Norske kvinner føder på sykehus

Norske kvinner føder langs veien, skriver Anja Cecilie Solvik i Klassekampen 22. august. Men det stemmer ikke. 99 prosent av norske kvinner føder på sykehus. Det er bare 0,6 prosent som ikke rekker fram til fødeavdelingen før barnet kommer.

Antallet ufrivillige fødsler utenfor sykehus har ligget stabilt de siste 15 årene. De fleste transportfødsler finner sted i byer og sentrale strøk der veien til fødeavdelingen er kort, men babyen kommer så fort at mor ikke rekker fram. 

Det er slett ikke ønskelig at kvinner skal føde i veikanter eller gatekryss. Derfor gjør vi det vi kan for å få ned antallet transportfødsler. Noe av det viktigste er tett oppfølging av den kommende moren for å finne ut om det er risiko for at fødselen kommer til å skje fort og uventet. Dette er en av grunnene til at vi har satset målrettet for å få flere jordmødre og styrke helsestasjonene i kommunene. Det har gitt resultater. Norske kvinner har i dag tettere oppfølging før og etter fødsel enn noen gang tidligere.

Kvinner med mer enn 90 minutters reisevei til fødestedet skal ha følge av jordmor. Her må og skal vi bli bedre!

Jeg har bedt sykehusene kartlegge følgetjenesten for fødende for å se hva som fungerer bra og hva som må forbedres. En kartlegging fra VG har kommet før den jeg har bestilt. Den viser at følgetjenesten ikke fungerer godt nok. Jeg vil følge opp dette med helseregionene, og be dem få på plass en følgetjeneste i samarbeid med kommunene. 

På begynnelsen av syttitallet var det nærmere 200 fødesteder i Norge – om lag tre ganger så mange som i dag. Sentraliseringen som har funnet sted de siste femti årene skyldes dels nye krav til medisinsk beredskap, som mulighet til å utføre keisersnitt. Den skyldes også gravides ønsker om å føde på større fødesteder med mer ekspertise og bedre tilbud om smertelindring enn små fødesteder.

Den største sentraliseringen av fødetilbudet i Norge var det fylkespolitikerne og kommunepolitikerne som sto for. Den fant sted på åttitallet og nittitallet, lenge før staten overtok sykehusene og helseforetakene ble til. Mens denne sentraliseringen fant sted, sank dødeligheten blant spedbarn og mødre jevnt og trutt. Det ble stadig færre komplikasjoner og stadig mindre skader knyttet til fødsler.

I dag er Norge et av verdens tryggeste land å føde i.    

De siste ti årene har det vært små endringer i fødetilbudet. Under den rødgrønne regjeringen ble det lagt ned seks fødesteder, under dagens regjering har det blitt lagt ned to fødestuer.

Regjeringen ønsker ingen ytterligere sentralisering. Vi vil opprettholde et desentralisert fødetilbud. Et tilbud som består av de små fødestuene, de mellomstore fødeavdelingene og de store kvinneklinikkene. Men kvaliteten må være god, både på de små og de store fødestedene.

For flere år tilbake ble det satt en grense på 400 fødsler for at en fødeavdeling skulle opprettholdes. Den er for lengst fjernet.

I dag snakker vi ikke om at antall fødsler må være høyt.

Vi snakker om at kvaliteten må være høy.

Endringer i fødetilbud vil bare kunne skje når vi bygger nye sykehus. Når all behandling og alle fagfolk fra to gamle sykehus flytter sammen i et nytt og moderne, må selvsagt fødeavdelingen flytte med. Solvik hevder at vi gjør dette for å spare penger. Det stemmer ikke.

Om målet var å spare penger, hadde vi latt være å bygge nye sykehus og nye fødeavdelinger. Det hadde gitt lavere utgifter. Og et dårligere tilbud til kvinner som skal føde.