Bare hjem

Kjære alle sammen.

Historien gjentar seg.

Da dere var samlet til helsekonferanse i fjor, måtte helseministeren melde avbud i siste liten.

Årsaken var at statsministeren var på reise utenlands, og at helseministeren måtte prioritere regjeringsforhandlinger med Venstre.

Bent Høie sendte sine beklagelser og en statssekretær for å fremføre talen han hadde skrevet til dere.

I år skjer nøyaktig det samme.

Helseministeren må melde avbud i siste liten.

Årsaken er at statsministeren måtte reise utenlands, og at helseministeren måtte prioritere regjeringsforhandlinger med Kristelig Folkeparti.

Bent Høie sender nok en gang sine beklagelser og en statssekretær for å framføre talen han har skrevet til dere.

Dette er talen som helseministeren har bedt meg om å fremføre:

 

Nå vil jeg bare hjem.

 

Vi sier det når vi har opplevd noe veldig godt eller noe veldig vondt.

Toppidrettsutøveren som nettopp har vunnet gull etter mange år med hard trening, sier det.

Popstjernen som nettopp har kommet på siste plass i Melodi Grand Prix, sier det.

Sekstiåringen som nettopp har fått beskjed om at han kommer til å miste jobben, sier det.  

Trettiåringen som nettopp har født barnet hun har lengtet etter, sier det.

 

Nå vil jeg bare hjem.

 

Maria Mena synger "Home for Christmas"

Odd Nordstoga synger "Heim til mor".

 

De får oss til å lengte etter hjemmet som en gang var og hjemmet vi har. Det er jo dit vi vil.

Der vi kan vi ta av den litt for trange dressjakka og den litt for selvsikre minen. Der vi kan være oss selv. Der vi føler oss trygge. 

Hjemme er mer enn et hus med en dør vi kan lukke bak oss.

Det er også lokalsamfunnet vi hører hjemme i.

Det er stedet der barna har løpt til og fra den lokale skolen og den lokale butikken med åpne ransler og åpne jakker. Vinter og vår. År etter år.

Det er stedet der noen fortsatt husker de fantastiske kakene moren din pleide å bake og det pinlige kallenavnet på ungdomsskolen som du alltid har forsøkt å glemme.  

 

Men kjære venner.

For at hjemme skal være et trygt sted,

trenger vi gode tjenester og trygghet for at vi får dem når vi trenger dem.

Fra vi kommer til verden.

Til vi forlater den.

 

*****

 

Den største og viktigste ressursen vi har i Norge, er barna våre.

God forvaltning av denne ressursen handler om mye mer enn å sørge for sandkasser og huskestativer.  

 

I året som har gått, har vi diskutert hvor lenge nybakte mødre bør ligge på sykehuset etter en fødsel.

Ingen sårbare kvinner med behov for helsehjelp skal kastes ut fra sykehuset mot sin vilje etter å ha født.

Fødsler er ulike og kvinner som har født er ulike. Derfor er det kvinnenes behov og fagfolkenes vurdering som avgjør hvor lenge det nyfødte barnet og den nybakte moren skal bli liggende på sykehuset. 

Men å gi nyfødte barn og nybakte foreldre en god start, handler om mye mer enn det som skjer på sykehusets barselavdeling.

Det er jo ikke på sykehuset du forbereder deg best på den nye hverdagen med et spedbarn.

Du trenger støtte til å komme i gang med livet hjemme.

Det er her du skal bytte bleiene og varme flaskene.

Det er her du skal trøste og trille.

Det er her du skal vugge og rugge.   

På tidlige morgener og sene kvelder. Gjennom lange svarte netter.

Det er her du trenger en jordmor eller en helsesøster som kan svare på store og små spørsmål, som kan lytte til store og små bekymringer, og som kan gi råd eller fortelle at alt er helt normalt – selv om det ikke føles slik.  

 

Det er derfor vi har vi styrket helsestasjonene hvert eneste år siden vi kom i regjering.

