Til minne om Maren

Kjære mor Irene og far Ola.
Kjære søster Malin og bror Anders.
Kjære farmor Mia og mormor Gro Eli.
Kjære alle dere som kjente og var glad i Maren.

Vi føler med dere i den svarte sorgen og det såre savnet.

Når noen vi er glad i pakker sekken og drar på en reise,
kjenner mange av oss en flik av frykt.
En flik av frykt for at noe vondt skal skje.
-Pass godt på deg selv, sier vi, under den siste hastige klemmen før han eller hun løper ut døra for å rekke flyet eller toget.
Så rister vi av oss frykten.
Det går jo alltid bra, tenker vi.
Det vonde som skjer i verden, rammer jo ikke oss.  

Men det går ikke alltid bra.
Vonde ting kan ramme alle.
Selv om vi passer aldri så godt på oss selv.

Dere har opplevd det vi alle frykter.
At den siste klemmen ble den aller siste.
At noe vondt skjedde med henne som reiste av gårde.
Med Maren.

Vi kan ikke lindre sorgen.
Men vi sørger sammen med dere.
Tusen takk for at dere lar oss få lov til det.  

Maren var først og fremst deres datter, deres søster og deres barnebarn.
Men jeg tror mange av oss føler at hun også var litt vår – selv om vi ikke kjente henne.
For Maren minner om døtrene våre og søstrene våre.
Hun minner om barnebarna våre og venninnene våre.  
Hun var en av de flotte unge menneskene våre som fritt og fryktløst tar landet og verden i bruk.  

Ordfører Reinert Kverneland har sagt dette:
- Time er liten. Jæren er liten. Det er mange berørt og det er tungt. 
La meg legge til dette:
Norge er lite. Verden er liten. Det er mange som sørger over Maren. I mange land.  
Jeg håper og tror at dere har fått oppleve dette i de vonde ukene som har gått.

Når jeg tenker på det som har skjedd, er det først og fremst et bilde av Maren som dukker opp i hukommelsen min.
Det er et bilde mange av oss har sett.
Det viser en leende og levende Maren i et skogholt.
Hun er kledd i regnjakke.
Hun har skyggelue på hodet og en stor sopp i hånda.
Hun ser ut til å være klar for nye opplevelser der hun trivdes aller best – ute i naturen.

Det er slik jeg kommer til å huske henne.
Det er slik mange kommer til å huske henne.

Det som skjedde med Maren må ikke føre til at vi lar fliken av frykt vokse seg større.

Vi må fortsette å klatre i fjellene og padle i elvene.
Vi må fortsette å dra fritt og fryktløst ut i verden.
Vi må fortsette å leve livet.
Slik Maren gjorde det.

Fred over hennes minne.