Oslo Student Conference in Sport Medicine

God morgen!

Takk for invitasjonen hit til Oslo Student Conference in Sports Medicine som i år arrangeres for andre gang og som i år tar for seg livsstilssykdommer som tema. Dette er et aktuelt tema. Livsstilssykdommer blir en stadig større utfordring for helse- og omsorgstjenesten og for samfunnet.

Jeg har sett fram til å møte dere. Som framtidige fysioterapeuter og leger, og som framtidige treningspedagoger eller kroppsøvingslærere, vil dere ha viktige funksjoner både i og utenfor helsetjenesten i arbeid med forebygging og behandling av livsstilssykdommer og ikke minst i arbeid for å holde folk friske og selvhjulpne.

Jeg syns også det er positivt at studenter fra ulike utdanningsinstitusjoner går sammen om en slik felles konferanse. Det er med på å gi grunnlag for en felles forståelse for de folkehelseutfordringer vi står overfor i dag og i årene som kommer – og som dere vil møte når dere kommer inn i ulike funksjoner i helse- og omsorgertjenestene og i forvaltningen for øvrig. Da gjelder det å kunne samarbeide og dra veksler på hverandres kompetanse. En slik felles plattform er også en intensjon i politikken for velferdsutdanningene.

Litt om hva jeg vil ta opp i innlegget:

Jeg vil si litt om helsetilstanden i befolkningen og utfordringsbildet vi står overfor. Jeg viser til innlegget Knut Inge Klepp holdt i går – det kan bli noen gjentakelser.

Jeg vil også redegjøre for hva denne regjeringen gjør og vil gjøre videre for å møte utfordringene. På helse- og omsorgsministerens ansvarsområde arbeider vi med ny politikk og nye løsninger på flere områder. Dette vil få betydning for jobben dere skal gjøre som lege eller fysioterapeut;

• Stortingsmelding om Nasjonal helse- og sykehusplan
• Stortingsmelding om primærehelsetjenesten
• Ny stortingsmelding om folkehelse

Det er nødvendig å se folkehelse, primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste i sammenheng og vi vil derfor gjennom tre meldinger på disse områdene legge fram en helhetlig helsepolitikk for Stortinget. Økt mestring samt målene for ikke-smittsomme sykdommer vil ligge til grunn for alle de tre meldingene. Jeg kommer tilbake til disse.

Nærmere om helse og utfordringsbildet:

God helse er en av våre viktigste ressurser, både som samfunn og som enkeltindivider. God helse handler om å leve godt i de livene vi lever, og at vi kan mestre livet også med sykdom og lidelser. Det handler om å inngå i en meningsfull sammenheng og få mulighet til å bruke og utvikle de ressursene vi har.

Folkehelsen i Norge, målt for eksempel i forventet levealder, er blitt bedre i løpet av de siste tiårene. Økning i levealder er en god indikator for en samfunnsutvikling som skaper bedre rammer for hver enkelt til å leve et godt liv. Økning i levealder henger sammen med bedre helsetjenester, men i enda større grad med andre endringer i samfunnet, som bedre hygiene og boforhold, bedre ernæring, tryggere arbeidsplasser, regulert arbeidstid, trygg økonomi og utdanning til alle.

Spissformulert kan vi si at folk lever lenger og nyter flere leveår som friske.

Alle grupper har økt sin forventede levetid. MEN, ulikhetene i dødelighet og levealder, spesielt etter utdanning, har økt. Bedrestilte har forbedret sin helse raskere enn dårligere stilte nordmenn. Til tross for en jevn velstandsøkning og mange medisinske framskritt, viser forskningen at de sosiale ulikhetene i helse og død har økt over tid i Norge og at de ikke er mindre i europeisk sammenheng.

Det er også et annet MEN. Samtidig som folk lever lenger, ser vi en økning i kronisk sykdom – de såkalte ikke-smittsomme sykdommene som diabetes type 2, KOLS, hjerte- og karsykommer og kreft. Vi ser også en økning i omfanget av psykiske lidelser og muskel- og skjelettsykdommer. Livsstil, som fysisk aktivitet, kosthold og røyking, har større innvirkning på forventet levealder enn tidligere antatt. Livsstilssykdommer og andre kroniske sykdommer utgjør en større del av sykdomsbildet og sykdomsbyrden, og de bidrar til at kvaliteten på de leveårene som vi har vunnet, går ned. Samtidig vet vi at livsstil som røyking, usunt kosthold og for lite fysisk aktivitet varierer mellom ulike sosioøkonomiske grupper. Det betyr at livsstil og medfølgende sykdomsutvikling også kan forklare deler av de sosiale ulikhetene i helse og for tidlig død.