Det har gitt resultater. For dere har fulgt opp.

Dere har ansatt flere jordmødre og flere helsesøstre – eller helsesykepleiere, som de heter nå.

Her har vi gjort en jobb sammen. En jobb som fortsetter.  

 

Slik gjør vi hjemme til et enda tryggere sted for det nyfødte barnet og den nye familien.

 

En god barndom varer hele livet.

Det kan en vond barndom gjøre også.

 

Jeg har møtt mange mennesker som har strevd med rusavhengighet.

Mange av dem har fortalt meg at problemene var der lenge før rusen ble problemet.

 

En vond barndom gjør deg mer utsatt for både fysisk og psykisk sykdom.

Mer utsatt for å falle fra på skolen.

Mer utsatt for å få rusproblemer.

Derfor er det så viktig å fange opp barn som har det vondt så tidlig som mulig.

 

Men forebygging og tidlig innsats i lokalsamfunnet er viktig for alle barn og unge.

I overgangen mellom barn og voksen er det mange som strever med angst og følelsen av ikke å være god nok.

Da er det viktig at helsesykepleierens dør er åpen, eller at det er psykolog på helsestasjonen som det går an å snakke med om det som skjer både i kroppen og i toppen.

 

Derfor har vi styrket skolehelsetjenesten hvert eneste år siden vi kom i regjering. 

Derfor har vi satset på psykologer i kommunene gjennom et eget rekrutteringstilskudd.

Det har gitt resultater. For dere har fulgt opp.

Dere har ansatt flere hundre nye psykologer.

Dere har sørget for at årsverkene på helsestasjonene og i skolehelsetjenesten har økt med nesten tusen fra 2013 til 2017.

Her har vi gjort en jobb sammen. En jobb som fortsetter.  

 

Slik gjør vi hjemme til et enda tryggere sted for barn og unge.

 

Det er ikke lenge siden vi kun målte innsats på rusfeltet i antall behandlingsplasser og antall dager på venteliste.

Det er viktig med nok behandlingsplasser og kort ventetid.

Men vi har – heldigvis – blitt mer opptatt av det som kommer før, og det som kommer etter behandlingen.

Vi har blitt mer opptatt av det som skjer hjemme.

Det er jo ikke på behandlingsinstitusjonen du lærer å takle hverdagen uten rus.

Hvis veien etter rusbehandlingen går til et lokalsamfunn der du ikke har noe sted å gjøre av deg, der du ikke har noe å gjøre, og der vennene dine fortsatt ruser seg – da er veien tilbake til rusavhengighet kort.

Da er hjemme et utrygt sted.  

 

Slik har det vært altfor lenge – altfor mange steder.

Derfor er ettervern, bolig, arbeid og utdanning viktige temaer i opptrappingsplanen for rusfeltet.

Vi har satt av 2,4 milliarder kroner i perioden 2016-2020.

Den største innsatsen skal skje i kommunesektoren.

 

Det har gitt resultater. For dere har fulgt opp.

Antall årsverk i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid har økt med 2766 de siste tre årene.

Økningen det siste året er den største som er registrert siden 2008.

 

Her har vi gjort en jobb sammen. En jobb som fortsetter.

 

Slik gjør vi hjemme til et tryggere sted for dem som strever med rusavhengighet.

 

 

******

 

Det sies at fastlegeordningen er gullet i den norske helsetjenesten.

Det er jeg er helt enig i.

Fastlegen kjenner oss.

Han eller hun følger oss gjennom livet.

Gjennom oppturene og nedturene.

Gjennom den gledelige graviditeten og den smertefulle sykdommen.

Gjennom det som går over, og det som ikke gjør det.

Det gir trygghet.

 

Men fastlegene har fått stadig flere oppgaver og opplever stadig større arbeidspress.

Det er ikke til å undres over at mange kommuner strever med å få tak i fastleger.

Det er ikke til å undres over at unge medisinere ikke ønsker å jobbe som fastleger.

Derfor tar vi flere grep – på kort og lang sikt.

