Strekke hendene i været

Det er en stor glede å være sammen med dere igjen.

Jeg var jo her i fjor.

Da snakket jeg om Ole Gunnar Solskjær og Manchester United som vant kamp etter kamp.

Nå vinner ikke Manchester United lenger.

Nå taper laget kamp etter kamp.

Solskjær la ikke skjul på at han var oppgitt etter årets fjerde tap.

- Jeg kan ikke gjøre annet enn å strekke hendene i været og si at dette ikke var godt nok, sa han.

Solskjær er ikke lenger en leder som får skryt.

Nå er han en leder som får kritikk.

Derfor tror kanskje noen av dere at jeg angrer på fjorårets tale der jeg roste Solskjær som leder. Men det gjør jeg slett ikke!

Det som har skjedd med Solskjær og Manchester United viser nemlig noe veldig viktig.  

Det viser at vi må lede også i tunge tider.

Det viser at vi må ta ansvar også når resultatene ikke er gode.

Det – kjære venner – er faktisk enda viktigere enn å lede når resultatene er gode og tidene av det lyse og lette slaget.

*****

I året som har gått måtte jeg flere ganger strekke hendene i været og si at ting ikke var gode nok.

Jeg vil nevne tre av dem her.

Det er tre utfordringer som både dere og jeg kommer til å jobbe mye med.

Det er utfordringer som krever godt lederskap!

I sommer fortalte VG om syke og skrøpelige eldre pasienter som ble skysset mellom sykehus og sykehjem midt på nettene.

Pasienter som mer enn noen trengte trygghet og ro, opplevde det stikk motsatte.

En av dem var Lillemor, en kvinne i åttiårene som kom fra sykehuset til eldresenteret der hun bodde klokken halv fem på morgenkvisten.   

Hun hadde demens og var svært forvirret etter mange timer på farten.

Dagen etter ble hun psykotisk.

Fortellingene i VG har gjort inntrykk på oss alle.

Avisen avdekket at det fant sted minst 1546 transporter av eldre pasienter fra sykehusene til kommunene sent på kvelden og på natta i 2018.

Jeg måtte strekke hendene i været.

Jeg måtte si at det ikke er godt nok.

Det betyr ikke at vi ikke gjør noe.

Vi gjør – og vi skal gjøre – mye på mange områder.

Og vi er helt avhengig av dere ledere for å gjøre det.  

Da VG satte søkelyset på pasienter som kasteballer hadde vi jobbet med nettopp disse utfordringene i lang tid.

I høst lanserte KS-leder Gunn Marit Helgesen og jeg en løsning.

Løsningen er ikke lover og regler.

Løsningen er ikke bøter og straff.

Løsningen er å samle de som må samhandle rundt samme bord.

Sammen med KS etablerer vi 19 helsefellesskap der sykehus og kommuner skal samarbeide om de mest sårbare pasientene.

Hvert helsefellesskap skal bestå av ett helseforetak med omkringliggende kommuner.

Her skal representanter fra kommuner, sykehus, fastleger og pasienter møtes for å planlegge og finne gode lokale løsninger.

Fire pasientgrupper skal prioriteres i de nye helsefellesskapene:

Skrøpelige eldre.

Barn og unge.

Mennesker med psykiske lidelser og ruslidelser.

Mennesker med kroniske lidelser.

Helsefellesskapene har tre ulike nivåer.

På partnerskapsmøtet treffes politisk og administrativ ledelse i kommuner og helseforetak for å bli enige om overordnet retning og prinsipielle saker.

I strategisk samarbeidsutvalg møtes administrativ og faglig ledelse i kommuner og helseforetak for å utvikle handlingsplaner og håndtere løpende saker.

I faglige samarbeidsutvalg møtes fagfolkene for å utvikle prosedyrer og tjenestemodeller knyttet til ulike pasientgrupper og ulike diagnoser.

Som dere hører legger vi stor vekt på ledelse.

For at helsefellesskapene skal fungere er det helt avgjørende at samarbeidet forankres på alle ledelsesnivåer – både politisk og administrativt.

Med helsefellesskapene skaper vi møteplasser for kommuner og sykehus.

Vi sier ikke hvordan deltakerne på møteplassene skal samarbeide om pasientene.

Det er jo de som har ansvaret for lokale tjenester som er best egnet til å identifisere lokale problemer og finne lokale løsninger.

Dere som er ledere har jo allerede et slikt ansvar.

Vi har mange forskrifter i Helse- og omsorgsdepartementet.

Min favoritt er forskriften om ledelse og kvalitetsforbedring!

Den stiller tydelige krav til alle ledere i helse- og omsorgstjenesten.

Den slår fast at toppledelsen har ansvar for at virksomheten planlegges, gjennomføres, evalueres og korrigeres. 

Kanskje noen av dere sukker stille.

Kanskje dere tenker det blir mange krav om dette og hint.

Det kan dere ha rett i.

Men etter mitt syn er dette det viktigste kravet av dem alle.

Et krav om å finne ut hva som ikke fungerer – og gjøre noe med det!

 

Å forhindre at sårbare pasienter blir kasteballer er ikke enkelt.

Det krever hardt arbeid over lang tid.

Det krever ledere som ser utfordringene og bruker mulighetene.

Jeg ser fram til å jobbe sammen med dere om dette.

*****

For ikke lenge siden skrev Aftenposten om vold og overgrep på sykehjemmene våre.

Mer enn 13.000 voldshendelser ble rapportert i 2018.

Mange av de som utøver vold og mange av de som blir utsatt for vold er de mest sårbare blant oss – eldre med demenssykdommer.