Dette utfordringsbildet innebærer at en betydelig andel av pasientbehandlingen som foregår på sykehusenei årene som kommer, vil være relatert til livsstilssykdommer. Befolkningens helsetilstand er derfor en avgjørende del av en helhetlig helsepolitikk – og folkehelsepolitikk. I følge Verdens helseorganisasjon og WCRF (World cancer Research Fund) kan sunt kosthold, regelmessig fysisk aktivitet og røykfrihet redusere risiko for hjerte- og karsykdommer med 80 prosent, Type-2-diabetes med 90 prosent og kreft med 50 prosent. Å investere litt mer i gode samfunn er en billig forsikringspremie for å unngå unødige helseutgifter senere.

Om folkehelsepolitikken:

Det er tverrpolitisk enighet om de overordnede målene og de lange linjene i folkehelsepolitikken. En bred forankring er nødvendig fordi dette angår hele befolkningen og har betydning for helsetilstanden i befolkningen om 10, 20 og 30 år frem i tid. Det er avgjørende at folkehelsetiltak som berører forholdet mellom den enkeltes helse og frihet og fellesskapet har en god forankring og oppslutning i samfunnet. Røykeloven og alkoholloven er eksempler på slike folkehelsetiltak.

De nasjonale folkehelsemålene ligger fast:

• Norge skal være blant de tre landene i verden som har høyest levealder.
• Befolkningen skal oppleve flere leveår med god helse og trivsel og reduserte sosiale helseforskjeller.
• Vi skal skape et samfunn som fremmer helse i hele befolkningen.

Norge har sluttet seg til Verdens helseorganisasjons mål om 25 prosent reduksjon i tidlig død som følge av kroniske ikke-smittsomme sykdommer innen 2025. Disse globale målene inngår i de nasjonale folkehelsemålene, ved at økning i forventet levealder først og fremst skal nås ved å forebygge for tidlig død, det vil si før 75 år. Videre vil vi ved å forebygge for tidlig død bidra til å utjevne sosiale helseforskjeller.

I dette ligger også oppfølging av Verdens helseeorganisasjon vedtatte mål knyttet til blant annet reduksjon i skadelig bruk av alkohol, utilstrekkelig fysisk aktivitet, saltinntak og tobakksbruk. Forekomst av for høyt blodtrykk skal reduseres og økningen i diabetes og overvekt skal stoppes.

Dette er ambisiøse mål.

I den politiske plattformen har regjeringen understreket at det forebyggende helsearbeidet skal styrkes. Regjeringen ønsker en bred satsing på folkehelse og vil legge frem en ny stortingsmelding om folkehelse i 2015. Meldingen skal tydeliggjøre denne regjeringens folkehelsepolitikk – med ny politikk på områder som enten ikke har vært tilstrekkelig prioritert, eller som regjeringen mener krever nye løsninger. Dette dreier seg blant annet om psykisk helse i folkehelsearbeidet, barn og unge, aktiv aldring og ikke minst ny vinkling på arbeidet med livsstilsendring.

Kommunale myndigheter spiller en viktig rolle og har etter folkehelseloven et selvstendig ansvar for å fremme innbyggerens helse. Nasjonale myndigheter må legge til rette slike at kommunene får best mulig forutsetninger for å ivareta sitt ansvar for innbyggernes helse. I arbeidet med kommuneplanene etter neste kommunevalg i 2015 bør også de nasjonale innsatsområdende og prioriteringene derfor være klare.

Vi er stolte av å ha en statsminister som er opptatt av pyskisk helse og som utfordrer oss alle på å være rause og inkluderende. Det skal være plass til alle, også de som sliter: i arbeidsliv og i samfunnet for øvrig. Om man har små eller større psykisk problemer, er det likevel best for de fleste å gå på arbeid og å være i aktivitet, også fysisk aktivitet. Men vi må akseptere at vi har ulike behov og forutsetninger, og at noen kan trenge mer tid og fleksibilitet.

Psykiske helseproblemer kan ramme oss alle i løpet av livet. 15 -20 % av barn og unge har psykiske vansker som går utover trivsel, læring, daglige gjøremål og samvær med andre. Nær 300 000 barn har foreldre med så alvorlige psykiske lidelser eller alkoholproblemer at det går utover daglig fungering.

