Vi står sterkere sammen

Vi har tatt kontroll over smittespredningen.

Det har vi gjort sammen.

Vi har vasket hender. Vi har holdt avstand. Vi har hatt hjemmekontor.

Norge er et lite land. Det ser ut til at vi har lyktes i første fase med å ta kontroll. Vi fulgte rådene vi fikk fra WHO, det europeiske smittevernbyrået ECDC og våre egne fagfolk.

Men vi klarer oss ikke alene.

Vi er avhengige av andre.

Vi er nødt til å samarbeide med resten av verden for å fortsette å ha kontroll over smittespredningen. Covid-19 er en pandemi, en verdensomspennende spredning av en ny sykdom.

Globalt samarbeid er helt nødvendig for å sikre best mulig beredskap.

Vi må samarbeide om forskning. Om vaksine. Om medisiner. Om kunnskap. Vi må også samarbeide om hvordan vaksinene skal fordeles.

Ingen land klarer dette alene, verken store eller små.

I går deltok statsminister Erna Solberg på en internasjonal giverkonferanse, der målet var å skaffet penger til vaksineutvikling for å bekjempe covid-19.

Over 50 land deltok, i tillegg til flere ikke-statlige aktører som vaksinealliansene Gavi og Cepi.

Målet var å mobilisere 84 milliarder kroner til dette arbeidet.

Statsministeren annonserte i denne forbindelse av Norge bevilger 2,236 milliarder kroner til den globale vaksinealliansen Cepi, som har hovedkontor i Oslo. Organisasjonen er involvert i ni forskjellige prosjekter verden over for å utvikle en vaksine mot covid-19.

Statsministeren annonserte også at Norge bidrar med rundt 10 milliarder norske kroner over de neste ti årene til vaksinealliansen Gavi. I løpet av konferansen forpliktet landene seg til å bidra med i alt 82,5 milliarder kroner. WHOs generaldirektør Ghebreyesus kalte det "en kraftfull oppvisning i global solidaritet". Det er fine ord. Det viser at vi står sammen når det gjelder.

For vi ser at samarbeid er løsningen. Vi må hjelpe hverandre.

Vi vet ikke når den første vaksinen er klar. Men det er en styrke at vaksineutviklingen skjer i flere land. Og vi mener det internasjonale samarbeidet vil sikre en rettferdig fordeling av vaksinen når den er ferdig utviklet.

Jeg ser enda tydeligere enn før hvor avhengige vi er av nordisk samarbeid, EU og WHO. Hvis ikke vi klarer å holde på internasjonalt samarbeid, da blir denne krisen mye verre.

Vi må også samarbeide om medisinproduksjon og medisinberedskap.

På helseforsamlingen i Genève i mai i fjor diskuterte vi legemiddelpriser. WHO viste til at legemiddelindustriens argument om at det er forskning og utvikling som driver prisene opp, ikke holder vann. Det er nødvendig at vi får disse prisene ned. For å få til dette er vi avhengig av internasjonalt samarbeid. Norge er for lite til å klare dette alene.

Styrking av samarbeidet med EU, og mulighetene som den felles innkjøpsordningen for legemidler og medisinsk utstyr byr på, vil også være viktig.

Det handler om solidaritet.

Da viruset kom til Norge, hadde vi fått høre andre lands erfaringer, og var bedre forberedt enn mange andre land i Europa. Italienske leger er blant dem som delte sine erfaringer med oss. Det er jeg veldig takknemlig for.

Derfor var jeg også glad for at vi kunne sende et medisinsk team til Lombardia-regionen, da de ba oss om hjelp. Neste gang kan det være vi som trenger ekstra ressurser. Vi deler våre erfaringer og kunnskap om helsekrisen gjennom EU.

Vi hjelper hverandre.

Da grensene stengte, var det plutselig mange som ikke kom seg hjem. Her ble det gode samarbeidet med EU helt avgjørende. På samme måte som norske borgere har fått plass på fly som EU har satt opp, har europeiske borgere fått plass på fly som vi har satt opp.

Denne krisen har vist hvor avhengig vi er av dette samarbeidet.

Det er også en av grunnene til at vi ikke kan leve med stengte grenser over lang tid.

Jeg vet at det er mye snakk om hyttene som mange har i Sverige og gleden mange har over handleturen over grensen, men de stengte grensene har også andre følger.

Faktisk går så mye som 80 prosent av eksporten vår til EU. Vi trenger også import av matvarer, medisiner, og noe som er høyaktuelt: Smittevernutstyr. Varer må ut og inn. Vi trenger også arbeidskraft utenfra.

Hvordan smittesituasjonen er i andre land, vil være retningsgivende for når vi kan åpne mot omverden igjen.

Vi kan ha kontroll på smittesituasjonen i Norge, men en åpning av grensene vil vi igjen kunne bety importert smitte. Derfor vil tett kontakt og samarbeid med våre naboland og EU være viktig også når vi justerer tiltakene framover.

Vi må videreutvikle internasjonalt samarbeid og solidaritet, og bidra på ulike måter til krisehåndtering i andre land og andre verdensdeler.

Denne pandemien har vist at vi er helt avhengig av hverandre, og at vi står sterkere sammen.