Noe av det viktigste er dette:

Vi har reetablert trepartssamarbeidet mellom KS, Legeforeningen og departementet.

Det høres kanskje litt kjedelig ut.

Jeg vet det. 

Trepartssamarbeid er ikke noe som får hjerter til å banke hardt og heftig.

Det skaper ikke overskrifter i de store mediene.

 

Men det er like fullt et viktig grep. 

Skal vi lykkes med å forbedre og modernisere fastlegeordningen,

må vi gjøre det i samarbeid med dem som har skoene på.

Vi må gjøre det sammen med kommunene som strever med å få tak i fastlegene og sammen med fastlegene som strever med å få tiden til å strekke til.   

Jeg er derfor veldig glad for at vi sitter rundt samme bord og diskuterer utfordringer og løsninger.

 

Vi evaluerer nå hele fastlegeordningen.

Vi ser på rammebetingelsene fastlegene jobber innenfor.

Vi ser på hvilke oppgaver som har økt og hvorfor.

Evalueringen skal føre fram til en forbedring og en modernisering av ordningen – og en egen handlingsplan i 2020.

 

Vi tar også grep på kort sikt.

Vi henter nå flere leger inn i fastlegeordningen gjennom egne tilskudd til rekruttering og til utdanningsstillinger.

Slik skal vi bevare gullet i den norske helsetjenesten.

Slik skal vi sørge for at hjemme forblir et trygt sted.

Gjennom oppturene og nedturene.

Gjennom den gledelige graviditeten og den smertefulle sykdommen.

Gjennom det som går over og det som ikke gjør det.

 

Livet stopper ikke opp når fastlegekontoret stenger.

 

Vi trenger et sted å dra med det rødkinnede barnet som får høy feber sent på kvelden.

 

Vi trenger et sted å dra med den nesten bevisstløse tenåringen som har drukket altfor mye av noe altfor sterkt midt på natta.

 

Vi trenger et sted å dra med bestemor som falt så stygt på vei for å hente avisen tidlig på morgenkvisten.

 

Vi trenger legevakten.

 

Men mange fastleger opplever legevakten som en stor og tung del av jobben.

Mange av dem synes vaktene kommer altfor hyppig og er altfor travle.

Mange av dem synes det er tungt å stå alene om vanskelige avgjørelser.

 

Derfor skal vi prøve ut ordninger med mer samarbeid.

Snart starter vi piloter der vi prøver ut interkommunalt samarbeid om legevakt i større distrikter i Romsdal, Sunnfjord og Ytre Sogn.

 

Det innebærer mer samarbeid mellom og innad i kommuner.

Det innebærer mer bruk av moderne kommunikasjonsløsninger.

Det innebærer at helsepersonell i vakt alltid kan få støtte fra en spesialist i allmennmedisin.

Det innebærer at legevaktsdistriktet og sykehuset samarbeider om bruk av akuttmedisinske ressurser, som ambulansetjenesten.

 

Vi tror at mer samarbeid, bedre bruk av ressursene og større fleksibilitet vil gi lavere belastning på fastlegene.

 

 

Slik skal vi sørge for at hjemme forblir et trygt sted.

For barnet som får høy feber sent på kvelden.

For tenåringen som drakk altfor mye av noe altfor sterkt midt på natta.

For bestemor som falt så stygt på morgenkvisten.

 

Vi blir flere eldre – og de eldre lever stadig lenger.

Det viser at vi har gode helse- og omsorgstjenester og et godt velferdssamfunn.

Eldre mennesker har ofte flere diagnoser og behov for helhetlig helsehjelp og oppfølging.

Derfor er det viktig med samarbeid og teamarbeid i helse- og omsorgstjenesten. Vi har satt i gang flere piloter for å høste erfaringer her.

Vi prøver ut primærhelseteam, der en fastlege leder et team bestående av sykepleier og administrativt personell som vil kunne gi mer helhetlig helsehjelp til eldre og pasienter med kroniske lidelser. 