Når vi nå skal gi psykisk hesle den plassen det skal ha i folkehelsepolitikken, handler det om å rette oppmerksomheten mot forhold som påvirker psykisk helse og trivsel i hele befolkningen. Barn og unge som opplever sykdom, livsproblemer eller psykiske utfordringer må få hjelp tidlig. Derfor er det blant annet viktig å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten og se nærmere på hvordan disse tjenestene kan videreutvikles. Vi styrker også det tverrfaglige samarbeidet mellom skolen og lærerne og psykisk hesletjeneste. Når skolen snakker om godt læringsmiljø og å fremme "gangs mennesker", er det å drive med folkehelsearbeid. Vi vet at i dag er det stor drop-out av ungdom i den videregående skolen. Mange av disse ungdommene vil dere komme i kontakt med enten som leger eller fysioterapeuter, kroppsøvingslærere eller treningsveiledere. Ofte kan organisert idrettsaktivitet og tilbud i treningssenter være arenaer for å fange opp denne gruppen og få dem inn på rett spor. Det er derfor viktig at dere kjenner til den etablerte helse- og omsorgstjenesten i kommunen og kan spille på de tilbud som der finnes.

På samme måte er det viktig at folk som sliter ikke faller ut av arbeidslivet. Gradert sykemelding vil være mye bedre enn full sykemelding for de fleste. Regjeringen har inngått ny IA-avtale med partene i arbeidslivet, og jeg håper at dere som fremtidige folkehelsearbeidere også vi bidra til at arbeid er en god medisin.

I den nye folkehelsepolitikken skal vi også fremme aktiv aldring og styrke seniorperspektivet på tvers av politikkområder. Vi blir flere eldre. Har vi i tilstrekkelig grad reflektert over hva det betyr for samfunnet? Mennesker mellom 60 og 90 år er vel så forskjellige som de mellom 30 og 60 år. Vi kan ikke parkere de eldre i gyngestolen, de ønsker å være aktive i arbeidsliv og i samfunnet. Å bekjempe aldersdiskriminering er også folkehelsearbeid. Det er mye å hente i livskvalitet og ressurser ved å sikre en funksjonsfrisk alderdom. Vi må få fram kunnskap om sammenhengen mellom arbeid og helse. og synliggjøre betydningen av helsefremmende og forebyggende arbeid for sunn og aktiv aldring. At vi tidlig tar inn over oss at vi må bidra selv til å holde oss i vigør. Være aktive, trene balanse, gå turer, holde kontakt med venner og være sosiale. Noe av det viktigste vi kan gjøre er å snu holdningen til eldre i arbeidslivet. Det nye Statens seniorråd er utfordret til å ta tak i dette. Andre viktige områder er aldersdiskriminering, boliger og samferdsel, IKT - deltakelse og meningsfulle hverdager. Å være god på seniorpolitikk, er å være god på å forvalte våre ressurser til de neste generasjoner. Det er solidaritet mellom generasjonene.

Denne regjeringen mener at politikken må dreie seg om å skape muligheter, skape forutsetninger for at hver enkelt av oss kan ta ansvar for egne liv. Mestring gir livsglede, mening og overskudd, også når vi rammes av sykdom. At samfunnet legges bedre til rette for gode helsevalg er en viktig forutsetning for at den enkelte kan og må ta mer ansvar for egen helse.

Tilrettelegging for fysisk aktivitet kan i liten grad gjøres gjennom lover og forskrifter eller ved bruk av pris- og avgiftsvirkemidler. Fysisk aktivitet er heller ikke noe vi bør avstå fra, eller gjøre mindre av. Tvert imot – fysisk aktivitet er noe vi må ha regelmessig i anbefalte doser, og som er nødvendig for barn og unges normale vekst og utvikling – og som for alle er kilde til helse og livskvalitet. Verdens helseorganisasjon peker på behovet for et paradigmeskifte med en bred samfunnsmessig tilnærming. Skal vi få til at vi på en naturlig måte beveger oss mer i hverdagen, må det legges bedre til rette på de arenaer folk ferdes. Dette må framover være en premiss for samfunnsuviklingen.

