Tørre å spørre

Noen mennesker synes livet så vondt at de velger å forlate det.
600 mennesker tar sitt eget liv hvert eneste år.
Det er 600 tragedier.
For dem som tar sitt eget liv.
For dem som står tilbake i sjokk og sorg. 

For å hindre at mennesker tar sitt eget liv – må vi sørge for at de som sliter får hjelp når de trenger det.

Derfor lager vi en ny handlingsplan for å forebygge selvmord.
Derfor har vi sørget for flere helsesykepleiere.
Derfor har vi sørget for flere psykologer.
Bedre og raskere behandling der folk bor.

Alt dette er viktig. 
Men vet dere.
Det er noe som er like viktig som psykologer.
Like viktig som helsesykepleiere.
Like viktig som bedre og raskere behandling.

Det er dere.
Det er oss.

Mange av dem som sliter, går ikke til helsesykepleier eller psykolog.
De forteller ikke noen at livet er så vondt at de tenker på å forlate det.   

Derfor er det så viktig at de blir sett.
Av dem som møter dem på skolen.
Av dem som møter dem på jobben.
Av dem som møter dem på festen, på filmen, på farten.   

Vi må tørre å spørre:
Hvordan har du det, egentlig?
Det kan føles litt skummelt.
Kanskje du lurer på hva du skal si hvis vennen din svarer at han har det vanskelig.
Men det viktigste er ikke hva du sier.
Det viktigste er at den som har det vanskelig tør å fortelle.
Det viktigste er at du tør å lytte.

Å ha det så vondt at du vil slippe å leve – er som å være i et mørkt rom.
Et rom som er så mørkt at du ikke ser hvor døra er.
Når du forteller noen om det vonde, åpner du døra på gløtt.
Det kommer litt lys inn.
Lys som gjør det mulig å finne veien ut.   

Mange er redde for å spørre om en venn tenker på å ta sitt eget liv.
De er redde for at det kan få ham eller henne til å gjøre det.

Men ikke vær redd for å spørre!
Ingen tar livet sitt fordi du spør om de tenker på det.
Men noen lar kanskje være fordi du spør. 

Kjære alle sammen.
Tusen takk for at dere bryr dere.

Det handler ikke om å hindre mennesker i å ta livet sitt.
Det handler om å hjelpe dem til å leve.