ressurser.

Det er slik vi får tonen til å løsne.