Er det så farlig, da?

Er det så farlig, da?

Det lille spørsmålet dukker ofte opp i kommentarfeltene og avisspaltene.

De som spør lurer på hvorfor det er så viktig å hindre at smitten sprer seg i samfunnet.

De peker på at det er få som er alvorlig syke og få som er innlagt på sykehus nå.

Vi har sett det samme i mange andre land gjennom sommeren.

At mange har blitt smittet, men få alvorlig syke.

Det får noen til å spørre om strategien vår, som handler om å holde smitten under kontroll, er den rette.

Hvorfor ikke la folk flest bli smittet og bare beskytte dem som er i risikogruppene, spør de.

Det er en viktig debatt! 

Råd, regler og restriksjoner som skal hindre smitte, gjør livet tungt for mange mennesker i mange land.

Norge er åpnere og har færre restriksjoner enn de fleste andre land, men pandemien og restriksjonene sliter tungt på arbeidsliv, samfunnsliv og mennesker her også.

Det er denne byrden vi må veie mot byrden ved å slippe smitten løs og muligheten til å samtidig beskytte dem som risikerer å bli alvorlig syke. 

Når vi snakker om risikogrupper er det mange som tenker på de eldste og mest skrøpelige på sykehjemmene.

Det stemmer at de eldste er blant de mest utsatte.

I vår innførte vi besøkstopp på sykehjem og sykehus for å hindre spredning av smitte.

Pasienter og pårørende opplevde dette som en stor belastning, kanskje enda større enn vi kunne forestille oss.

Å gjøre dette igjen – over hele landet og over tid – vil igjen gjøre livet veldig tungt for de mest sårbare blant oss.  

Men det er langt flere enn de eldste som risikerer å bli alvorlig syke.

Opp mot 1,6 millioner mennesker kan befinne seg i risikogruppene.

Det er mennesker med kroniske sykdommer som diabetes og lungesykdommer.  

Det er mennesker med hjerte- og karsykdommer.

Det er mennesker som har – eller har hatt – alvorlige sykdommer som kreft.

Å isolere alle disse menneskene mot smitte vil vært svært inngripende.

Det ville innebære at unge mennesker med kroniske sykdommer ikke kunne gå på skole.

Det ville bety at mennesker med hjerte-karsykdommer ikke kunne gå på jobb.

Det ville innebære at mange over 65 måtte isolere seg fra omverdenen.

Skulle vi lykkes med å beskytte dem som er mest utsatt,

måtte vi også beskyttet helsepersonellet som jobber med dem.

Vi kunne ikke risikere at de som behandler og pleier de mest sårbare blant oss brakte med seg smitte inn på sykehusene, sykehjemmene eller legekontorene.

Å slippe viruset løs og samtidig beskytte risikogruppene ville vært veldig krevende og påføre mange mennesker en stor belastning.

Risikoen for at vi ikke lykkes ville vært for stor.

En av ti av oss jobber i helsetjenesten.

Hvis vi ikke holder kontroll på smitten, kommer den raskt inn på sykehjemmene, sykehusene og helsestasjonene våre.

Fordi alle som jobber der har familie, venner og et liv som skal leves ved siden av jobben.

Når de blir smittet eller kommer i karantene må de holde seg hjemme.

I månedsskiftet mars-april hadde over 7.000 ansatte i Helse Sør-Øst fravær på grunn av korona.

Når fagfolk må holde seg hjemme, må avdelinger stenges og operasjoner utsettes. Mange blir engstelige for å oppsøke helsehjelp.

Vi vet hvordan det er, for vi opplevde det i mars og april.

Vi ser det samme ved lokale utbrudd nå.

I Bergen, i Oslo, i Tromsø – og ikke minst i Hammerfest.

Situasjonen er fortsatt krevende i Hammerfest.

Det blir nå rapportert om 15 smittede blant de ansatte og tre smittede pasienter. Mer enn 120 personer ved sykehuset er satt i karantene.

Sykehuset har fått tilført helsepersonell fra andre sykehus, og pasienter behandles flere andre steder i regionen.

Beredskapen i luftambulansetjenesten er styrket, og et team fra Folkehelseinstituttet bistår i smittesporingen.

Situasjonen er krevende, men innsatsen og dugnaden som finner sted nå, er imponerende!

Det går altså kort tid fra smitten øker lokalt, til helsetjenesten og andre pasienter rammes.

I Norge har vi nå få personer som er innlagt på sykehus med covid 19.

Hvis vi slipper smitten løs, vil sykehusene bli overbelastet og selv rammet av smitte.

Da vil nok en gang mange pasienter som har andre sykdommer oppleve at de ikke får behandling, kontroller og oppfølging.

Helse og liv vil gå tapt.

De som mener vi bør slippe smitten mer løs, hevder at vi vil oppnå flokkimmunitet som stopper viruset for godt.

Men det er fortsatt usikkert hvor lenge beskyttelsen i så fall varer.

Andre mener vi bør slippe mer opp for å hindre at restriksjonene går ut over næringsliv og arbeidsliv.

Men strategien om å holde kontroll på smittespredningen tjener også næringsliv og arbeidsliv.

Det mener utvalget ledet av professor Steinar Holden som har vurdert de økonomiske effektene av tiltak mot koronapandemien og konsekvensene av ulike strategivalg.

Holdenutvalget sier at det å holde smitten nede har betydning for verdiskapningen i samfunnet.

I sommer spredte viruset seg i mange land blant unge voksne som hadde milde symptomer og sjelden ble alvorlig syke.

Det fikk noen til å hevde (og mange til å håpe) at viruset hadde blitt mindre farlig.

Men forskere og fagfolk tilbakeviser dette.

Viruset er like farlig som før.  

Det ser vi nå.

For nå er smitten i ferd med å nå andre grupper enn de unge i mange land.

Antallet alvorlig syke og antallet sykehusinnleggelser øker i Frankrike, Belgia og Nederland – for å nevne noen.

I Storbritannia ser vi at smitteøkningen nå skjer i de eldre aldersgruppene igjen.

Smitten har beveget seg fra de unge til de eldre.

By etter by innfører portforbud.  

Land etter land erklærer helsekrise.

Vi har ikke kommet dit.

Jeg håper vi ikke gjør det.

Jeg håper vi fortsatt vil greie å holde smitten nede og samfunnet åpent.

Det handler ikke om å beskytte noen.

Det handler om å beskytte oss alle.

Hvis sykehusene får mange kritisk syke pasienter som trenger behandling på grunn viruset, rammes alle kritisk syke pasienter.

Hvis mange i helsetjenesten blir smittet, rammes alle pasienter.

Hvis vi igjen må stenge ned samfunnet for å få kontroll over smitten, rammes barn og voksne, unge og eldre.

Så hvis noen spør meg:

Er det så farlig, da?

Da svarer jeg:

Ja. Det er det.