Kommunetalen 2021

Kjære venner.

Dere står i første linje.

Dere er vant til å takle det som kommer.

I 2020 kom det en pandemi.

Da mediene skulle oppsummere 2020, var det personene med de kjente ansiktene som fikk mest oppmerksomhet for innsatsen under pandemien. 

Men førstelinjen i den norske helse- og omsorgstjenesten består ikke først og fremst av dem som snakker på pressekonferanser og nyhetssendinger.

Den består av kommunale ledere og kommunale ansatte som tar tøffe grep for å stoppe lokale utbrudd og hindre at smitten sprer seg.

Den består av helsesykepleiere som følger opp ungdommer som strever på hjemmeskolen.

Den består av helsefagarbeidere som trøster eldre som savner besøk på sykehjemmet.

Den består av fastlegene som sørger for at pasientene på listen får den vanlige oppfølgingen i en uvanlig tid.

Dere står i første linje for å gi innbyggerne tjenestene de trenger.

Dere står i første linje for å slå ned og spore opp smitten.

Det er en krevende spagat.

For det som stopper smitten, påfører jo ofte innbyggerne belastninger.

Belastninger som gjør dagene tyngre for dem som hadde det tungt fra før.

Belastninger som gjør at flere trenger hjelp og støtte.

Mange av oss håpte at det nye året skulle starte på fredelig vis.

Vi håpte på lave smittetall og så fram til at vaksineringen skulle starte.

Men utbruddene ble flere og smitten økte.

Det dukket opp mutasjoner av viruset som kan være mer smittsomme enn den opprinnelige varianten vi strever med.

Derfor måtte vi innføre nye krav til testing og registrering av dem som kommer til landet for å hindre spredning.

Jeg vet at de nye kravene, de lokale utbruddene og starten på vaksineringen har gitt mange av dere en tøff start på det nye året.

Jeg har sagt det før - og jeg sier det gjerne igjen.

Utgiftene til å håndtere pandemien vil bli dekket.

Det skal ikke være slik at dere må sjekke budsjettet før dere tar grep for å slå ned smitten eller starte vaksineringen

Hvis 2020 var en fisk du fikk på kroken,

ville du kastet den tilbake i vannet med samme.

Jeg har hørt at noen si det slik.

2021 ser heller ikke ut til å være en fin torsk eller en feit ørret.

I hvert fall ikke foreløpig.

Vi skulle gjerne sluppet pandemien.

Men det er ingen grunn til å kaste bort alt vi har opplevd som en fisk av det uspiselige slaget.

Vi har lært mye denne krevende tiden.

Ikke minst at vi har en førstelinje som fungerer veldig godt.

Jeg vet at dere har strukket dere langt for å opprettholde tjenestene til dem med de største behovene.

Men på grunn av smittevern har dere måttet kutte ned på tjenester og stenge møteplasser til innbyggere med psykiske lidelser.

Det har vært tungt i en tid der mange mer enn noen gang trengte tjenester og møteplasser.

Jeg er glad for at psykisk helse er tema i dag.  

Det er viktig at vi snakker om hvordan vi kan ivareta både smittevern og tjenester til dem som trenger det aller mest i tider som disse.

Her har vi mye å lære av hverandre.

Både av det som har fungert godt og det som ikke har fungert godt.  

Dere har løst utfordringene på ulike måter.

Men det er en ting som går igjen:

Evne til å se hva som trengs og vilje til å gjøre noe med det.

Da de fysiske kontorene måtte stenge – åpnet de digitale.

Mange fagfolk og kommuner kastet seg rundt.

Fastleger og fysioterapeuter hadde digitale konsultasjoner med pasientene sine.

Helsesykepleiere chattet med barn og unge.

Jeg er imponert over hvor raskt mange tok i bruk ny teknologi.

Pandemien har vært en psykisk påkjenning for mange.

Bekymring og engstelse er normale reaksjoner i en unormal situasjon.

Mange har trengt råd om hvordan de kunne mestre slike følelser.