• sammenhengende gang- og sykkelveier gjør det mulig å gå eller sykle til jobb, skole og fritidsaktiviteter,
• omgivelsene må innby til lek og fysisk utfoldelse enten det er i skolegården, barnehagen eller i nærmiljøet,
• vi må ha god tilgang til parker, natur og rekreasjonsområder,
• og vi trenger en godt utbygd kollektivtransport og servicetilbud og butikker i nærhet av hjem og arbeidsplass.

Regjeringen følger opp regjeringsplattformen om å legge til rette for økt fysisk aktivitet i skolen. Dette arbeidet er vi i gang med. Og dette er nødvendig. Norske 11- og 15-åringer ligger godt under OECD-gjennomsnittet for fysisk aktivitet, og også lavere enn de andre nordiske landene. Kun 6- og 9-åringer har et tilfredsstillende aktivitetsnivå om minst en time daglig fysisk aktivitet, mens bare halvparten av 15-åringene har det. Det skjer et dramatisk fall fra ni til 15-årsalder. I denne perioden starter også frafallet fra organisert idrett.

Og bare så det er sagt: Blant oss voksne har kun 1 av 5 et aktivitetsnivå i tråd med helsemessige anbefalinger!

Aktivitetsnivået er lavt, sosialt skjevfordelt og viser negativ utvikling. Trening på fritid kan ikke kompensere for kraftig redusert hverdagsaktivitet og økende stillesitting blant de fleste av oss. Når de av oss som trener ikke trener, sitter vi stille!

Vi ser en skremmende utvikling av overvekt og fedme i befolkningen. Dette har bl.a. sammenheng med for lite fysisk aktivitet i kombinasjon med for høyt energiinntak. Mange griper til løsningen og tar "slankeoperasjon". Dette vet vi ikke er løsningen for alle. Vi er opptatt av å gjøre mer for å forhindre overvekt og fedme – og for å stimulere egeninnsats, bl.a. gjennom samfunnsrettede tiltak som omtalt tidligere, lokale tilbud i regi av både idretts- og friluftsorganisasjoner, lavterskeltilbud og veiledning om fysisk aktivitet og kosthold i kommunale frislivssentraler eller i annen regi.

I dag er det etablert ca 170 frisklivssentraler i Norge. Kjernekompetansen er i dag fysisk aktivitet, men må utvikles til mye mer. Kompetanse på kosthold, læring og mestring blir viktige innsatsområder for fremtiden.

Nasjonalt senter for mat, helse og fysisk aktivitet er etablert ved Høgskolen i Bergen. Helsemyndighetene og utdanningsmyndighetene samarbeider om dette. Det nye senteret skal blant annet arbeide med å formidle kunnskap om hvordan fysisk aktivitet og ernæring påvirker helse og læring, og det skal være en ressurs for barnehager og skoler og høyere utdanningsinstitusjoner. Vi har forventninger til dette arbeidet – og samarbeidet.

Kosthold og ernæring omfatter alt fra det brede folkehelsearbeidet med tilrettelegging for sunne matvalg, til forebygging, behandling, habilitering og rehabilitering i helse- og omsorgstjenesten.

Selv om kostholdet over lang tid viser positive utviklingstrekk, er det langt igjen til vi når kostanbefalingene med mer frukt, grønt, grove kornvarer og fisk og mindre salt, sukker og mettet fett. Regjeringsplattformen slår fast at vi vil stimulere til sunnere kosthold. Matvarebransjen har et stort ansvar her .

Et viktig innsatsområde er salt. Høyt saltinntak øker risikoen for høyt blodtrykk og hjerte- og karsykdommer. Begrensning av befolkningens saltinntak er i følge Verdens helseorganisasjon blant de mest kostnadseffektive tiltakene innen folkehelsearbeidet. Over ¾ av det saltet vi får i oss kommer fra industribearbeidede produkter, derfor er samarbeid med industrien særlig viktig, parallelt med informasjon til befolkningen og målrettet og kunnskapsbasert kostveiledning fra helsepersonell. Det er viktig at dere i deres arbeid støtter opp under helsemyndighetenes anbefalinger og faglige retningslinjer.

Kartlegginger har vist at det er behov for mer ernæringskompetanse i helse- og omsorgstjenesten, både spisskompetanse innen klinisk ernæring, men også i grunnutdanningene til helse- og velferdspersonell. Dette er synliggjort blant annet i stortingsmeldingen om velferdsutdanningene der det er et mål å sikre tilgang på spisskompetanse på ernæring over hele landet, samt styrke kunnskapen om ernæring innenfor alle de helse- og sosialfaglige utdanningene. Oppfølgingen av meldingen er forankret i Kunnskapsdepartementet gjennom en rekke parallelle prosesser der også Helse- og omsorgsdepartementet deltar.

