Passiv drikking i et folkehelseperspektiv

Kjære alle sammen,

Det er en glede for meg, som fortsatt nokså nyutnevnt statssekretær, å få åpne Forbundet mot rusgift sitt fagseminar.

Organisasjonene på rusfeltet, herunder Forbundet mot rusgift, representerer en viktig drivkraft i politikkfeltet. Regjeringen vil trappe opp innsatsen på rusfeltet og er i den sammenheng opptatt av å samarbeid med organisasjonene.

Dere setter i dag et utfordrende tema på dagsorden – alkoholens konsekvenser for tredjepart.

Da stortinget behandlet Meld. St. 30 (2011–2012) En helhetlig rusmiddelpolitikk, så man en bred enighet om de overordnede hovedlinjer i politikken. Jeg siterer fra komitéinnstillingen:

"Komiteen er enig i at en forebyggende solidarisk ruspolitikk skal danne grunnlag for det videre arbeid. Komiteen er tilfreds med at regjeringen fortsatt vil føre en restriktiv narkotika- og alkoholpolitikk, og at det understrekes at internasjonalt samarbeid også i denne sammenheng er viktig. Komiteen deler dette synet."

Komitéinnstillingen uttrykte også et felles overordnet verdisyn om rusmiddelpolitikken:

"Komiteen vil peke på at rusmiddelpolitikken må bygge på viktige verdier som respekt for menneskeverdet, likeverd og solidaritet med mennesker med rusproblemer og deres pårørende. Å redusere de negative konsekvensene som rusmiddelbruk har for enkeltpersoner og for samfunnet, er målet for rusmiddelpolitikken. Komiteen mener at frihet fra rusmiddelproblemer er det overordnede målet. Rusmiddelpolitikken skal bygges på solidaritet med dem som rammes av rusmidlenes negative konsekvenser, og handler om solidaritet med enkeltmennesker og om samfunnets evne til solidaritet. Stigmatisering av mennesker med rusmiddelproblemer og deres nærmeste kan ikke aksepteres. Vårt samfunn må være robust nok til å ha rom for alle."

Denne brede enigheten er også reflektert i den politiske plattformen for regjeringen. Og dette verdisynet vil også være utgangspunktet for den type rusrelaterte skader som rammer andre enn rusbrukeren selv, og som er temaet for denne fagdagen.

Historisk sett var alkoholpolitiske virkemidler begrunnet i sosiale konsekvenser først og fremst for familie og omgivelser, og i mindre grad av hensyn til den som forårsaket problemene. Da alkoholpolitikken vokste fram i Norge på slutten av 1800-tallet og ved begynnelsen av forrige århundre var de sosiale og økonomiske forholdene helt ulike situasjonen i dag. Særlig var nok de umiddelbare økonomiske konsekvenser for familiene ved drukkenskap (som man kalte det den gang) helt annerledes enn i dag.

Det forklarer kanskje også hvorfor den opprinnelige begrunnelsen for alkoholpolitikken nærmest gikk i glemmeboken etter hvert som de økonomiske forholdene endret seg.

Fra 1960-tallet ble internasjonal epidemiologisk forskning om russkader lagt til grunn for alkoholpolitikken, i Norge og etter hvert i mange land. Denne forskningen så i det alt vesentlige på alkoholbrukerens alkoholrelaterte helseskader. Da fikk man i neste omgang, kanskje nokså ubevisst, en faglig begrunnelse som ikke vektla de hensyn som på mange andre områder i samfunnet er avgjørende når man fra myndighetenes side etablerer restriktive tiltak: nemlig hensynet til den uskyldige tredjepart.

Det er viktig, også av hensyn til politikkens legitimitet, at man reiser spørsmålet systematisk om tredjepersonskade. Det er ikke nok at man bringer frem momenter som kan tale for tiltak. Her, som på alle andre områder av politikken, må tiltakene være kunnskapsbaserte.

På programmet i dag vil mange av de aktuelle skadeområdene bli belyst. Jeg vil derfor ikke nå gå inn på alle disse områdene i detalj; men peke på noen sentrale problemstillinger som det er viktig å få belyst.

Det gjelder for det første å få et godt grunnlag for å fastsette omfanget av skader forårsaket av andres alkoholbruk; det er også viktig å få vite mer om hvem som rammes, og, ikke minst, hva slags type skader det gjelder.

Det er også svært viktig å få godt belyst hvilke tiltak og virkemidler som vil være mest kostnadseffektive for de ulike gruppene. Det arbeidet Statens institutt for rusmiddelforskning har igangsatt om skade på tredjeperson vil forhåpentligvis gi oss flere svar på disse spørsmålene. Jeg er også kjent med at det pågår studier av det som kalles harm to others i mange andre land og at det er et internasjonalt samarbeid om forskning på dette område.