I Sogndal sørget kommunepsykologen for at det ble det lagt råd til både voksne og barn på kommunens nettside – med kontaktinformasjon til ulike fagfolk og tjenester.

Flere kommuner har tatt lignende grep.

Noen har opprettet egne telefontjenester for innbyggere som sliter psykisk og trenger noen å snakke med.

Det er veldig bra!

Mange viktige saker fikk altfor liten oppmerksomhet i året som gikk.

Blant dem er meldingen som handler om hvordan vi skal gi bedre lindrende behandling og bedre omsorg i livets siste fase.

Jeg er derfor glad for at dette temaet får oppmerksomhet i dag!

Flere skal få mulighet til å være mer hjemme den siste tiden.

Flere skal få mulighet til å dø hjemme.

Flere pasienter og deres pårørende skal få ta del i beslutningene om den siste fasen av livet. 

Derfor vil vi heve kompetansen om livets siste fase og forbedre samhandlingen mellom kommuner og sykehus.

Vi tar grep på flere områder for å få dette til.

Vi har blant annet satt av midler til et eget program som handler om hvordan vi kan legge bedre til rette for at flere kan være mer hjemme når livet går mot slutten. 

Noen kommuner har kommet langt på dette området.

På Nesodden har de gitt flere mulighet til å dø hjemme.

Her har de et tverrfaglig palliativt team som tilbyr smertelindring, støttesamtaler og som koordinerer pasientens tjenester.

De er opptatt av å gi helhetlig omsorg – både til pasienten og de pårørende.

Vi har sett hvor viktig dette er i tiden vi har vært gjennom.   

Under pandemien skulle sykehus og sykehjem legge til rette for at mennesker i livets siste fase skulle få besøk av sine nærmeste – selv om det var besøksforbud på grunn av smittefare.

Dette ble gjort de fleste steder.

Men vi har sett noen saker der pårørende av ulike grunner ikke fikk være sammen med sine kjære da livet gikk mot slutten.

Det var veldig vondt for dem som opplevde det.

Det vakte veldig kraftige reaksjoner blant mange andre.

Det er ikke tvil om at døden er en viktig del av livet.

Ikke bare for den som skal dø.

Men også for dem som skal leve videre.

Kommuner og sykehus må samhandle mer og bedre om pasientene.

Det var KS og regjeringen enige om da vi inngikk avtale om å opprette helsefellesskapene. 

Etableringen av helsefellesskapene har gått litt saktere enn planlagt på grunn av pandemien.

Men erkjennelsen av hvor viktige de er har blitt mye større!

Grete Aasved, administrerende direktør ved St. Olavs Hospital, forteller at pandemien førte til at sykehuset og kommunene rundt ble mye flinkere til å finne felles løsninger.

• I løpet av få uker i mars etablerte vi nye møtestrukturer mellom kommuner og sykehus på flere nivåer. Formålet var å gi best mulig behandling for pasienter med covid-19. Samarbeidet har ført til forutsigbarhet og trygghet for pasienter, pårørende og helsepersonell på tvers av sektorene, sier hun.

Jeg hører det samme fra flere steder i landet – at håndteringen av pandemien har ført til mer og bedre samarbeid mellom sykehus og kommuner.

Sykehuset og kommunene i Østfold har hatt et godt og systematisk samarbeid i mange år.

Nå har de et eget pandemiråd med for å håndtere koronasituasjonen.

I Vestfold har dialogen mellom sykehuset og sykehjemslegene om eldre pasienter blitt tettere og bedre.

Så utviklingen i den norske helse- og omsorgstjenesten har ikke stoppet opp under pandemien.

Tvert imot. Den har skutt fart.

Kjære venner.

Vi har en krevende tid bak oss og vi har en krevende tid foran oss.

2020 var året der Norge holdt smitten lavere og samfunnet åpnere enn de fleste andre land i en verdensomspennende pandemi.

Det fikk vi til takket være dere som står i første linje.

2021 blir året der Norge vaksinerer befolkningen og vender tilbake til hverdagen vi forlot for snart et år siden.

Det får vi til takket være dere som står i første linje.

Tusen takk for den fantastiske innsatsen!