Vi trenger kvinnekreftene – nok en gang

Mange av de mannlige stortingsrepresentantene var skeptiske da Stortinget diskuterte kvinners stemmerett i 1890. De fryktet at både familiene og samfunnet ville gå i oppløsning om kvinner fikk rett til å stemme.

Mens herrene på Stortinget skuttet seg ved tanken på kvinner som engasjerte seg i samfunnsliv og politikk, var mange kvinner i full gang med å bygge grunnmuren på det som skulle bli det norske velferdssamfunnet.

Kvinnene var frivillige i de store organisasjonene som ble til i kampen mot tuberkulosen på slutten av 1800-tallet. De hindret smittespredning og tok seg av dem som var syke.

Historiker Aina Schiøtz, som har skrevet helsetjenestens historie, kaller det "en landsomfattende mobilisering av kvinnekrefter”.

På 1900-tallet fikk kvinnene stemmerett og tuberkulosen ble bekjempet. Men kvinnene i de frivillige organisasjonene fortsatte å engasjere seg.

De utdannet sykepleiere, og var med på å bygge opp helsestasjoner og skolehelsetjeneste.

Byggingen av huset vi i dag kaller det norske velferdssamfunnet tok tid. Men på syttitallet skjedde det to ting som satte fart på arbeidet:

Norge begynte å utvinne olje og norske kvinner gikk ut i arbeidslivet.

Det første får mer oppmerksomhet enn det siste når vi forteller historien om hvordan vi ble et land med velferdsordninger som knapt finnes andre steder i verden.

Men verdiene kvinnene skapte ved å gå ut i arbeidslivet, er like store som verdiene vi pumpet opp av Nordsjøen. Det gjorde det mulig å bygge opp samfunnet vi har i dag.

Mange av kvinnene som gikk ut i arbeidslivet, begynte å jobbe i offentlig sektor. Det fant nok en gang sted en landsomfattende mobilisering av kvinnekrefter. 

***

Nå står velferdssamfunnet vårt overfor store utfordringer.

Vi blir flere eldre og vi blir stadig eldre. Det er et fantastisk resultat av medisinske framskritt og et trygt og godt samfunn.

Men flere eldre og flere med kroniske sykdommer fører til større behov for helsetjenester, samtidig som vi blir færre arbeidstakere som kan yte tjenester og finansiere tjenester.

Vi løser ikke disse utfordringene ved å bare øke antall ansatte i helse- og omsorgstjenesten. Da blir det knapphet på arbeidskraft i andre sektorer.

***

Vi må gjøre mange ting på mange områder for å møte disse utfordringene. Noe av det viktigste er å bruke kompetansen i helsetjenesten klokere og gjøre helsetjenesten til en attraktiv og god arbeidsplass.

De fleste som løper i gangene på sykehusene og sykehjemmene våre er kvinner.

De ønsker seg heltidsjobber framfor små stillingsbrøker og mange ekstravakter.

De ønsker seg arbeidsdager der de både har tid til å gjøre jobben og spise matpakken.

De ønsker mulighet til å utvikle kompetansen og bygge karrieren. 

Sist – men ikke minst: De ønsker seg bedre lønn.

For å få dem til å bli værende i helsetjenesten er vi nødt til å ta grep.

• Vi må redusere deltid og dyrke heltid. Derfor har vi bedt sykehusene ta grep på dette området. Bruken av deltid for fast ansatte er nå på vei ned, og gjennomsnittlig stillingsprosent for fast ansatte øker. Vi oppfordrer også kommunene om å satse på heltid. Hvis de skal kapre dyktige fagfolk må de gjøre seg til attraktive arbeidsplasser.
  
  
• Vi må sørge for flere sykepleiere og helsefagarbeidere. Derfor har vi bedt sykehusene planlegge hvordan de skal dekke behovet for sykepleiere og helsefagarbeidere i årene som kommer. Vi har opprettet flere studieplasser for spesialsykepleiere som det er mangel på. Sykehusene har fått i oppdrag å øke antallet lærlingeplasser for helsefagarbeidere. Det skal opprettes et eget opplæringskontor for helsefaglærlinger og andre lærefag.    
  
  
• Vi må gi muligheter for kompetanseheving. Derfor er vi i gang med et kompetanseløft som til nå har gitt 86.000 ansatte i den kommunale helse- og omsorgstjenesten utdanning og videreutdanning. Vi har opprettet en ny masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie rettet mot behovene i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og vi vurderer å opprette en tilsvarende master for sykepleiere med klinisk breddekompetanse i sykehus. 
  
  
• Vi må få flere kvinnelige helseledere. Derfor har jeg utfordret og oppfordret helsetjenesten til å rekruttere kvinner til lederstillinger. Da jeg ble helseminister i 2013 var fire av fire toppledere i de regionale helseforetakene menn. I dag er tre av fire kvinner. Vi har fått flere kvinnelige sykehusdirektører. Mange kvinner har tatt den kommunale lederutdanningen som vi opprettet på BI for noen år tilbake. I høst starter en topplederutdanning for sykehus og kommuner. Jeg forventer å se mange dyktige kvinner der.
• Vi må gi fagfolkene tid til pasientene. Mange som arbeider i helse- og omsorgstjenesten opplever at de bruker for mye tid på oppgaver som ikke har med pasienten å gjøre. Gammeldags teknologi, gammeldagse datasystemer og gammeldagse arbeidsmetoder stjeler tid og skaper frustrasjon. Vi jobber målrettet for å få på plass ny teknologi og nye arbeidsmåter som gjør at fagfolkene får brukt kompetansen sin på det aller viktigste – pasienten.
  
  
• Vi må la partene forhandle om lønn. Mange mener høyere lønn er et av de viktigste virkemidlene for å tiltrekke seg fagfolk og få dem til å bli værende. Jeg er ikke uenig, men i den norske modellen bestemmes lønnen mellom arbeidslivets parter. 

De mannlige stortingsrepresentantene som fryktet at både familie og samfunn ville gå i oppløsning kunne ikke tatt mer feil.

Først bygget kvinnene grunnmuren i det norske velferdssamfunnet.

Så var de med på å bygge selve huset.

Nå er vi avhengig av dem for at det ikke skal rase sammen.

Vi trenger kvinnekreftene, nok en gang.