Å hindre skade forårsaket av andres rusbruk er selvsagt like viktig uavhengig av hvem som rammes. Blind vold, eller påkjørsel ved promillekjøring er sjokkerende og oppleves som helt meningsløst. Samtidig opplever nok mange de skadene som påføres av ektefelle, sønn, far eller mor, nærstående personer som særlig tunge å fatte – fordi de ikke representerer engangstilfeller, men beskriver en livssituasjon som er daglig eller i alle fall regelmessig og som er knyttet til personer som star i en relasjon som i utgangspunktet skal være støttende. De fortellinger vi får høre av barn av rusmisbrukere, eller fra krisesentrene for kvinner, eller som vi kanskje fanger opp i vennekrets eller nær familie, er hjerteskjærende. Disse gruppene har heldigvis fått en økt oppmerksomhet i de senere år. Men, det gjelder først og fremst tiltak når ulykken alt har skjedd. Hva kan gjøres for å forebygge at slikt skjer? Når behovet for reparasjon er der, kan skaden allerede være ubotelig. Generelle virkemidler vil ha betydning, men også mer individrettet forebygging blir her viktig, slik som tidlig intervensjon.

Noen tredjeparter har ingen mulighet for å beskytte seg selv mot skade. Vi snakker her om risiko for helseskader på fosteret som følge av alkoholbruk under svangerskapet. Vi vet at alkohol og barn slett ikke hører sammen. De senere årene har vi i større grad fått øynene opp for at alkohol heller ikke er bra for fostre og menneskespirer. Her foregår det omfattende forskning internasjonalt om hva slags skadevirkninger man står overfor. Vi vet at både hjernestrukturer og hjernefunksjon kan skades i alvorlig grad gjennom alkoholbruk i svangerskapet. Vi vet at det har forekommet at kvinner med stort alkoholforbruk i svangerskapet har fortsatt med dette uten at helsepersonell har vært klar over det og uten at de har reagert. Helsedirektoratets veileder om tidlig intervensjon på rusområdet – Fra bekymring til handling – gir helsepersonell og andre gode verktøy til å ta tak i vanskelige problemstillinger. Men vi vet også at moderat alkoholinntak kan føre til alvorlige alkoholskader hos barn. Og selv små mengder alkohol i kan i uheldige tilfeller være skadelig. Derfor har Helsedirektoratet vært tydelige på å anbefale å kutte ut alkohol når man oppdager at man er gravid eller planlegger å bli gravid. Leger og jordmødre bør spørre alle gravide om alkoholforbruket før og under graviditeten. Gravide som ikke er avholdende, bør få informasjon, råd og støtte for å slutte med alkohol og andre rusmidler og bli fulgt opp ved senere konsultasjoner.

Her står vi vel overfor et problem som ikke løses av de brede befolkningsrettede virkemidlene alene. Her handler det om at informasjon når fram og er troverdig. På dette området har det heldigvis vært en veldig positiv utvikling: 91 prosent er helt eller delvis uenig i at det er vanlig at gravide drikker litt alkohol i svangerskapet og 94 prosent vet at alkohol i svangerskapet kan medføre fosterskader, i følge en undersøkelse Helsedirektoratet nylig har lagt fram.

Jeg vil også nevne et annet område der politikken har vært vellykket, nemlig kampen mot alkohol på arbeidsplassen. Selv om vi har utfordringer med økende alkoholbruk i gråsonen mellom arbeid og fritid, er arbeidslivet i Norge tilnærmet en alkoholfri sone. Det er ikke minst Akans fortjeneste. Men slike seire må forsvares hele tiden. Det kommer nye generasjoner til, og vi får arbeidskraft utenfra som kanskje ikke alltid er kjent med norske forhold.

Tredjemannskader behøver heller ikke være rent fysiske skader. Andres alkoholbruk kan for eksempel gjøre flere utrygge i det offentlige rom. Bl.a. gjelder dette ute på byen på kvelds- og nattetid i helgene. Denne utryggheten kan begrense den enkeltes frihet til å oppholde seg i det offentlige rom. Det er en del som blir skadet i voldsepisoder pga. fyll, men det er nok langt flere som opplever en generell utrygghet. Å sikre trygge uterom og bidra til at den enkelte ikke skal være engstelig og føle seg plaget av andres alkoholbruk er derfor også en del av tredjemannsproblematikken.

Som mor er jeg også opptatt av voksnes alkoholbruk i påsyn av barn. Det som for omsorgspersoner kan oppleves som morsomt og koselig – kan virke skremmende og utrygt på barna – både hjemme og på ferier. Vi vet at barn merker endringer hos voksne raskere enn vi tror – og dette kommer jeg til å sette fokus på.

Vi ser gjennom disse eksemplene at tredjemannsskadene er mangeartede, og at tiltakene både når det gjelder forebygging og når det gjelder hjelpetiltak, vil være høyst ulike.

Vi følger dette området tett. Kunnskapen og perspektivene som dere presenterer her i dag, vil være viktig for den videre utformingen av rusmiddelpolitikken uavhengig av om vi betegner det som passiv drikking eller tredjepartskader. Jeg ser fram til et videre samarbeid med dere og øvrige aktører på rusfeltet, og ønsker Forbundet mot rusgift og dere alle lykke til med fagdagen!