Men mange ansatte blir også utsatt for slag, spark og uønsket seksuell oppmerksomhet.

Aftenposten fortalte om blåmerker og sår.

Om engstelige eldre og ansatte som gruer seg til å gå på jobb.

Jeg måtte strekke hendene i været.

Jeg måtte si at det ikke er godt nok.

Det betyr ikke at vi ikke gjør noe.

Vi gjør – og vi skal gjøre – mye på mange områder.

Og vi er helt avhengig av dere ledere for å gjøre det.  

Nok ansatte og ansatte med riktig kompetanse er helt avgjørende.

Det ble om lag 3300 flere årsverk i omsorgstjenesten i kommunene i 2018.

Om lag 450 av dem var sykepleiere.

Vi har nå en ny masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie, som er rettet inn mot behovene i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Vi har over flere år hatt et kompetanseløft der de som jobber i sektoren har fått tilbud om utdanning og videreutdanning.

86.000 ansatte har benyttet seg av denne muligheten de siste årene.

Vi har sørget for opplæring om demens gjennom demensplan 2020.

Nå jobber vi med en ny demensplan som vil inneholde flere grep for å ruste tjenesten for det økende antallet eldre med demens.

Stabil og forutsigbar bemanning på sykehjemmene er svært viktig – både for ansatte og pasienter.

Vi oppfordrer derfor kommunene om å gjøre det de kan for å legge til rette for en heltidskultur.

Aktiviteter og fellesskap skaper økt trivsel og bedre helse – ikke minst for mennesker med demens.

I Leve hele livet – vår kvalitetsreform for eldre – er dette et av satsingsområdene.

Reformen blir nå rullet ut i landets kommuner og på dette området ser vi at det skjer det mye.

Vi må ta i bruk teknologi som gjør det lettere å mestre livet når du er syk.

Bruk av GPS gir mennesker med demens større frihet til å gå på tur og bevege seg i nærmiljøet fordi de kan spores opp hvis de går seg bort.

 

Å forebygge og forhindre vold på sykehjemmene våre er ikke enkelt.

Det krever hardt arbeid over lang tid.

Det krever ledere som ser utfordringene og bruker mulighetene.

Jeg ser fram til å jobbe sammen med dere om dette.

******

Kjære alle sammen.

Da Ari Behn tok sitt eget liv ble selvmord og selvmordsforebygging noe mange av oss snakket om.

De siste ti årene har omlag 600 mennesker tatt livet sitt hvert eneste år.

Det er så vondt at det ikke er til å fatte.

For noen måneder siden satte NRK søkelys på sårbare jenter som søker sammen i lukkende rom på Instagram.

Det er jenter som skader seg selv og som har selvmordstanker.

Flere av dem har tatt sitt eget liv.

Jeg måtte strekke hendene i været.

Jeg måtte si at det ikke er godt nok.

Det betyr ikke at vi ikke gjør noe.

Vi gjør – og vi skal gjøre – mye på mange områder.

Og vi er helt avhengig av dere ledere for å gjøre det.    

Vi jobber målrettet for å bygge opp lett tilgjengelige tjenester i kommunene og vi har sørget for mange flere psykologer og helsesykepleiere.

Vi har innført pakkeforløp for psykisk helse og redusert ventetidene.

Vi arbeider med en handlingsplan om selvmordsforebygging.

Men det er ikke nok.

Vi må handle lenge før engstelige ungdommer forsvinner inn i lukkede rom der de møter andre som har det like vondt som dem selv.

Vi må gjøre noe lenge før fortvilte mennesker opplever livet så mørkt og meningsløst at de tror det er en løsning å forlate det.

Vi må ikke bare bygge opp gode helsetjenester.

Vi må bygge opp gode og helsefremmende lokalsamfunn.

Møteplasser der mennesker møter mennesker er veldig viktig.

Livsviktig, faktisk.

Vi forebygger selvmord når vi forebygger ensomhet.

Vi forebygger selvmord når vi forebygger frafall fra skole og arbeid.  

Vi forebygger selvmord når vi forebygger psykiske lidelser og ruslidelser.

 

Å forhindre og forebygge at mennesker tar sitt eget liv er ikke enkelt.

Det krever hardt arbeid over lang tid.

Det krever ledere som ser utfordringene og bruker mulighetene.

Jeg ser fram til å jobbe sammen med dere om dette.

*****

Mange ledere tror de er født til å lede.

Jeg beklager å måtte si dette – men de færreste er nok det.

Det er det mulig å gjøre noe med!

Vi har i flere år hatt en egen lederutdanning ved BI for ledere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

I år oppretter vi sammen med KS en ny topplederutdanning på BI for ledere på sykehusene og i kommunene.

Målet er å sikre at topplederne våre bidrar til en mer koordinert og sammenhengende helse- og omsorgstjeneste.

Det første kullet starter til høsten.

Kanskje noen av dere kommer til å delta der!

*****

Jeg har vært statsråd i Helse- og omsorgsdepartementet siden 2013.

Mange kaller den regjeringens vanskeligste statsrådpost.

Jeg kaller den regjeringens viktigste.

Jeg kan ikke tenke meg noe mer spennende sted å være leder!

Vi jobber i en sektor som er veldig viktig for veldig mange.

Nettopp derfor er det så viktig at vi lytter når noen forteller om feil og mangler som går ut over sårbare mennesker.

Nettopp derfor er så det viktig at vi tør å gjøre som Solskjær.

Strekke hendene i været og si at det ikke er godt nok.

Det er ikke et nederlag.

Det er det viktigste skrittet på veien til forbedring.