Bygge opp og bygge om

Det sies at alle gode ting er tre.

Jeg har sviktet dere to år på rad.

Men nå – på tredje forsøk – er jeg på plass!

Jeg skulle jo komme både på helsekonferansen i 2018 og 2019.

Jeg fant fram den dyreste dressen og det stiligste slipset.

Jeg skrev taler som lovpriste kommunene. 

Jeg gledet meg til å treffe dere.

Men begge ganger måtte jeg – beklageligvis – melde avbud i siste liten.

Jeg måtte bli med på forhandlinger med partier som ville inn i regjering.

I 2018 var det Venstre. I 2019 var det KrF. 

Nå er det ikke flere partier som vil inn i regjeringen.

Så nå kom jeg meg endelig på KS' helsekonferanse.

Det er jeg veldig glad for!

Jeg har – som dere ser – tatt på den dyreste dressen og det stiligste slipset.

Jeg har med meg en flunkende ny eldre- og folkehelseminister.

Jeg har skrevet en tale som lovpriser kommunene. 

*****

Både dere og jeg er opptatt av bygge opp gode tjenester.

Men både dere og jeg vet at det ikke alltid er nok å bygge opp.

Noen ganger må vi bygge om også.

Det er jo ofte slik.

Huset som en gang var nytt og moderne fungerer veldig godt veldig lenge.

Men litt etter litt blir både det og menneskene som bor i det eldre.

Utfordringene endrer seg. Mulighetene endrer seg.

Huset må bygges om for å møte fremtiden.

Slik er det med helse- og omsorgstjenesten også.

Den må bygges om for at vi skal kunne møte nye utfordringer og ta i bruk nye muligheter. 

Derfor har vi en stor og viktig jobb å gjøre sammen.

Det sies at ombygging og oppussing sliter på parforholdet. 

Fordi man har ulike oppfatninger av hva som bør gjøres og hvordan det bør gjøres.

Derfor er det så viktig å snakke sammen før man bestiller snekker, rørlegger eller nye italienske fliser til badet.       

Vi diskuterer jevnlig hva som bør gjøres og hvordan det bør gjøres i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Det er alltid nyttig for meg å utveksle synspunkter med dere i kommunene.

Jeg er glad for at vi som oftest blir enige.

For det blir vi faktisk!

 *****

Jeg vil gjerne peke på fire områder der vi samarbeider godt.

To områder der vi har mye å gjøre.

To områder der vi har gjort mye.

Jeg vil starte med to områder der vi har en stor jobb foran oss.

Det første er dette:

Vi må få slutt på at sårbare pasienter blir kasteballer mellom kommuner og sykehus. 

I høst fortalte VG om skrøpelige pasienter som blir skysset mellom sykehus og sykehjem på nettene.

Pasienter som trengte trygghet og ro opplevde det motsatte.

En av dem var en kvinne i åttiårene som kom til eldresenteret der hun bodde klokken halv fem på morgenkvisten.   

Hun hadde demens, og var svært forvirret etter mange timer på farten. Dagen etter transporten ble hun psykotisk.  

Fortellingene i VG har gjort inntrykk på oss alle.

Dette er ikke fortellinger om helsepersonell som har gjort feil.

Ingen ønsker å sende skrøpelige pasienter ut på veien midt på natta.

Dette er fortellinger som viser hvor galt det kan gå når det felles ansvaret for pasientene mangler.      

Det er ti år siden helseminister Bjarne Håkon Hanssen la fram reformen som skulle føre til bedre samhandling mellom kommuner og sykehus.

Mange av oss deltok i diskusjonene.

Mange av oss delte intensjonene.

Men samhandlingsreformen levde ikke helt opp til navnet sitt.

Kommunene var – dessverre – ikke godt nok rustet for de store oppgavene som skulle komme.

Siden den gang har mange kommuner bygget opp bedre tjenester.

Det er veldig bra.

Men det er ikke nok å bygge opp.

Vi må også bygge om for å møte utfordringene.

