Vi må leve med viruset

Vi har laget en egen strategi og plan for hvordan vi skal leve med viruset og beholde kontrollen over smittespredningen.

Vi må leve med viruset mens vi sammen med resten av verden finner fram til:

• bedre behandlingsmetoder
• mer kunnskap  
• og mulige vaksiner

Dette tror vi nå vil ta ett til to år.

I april rådet derfor Verdens helseorganisasjon medlemslandene til å lage langsiktige planer for hvordan vi skal leve med koronaviruset over tid.

Deres forslag til planer stemte godt med hvordan vi i Norge allerede hadde jobbet og planlagt.

For å forberede og håndtere konsekvensene av koronaviruset tok vi i bruk beredskapsplanene vi har for å bekjempe smittsomme sykdommer og pandemier.

Nå må vi legge planer som ivaretar innbyggerne helse, som reduserer forstyrrelsene i samfunnet og som beskytter økonomien.

Vi må være forberedt på at det kan komme oppblomstring av lokal smitte – og vi må være forberedt på sette inn tiltak for å slå den ned igjen.

Vi må se for oss hva som kan komme, og reagere raskt hvis det kommer.

Vi har derfor sett for oss tre scenarier:

Senario 1 går ut på at vi beholder kontrollen over smittespredningen slik at vi har nok intensivkapasitet og kan tilby gode helse- og omsorgstjenester til alle som trenger det.

Scenario 2 omhandler en kraftig økning i antall syke, slik at vi ikke makter å tilby gode helse- og omsorgstjenester til alle som trenger det, og at det blir mangel på intensivplasser. Det kan føre til at det blir nødvendig å innføre inngripende tiltak.

Scenario 3 handler om at det internasjonale samarbeidet svekkes, internasjonale organisasjoner mister sin legitimitet og vi klarer ikke sammen jobbe for løsninger. Dette vil kraftig redusere hver enkelt lands mulighet til å håndtere pandemien.

Regjeringens strategi og plan tar høyde for scenario 1 og scenario 2.

Scenario 3 vil i tilfelle utvikle seg over tid, og vil kreve justeringer av strategien og planen.

Selv om vi lykkes nasjonalt med håndteringen av pandemien, kan det oppstå en situasjon der mange land ikke klarer å kontrollere smitten.

Det vil også få konsekvenser for oss her hjemme, spesielt på økonomi og ledighet.

Planen som vi legger frem i dag inneholder en beskrivelse av de seks ulike typene tiltak som vi har brukt og kan bruke videre.

Vi beskriver hvilke helsemessige risikovurderinger som gjøres, hvilke faktorer de baserer seg på og hvilke prinsipper vi bruker for å justere de inngripende tiltakene.

Vi etablerer bedre overvåking av smittespredningen og bygger opp ny kunnskap gjennom internasjonalt samarbeid.

I alt vi gjør i tiden som kommer må vi sørge for:

• At smittespredningen er under kontroll
• At det er tilstrekkelig kapasitet helse- og omsorgstjenesten
• At det er lav risiko for smitte blant personer i risikogruppene.
• At det er iverksatt forebyggende tiltak på arbeidsplassene
• At vi håndterer risiko for importert smitte.
• At befolkningen har tillit til myndighetene og forstår hvorfor tiltak må justeres.

Sammen, kontrollert og over tid skal vi avløse de mest inngripende tiltakene parallelt med økt testing, smittesporing og isolering.

Vi legger nå fram en tidsplan for dette.

Statsministeren snakket om de viktigste endringene fremover, og mine statsrådkolleger skal si mer om sine områder etterpå.

Alt er med forbehold om at vi beholder kontrollen.

Ny kunnskap gjør at vi i dag endrer karanteneplikten fra 14 til 10 døgn.

Personer som har hatt nærkontakt inntil 48 timer før en bekreftet smittet person fikk de første symptomene, skal i karantene. Nærkontakt er fortsatt nærmere enn to meter med en smittet i mer enn femten minutter.

Det gis unntak fra karanteneplikten i seks måneder for personer som har gjennomgått infeksjon med SARS-CoV-2.

De enkleste tiltakene og minst inngripende tiltakene må vi leve lenge med.

Vi må fortsette med det vi har gjort helt fra begynnelsen.

Med å vaske hendene, holde avstand og la være å håndhilse.

Jeg har sagt det før.

Jeg sier det igjen:

Dette er ikke slutten.

Det er i beste fall slutten på begynnelsen.