Det er lenge til alt blir som før

I påsken har flere familier opplevd å miste en av sine.

De skal vite at vi føler med dem i sorgen.

Jeg vil starte med å takke alle i helse- og omsorgstjenesten som har vært på jobb denne påsken for å gi omsorg, helsehjelp og redde liv.

En helt spesiell takk går til det norske teamet med leger og sykepleiere som nå jobber skulder ved skulder med sine italienske kolleger.  

De neste ukene kommer det til å bli mer liv og lyd i byene og bygdene våre.

Snart kommer de minste til å huske og hikste av fryd i barnehagen igjen.

Snart kommer førsteklassingene og andreklassingene hinkende og hoppende inn i skolegården igjen.

Snart kommer frisørene til å åpne dørene.

Snart kommer fysioterapeutene til å møte pasientene ansikt til ansikt.

Nå blir alt som før, tenker sikkert noen.

Men det er lenge til alt blir som før.

Takket være den norske befolkningen er nå smittespredningen i samfunnet så lav at vi sammen kan åpne forsiktig opp igjen.

Vi skal gjøre litt etter litt, mens vi følger nøye med.

For at barnehagene, skolene, frisørene og fysioterapeutene skal kunne holde dørene åpne – må vi fortsette å gjøre det vi vet virker.

• Vi må holde avstand til hverandre.
• Vi må holde oss hjemme når vi er syke.
• Vi må holde reglene om karantene og isolasjon.
• Vi må holde hendene rene og hoste i papirlommetørke eller albue.
• Vi må holde fram med hjemmekontor hvis det er mulig.
• Vi må holde oss unna kollektivtransport hvis det er mulig.
• Vi må holde kontakten med eldre og dem som er i risikogruppene på andre måter enn møter ansikt til ansikt.
• Vi må holde oss mest mulig i vår egen region, og unngå unødvendige fritidsreiser.

Det vi gjør nå, avgjør hva vi kan gjøre om noen uker.

Hvis vi lykkes med å kontrollere smitten, kan vi åpne mer opp.

Hvis vi mislykkes, må vi stramme mer inn.

Vi har tatt kontrollen sammen.

Nå må vi holde på kontrollen sammen.