Vi blir flere eldre med behov for helsetjenester.

Vi blir flere som lever med kroniske lidelser.

Skal vi møte disse utfordringene er det helt avgjørende at sykehus og kommuner samarbeider godt.

Det gjør de – beklageligvis – ikke alltid.

Sykehus og kommuner behandler hverandre for ofte som parter i stedet for partnere.  

De skyver pasienter, ansvar og regninger fram og tilbake mellom seg. 

Dette er vi enige om å gjøre noe med!

I høst skrev Gunn Marit og jeg under på en viktig avtale – med statsministeren som vitne.

Det så litt høytidelig ut. Og det var det også!

Vi inngikk ikke avtale om ekteskap.

Vi inngikk avtale om fellesskap.

Om helsefellesskap.

Vi skal etablere 19 helsefellesskap der kommuner og sykehus skal møtes og samarbeide om pasientene med de største behovene.

Hvert helsefellesskap skal bestå av et helseforetak med tilhørende kommuner.

Her skal representanter fra kommuner, sykehus, fastleger og pasienter møtes rundt samme bord for å planlegge tjenestene og finne gode lokale løsninger.

Det er fire pasientgrupper som skal prioriteres i de nye helsefellesskapene.

Det er skrøpelige eldre.

Det er barn og unge.

Det er mennesker med psykiske lidelser og ruslidelser.

Det er mennesker med kroniske lidelser.

Jeg ser fram til å gjøre denne viktige jobben sammen med dere.

*****

Så kjære venner – til et annet område der vi har en stor jobb foran oss: Vi må styrke og forbedre fastlegeordningen. 

Mange av oppgavene som rullet inn over kommunene med samhandlingsreformen, stoppet opp på fastlegens kontor.

I høst mottok jeg en evaluering av fastlegeordningen som viser at fastlegene har fått stadig flere arbeidsoppgaver, og strever stadig mer med å få tiden til å strekke til.

Tidligere var det små distriktskommuner som strevde med å rekruttere fastleger. Nå strever store bykommuner også.

Det er svært bekymringsfullt!

Vi har tatt grep – både dere i kommunene og vi i departementet.

Vi har rekruttert flere fastleger.

Vi har tilbudt fastlønn og vi har økt takstene.

Men flere fastleger fører ikke nødvendigvis til flere leger der mangelen er mest prekær.

Bedre betaling for oppgavene fører ikke til at det blir færre av dem.

Det er ikke nok å bygge opp.

Vi må også bygge om for å møte utfordringene.

Derfor er jeg veldig glad for at KS, Legeforeningen og departementet nå treffes jevnlig for å diskutere problemene og løsningene.

Dette trepartssamarbeidet er helt avgjørende om vi skal ruste fastlegeordningen for fremtiden.

Evalueringen viser ulike oppfatninger av hvordan samarbeidet mellom kommuner og fastleger fungerer.

Kommunene synes det fungerer ganske bra – og mener de følger opp fastlegene på en god måte.

Fastlegene synes det fungerer ganske dårlig – og mener kommunene ikke følger dem opp på en god måte.

Jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at det er rom for forbedringer her!

Utgangspunktet er ikke så aller verst:

Evalueringen viser nemlig at fastlegene ønsker å være en del av kommunehelsetjenesten. 

Det er veldig bra. For det skal de jo være!

Når fastlegene blir spurt om hva som øker arbeidsbelastningen, peker mange av dem mot sykehusene.

De peker på manglende koordinering og kommunikasjon med sykehusene.

Mange fastleger opplever at sykehusene skyver oppgaver over på dem.

Jeg er trygg på at helsefellesskapene vil føre til bedring her.

Men vi tar også andre grep.

I årets oppdragsdokument til sykehusene kommer vi til å gi klar beskjed om hvilke oppgaver de ikke kan skyve over på fastlegene.

I departementet jobber vi nå for fullt med en handlingsplan som vil inneholde flere grep som skal styrke fastlegeordningen.