Vi prøver ut oppfølgingsteam, der fagfolk fra flere etater samarbeider tett om oppfølging av pasienter med store og sammensatte behov.

 

Slik kan vi gjøre hjemmet – og sykehjemmet – til et enda tryggere sted for eldre mennesker med sammensatte behov.

  

Kjære venner.

Vi trenger mer helhet i behandlingen.

I kommunene. På sykehusene. 

I overgangen mellom sykehus og kommuner.

Broen mellom kommunene og sykehusene er for spinkel mange steder.

Vi har både samarbeidsavtaler og veiledningsplikt.

Likevel opplever både pasienter, pårørende og fagfolk at det altfor ofte svikter i overgangene.

Vi har – dessverre – en kultur der vi ofte ser på hverandre som parter i stedet for partnere. Det må vi endre!

Bedre samhandling et viktig tema i den nye nasjonale helse- og sykehusplanen som vi arbeider med nå.

I arbeidet med planen har vi snakket med fagfolk i kommuner og sykehus om både utfordringer og løsninger.    

 

Jeg er optimist.

Vi ser jo at vi får det til når vi samarbeider om felles oppgaver.

Vi har svært gode erfaringer med de oppsøkende ACT-teamene, der fagfolk fra kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste samarbeider tett om oppfølging av mennesker med utfordringer innen psykisk helse og rus. Slikt samarbeid skal vi ha mer av!

 

Nå innfører vi nye pakkeforløp innen psykisk helse og rus.

Disse pakkeforløpene strekker seg fra sykehusene til kommunene.

Slik gir vi ikke bare pasientene bedre behandling.

Vi gir dem også mer helhetlig behandling.

 

Vi arbeider også med et nytt pakkeforløp for kreft.

Det handler om veien fra behandling på sykehuset til oppfølging i kommunen. Vi kaller det "pakkeforløp hjem".

 

Ved å gjøre broen mellom kommuner og sykehus mer solid, sørger vi ikke bare for bedre behandling av pasienter og bedre utnyttelse av fagfolk.

 

Slik gjør vi også pasienter og pårørende tryggere på veien hjem.

 

I Norge har vi en kommunehelsetjeneste som ikke finnes i så mange andre land. I store deler av verden er det farlig å bli syk hjemme – med mindre det er et sykehus i nærheten.

Det finnes ikke jordmødre som følger opp det nyfødte barnet og den nybakte moren.

Det finnes ikke helsesykepleiere som fanger opp tenåringsgutten som sliter eller som gir tenåringsjenta råd om prevensjon.

Det finnes ikke fastleger som sjekker om minstemanns feber skyldes lungebetennelse eller som syr kuttet bestemor fikk i hodet da hun falt og slo seg på morgenkvisten.

Kommunehelsetjenesten vår er ikke bare spesiell sammenlignet med mange andre land.

Den er også grunnmuren som hele helsetjenesten hviler på.

Jeg skal ikke skryte på meg store kunnskaper om bygging av hus.

Men jeg vet dette: 

Uten en solid grunnmur får du ikke satt opp verken vegger eller tak.

 

I årene som kommer blir vi flere eldre og flere med kroniske lidelser.

I årene som kommer blir vi flere som trenger behandling og hjelp til å mestre sykdom hjemme. 

I årene som kommer blir grunnmuren i den norske helsetjenesten enda viktigere.

 

Kjære venner i kommunene.

Dere driver ikke med avanserte kikkhullsoperasjoner eller kompliserte nyretransplantasjoner. Men dere driver med noe som er like viktig.

Dere gjør hjemme til et trygt sted.

For toppidrettsutøveren som har kommet på førsteplass og for popstjernen som har kommet på sisteplass.

For sekstiåringen som har mistet en kjær jobb og for trettiåringen som har fått et kjært barn.

Dere gjør hjemme til et trygt sted for oss alle.

Her har vi gjort en jobb sammen. En jobb som fortsetter.

Tusen takk for innsatsen!