Den blir til i tett dialog med dere i KS og med Legeforeningen.

Jeg ser fram til å gjøre denne viktige jobben sammen med dere.

 *****

Så – kjære venner – til to områder der vi har gjort mye sammen.

To områder der vi både har bygget opp og bygget om. Vi har sørget for at mennesker med ruslidelser og psykiske lidelser får mer og bedre hjelp der de bor.

Det er ikke lenge siden vi målte innsats på rusfeltet i antall behandlingsplasser.

Vi var altfor lite opptatt av det som skjedde før og etter behandlingen.

Det førte til at mennesker med rusproblemer ikke fikk hjelpen de trengte. 

Det sier seg i grunnen selv. Hvis reisen fra behandlingsinstitusjonen går til et hjemsted der du ikke har bolig, ikke har jobb og ikke får hjelp til å mestre livet uten rus – da er veien tilbake til rusavhengighet kort.

Dette har vi sammen gjort noe med i opptrappingsplanen for rusfeltet.

Regjeringen har satt av 2,4 milliarder kroner til planen – som varer ut 2020.

Et viktig mål har vært bedre tjenester i kommunene.

Dere har fulgt opp. Nå ser vi resultatene.

Vi har fått 600 flere boliger til mennesker med rusproblemer.

Vi har fått 2500 flere årsverk innen rus og psykisk helse i kommunene de siste tre årene.

Vi har fått oppsøkende team i flere kommuner. 

Og sist – men på ingen måte minst:

Flere mennesker med rusproblemer deltar i aktiviteter og får prøve seg i arbeidslivet.

Dette er et område der vi har gjort mye sammen.

Jeg ser fram til å gjøre mer sammen med dere!

*****  

Vi har altfor lenge vært altfor dårlige på forebygging og lett tilgjengelig hjelp der folk bor.

Barn og unge som trengte noen å snakke med om små og store problemer har hatt få helsesykepleiere og få helsestasjoner å gå til.

Mennesker som trengte hjelp for psykiske vansker har blitt sittende i telefonkø hos psykologer som ikke hadde mer å tilby enn lange ventelister.

Jeg er veldig glad for at vi sammen har greid å gjøre noe med dette!

I vår la jeg fram en opptrappingsplan for barn og unges psykisk helse.

Den har fått kritikk fordi den peker på satsinger vi allerede er i gang med.

Jeg er derimot fornøyd med at vi har sørget for mer forebygging og lett tilgjengelig hjelp der barna våre vokser opp.   

Regjeringen har satset målrettet på skolehelsetjenesten og helsestasjonene fra starten av.

Dere har fulgt opp. Nå ser vi resultatene.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser en økning på nær 1000 årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten i perioden 2013 til 2017.

Tall fra i sommer viser en økning på ytterligere 370 årsverk.

Det har først og fremst blitt flere helsesykepleiere og jordmødre. 

Regjeringen har også satset målrettet for å rekruttere flere psykologer til kommunene.

Dere har fulgt opp. Nå ser vi resultatene:

Antall psykologer har økt fra 130 til mer enn 600 på seks år.

Nå har alle kommuner plikt til å ha psykologkompetanse.

Dette gjør det mulig å jobbe systematisk med å forebygge psykiske problemer blant dem som vokser opp.

Det gjør det mulig å gi tidlig hjelp til dem som sliter.

Det gjør det mulig å forebygge at barn og unge faller utenfor.

Skal vi ta grep som virker – må vi ta dem der barn og unge er.

I kommunen.

Dette er et område der vi har gjort mye sammen.

Jeg ser fram til å gjøre mer sammen med dere!

***** 

Jula ble mørk for mange.

Først og fremst for familien til Ari Behn som tok sitt eget liv.

Men mange som sliter med selvmordstanker og mange som bryr seg om dem har også hatt tunge dager.

674 mennesker tok sitt eget liv i 2018.

Det er 674 tragedier.

For dem som hadde det så vondt at de ikke ville leve lenger.

For dem som sto tilbake i sjokk og sorg.

For å forebygge selvmord må vi gjøre flere ting på samme tid.

Tjenestene til mennesker med psykiske lidelser må bli bedre.

Vi må satse mer på forebygging og lett tilgjengelig hjelp der folk bor.

Alt dette gjør vi – sammen med dere.

Vi jobber nå med en ny handlingsplan for å forebygge selvmord.

Men det må mer til enn gode helsetjenester.

Mange av dem som tar sitt eget liv søker ikke hjelp.

Derfor er åpenhet om selvmord veldig viktig.

Hvis vi frykter at noen tenker å ta sitt eget liv må vi tørre å spørre.

Vi må tåle å høre svaret. Vi må fortelle den som sliter at det er hjelp å få.

De siste ukene har hjelpetelefonene hatt stor pågang.

Disse tilbudene er viktige for mennesker som trenger noen å snakke med – ikke minst i høytidene.

Vi gir nå hjelpetelefonene 10 millioner kroner ekstra til selvmordsforebygging.

Vi har også bedt Helsedirektoratet så raskt som mulig gå ut med informasjon til befolkningen om hvor mennesker med selvmordstanker kan søke hjelp.  

Vi må bli flinkere til å opplyse om hjelpen som finnes i offentlig regi.

Vi må fortelle om legevakten og fastlegen.

Om helsesykepleiere og helsestasjoner.

Vi må fortelle om lavterskeltilbud som Rask psykisk helsehjelp.

Vi fortelle dem som sliter og de seg bryr seg om dem at det er hjelp å få!

*****

Vi har gjort mye og vi har mer å gjøre.

Men vi trenger bedre verktøy for å gjøre jobben.

Det er ikke bare koordineringen og kommunikasjonen mellom kommunene og sykehusene som må bli bedre.

Den må også bli bedre innad i kommunene.

Vi har et stort behov for felles pasientjournalløsninger.

Kristin Weidemann Wieland i KS forteller til Sykepleien at det kan finnes fem-seks forskjellige journaler i hver kommune.

Hun sier det slik:

"Man bruker veldig mye tid på journalene som kunne vært brukt på brukere i den kommunale helse og omsorgstjenesten og i samhandlingen med sykehus. Det er rett og slett ikke bærekraftig i møte med fremtiden."

Hun har helt rett!

Det vil ta lang tid og koste mye penger å få på plass felles løsninger.

Men vi har ikke råd til å la være.

Vi har kommet et stykke på vei fordi vi er enige om at dette må på plass.

Jeg håper og tror at vi også blir enige om hvordan vi skal få det på plass.

*****

Jeg har vært helseminister siden høsten 2013.

Jeg har startet hvert eneste år med to store og viktige taler:

Sykehustalen har alltid vært den første talen i det nye året.

Kommunetalen har alltid vært den andre.

I år er det annerledes.

I år er kommunetalen den aller første talen jeg holder.

Det er den første talen i et nytt tiår.

Det er ganske passende, tenker jeg.

For utfordringene i det nye tiåret må vi først og fremst møte i kommunene.

Misforstå meg ikke.

Sykehusene blir ikke mindre viktige i tiåret som kommer.

Men det er ikke på sykehuset du lever livet.

Du drar til sykehuset når sykdommer eller skader gjør at livet stopper opp.

Der får du behandling. Som gjør deg frisk eller som gjør deg bedre.

Så drar du fra sykehuset.   

Til hjemmet ditt.

Til kommunen din.

Det er der du skal mestre livet.

Enten du er ung eller gammel.

Enten du er syk eller frisk.

Det er her du skal møte utfordringene og bruke mulighetene.

Kjære alle sammen.

Jeg tror ikke at ombygging og oppussing skader parforholdet.

Jeg tror tvert imot det styrker forholdet å jobbe sammen mot felles mål.

Ikke minst når resultatet blir et hus som det er godt å bo i.

Tusen takk for den viktige jobben dere gjør.