Kartlegging og oppfølging av ernæringsstatus er grunnleggende for forebygging og behandling av kostholdsrelaterte sykdommer, feil- og underernæring. Her er Kosthåndboka- veileder i ernæringsarbeid for hele helse- og omsorgstjenesten et nyttig verktøy, sammen med ulike nasjonale faglige retningslinjer. Videre er Helsedirektoratets kursopplegg "Bra mat- kurs" sentralt i Frisklivssentralene, men brukes også av kommuner og organisasjoner som basis for kurs for foreldre, barn og ungdom.

Samarbeid mellom frivillige organisasjoner og myndighetene er viktig i folkehelsearbeidet. Frivillighet Norge og Helse- og omsorgsdepartementet har derfor gått sammen for å lage en ny nasjonal møteplass for folkehelse som skal styrke samarbeidet mellom frivillige organisasjoner og myndigheter.

Frivillige organisasjoner er viktig, fordi de når mange vi ikke når gjennom offentlige tjenester. Frivillige organisasjoner fremmer aktivitet, trivsel og tilhørighet. Det er mange frivillige organisasjoner som bidrar i folkehelsearbeidet, men som ikke har folkehelse som uttalt mål. Vi ønsker å trekke flere gode krefter inne i folkehelsearbeidet og legge bedre til rette for samarbeid mellom frivilligheten og myndighetene.

Den nye møteplassen skal sikre et godt samarbeid mellom forvaltningen, politikere og frivillige organisasjoner, og vil være en viktig premissleverandør for folkehelsepolitikk. Det tas sikte på at første møte holdes i august.

Ny politikk og nye løsninger for helse- og omsorgstjenestene:

I tillegg til en effektiv folkehelsepolitikk, er bedre helsetjenester, tidligere innsats og en videre utbygging av forebyggende helsetjenester som helsestasjons- og skolehelsetjenesten og individuell frisklivsveiledning, avgjørende faktorer for å fremme befolkningens helse. Vi vil skape en helsetjeneste med utgangspunkt i pasientenes behov og oppdatert kunnskap. Og vi vil skape en helsetjeneste som legger til rette for at folk holder seg frisk lengst mulig, og som bidrar til at enhver kan mestre livet også med sykdom og lidelser.

I meldingen om primærhelsetjenesten vil vi se helheten i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Vi må utnytte ressursene bedre enn vi gjør i dag. Primærhelsetjenestene består av mange tjenestetilbud, som for eksempel fastleger, fysioterapeuter, helsestasjons- og skolehelsetjeneste og frisklivssentraler. Det er behov for å tenke nytt og legge til rette for nye roller og samarbeidsformer. Dere kommer til å møte pasienter som trenger tjenester fra flere av dere alle.

Tenk bare på hvor mye dere som er her i dag kan få til sammen! Tverrfaglig samarbeid er en av nøklene til en bedre primærhelsetjeneste for hele befolkningen og for de som allerede har blitt pasienter. Et godt samarbeid helt fra studietiden, vil gjøre det lettere å se hverandre og bruke hverandres kompetanse når dere kommer ut i yrkeslivet.

Vi er spesielt opptatt av tilbudet til barn og unge. Vi må forebygge livsstilssykdommer tidlig, og fange opp de som er i risikosonen så tidlig som mulig. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten blir sammen med gode oppvekstvilkår for øvrig viktig.

Videre er vi opptatt av de som har utviklet livsstilsrelatert sykdom og har kroniske lidelser. Her må dere sammen og sammen med pasientene finne frem til den beste behandlingen og hjelpen hver og en trenger. Medikamentell og ikke-medikamentell behandling må utfylle hverandre. Dere blir viktige aktører for å lære folk å mestre en hverdag med sykdom.

En siste gruppe mennesker vi må innrette primærhelsetjenestene bedre for, er de sykeste. Mange kommer til å leve lenger og da lever de lenger med sykdom som krever medisinsk behandling. Behandlingen skal fortrinnsvis skje der folk bor. I stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten vil vi se på mulighetene for å legge til rette for tettere samarbeid mellom helsepersonell på primærnivå. Dette angår både dere, og andre yrkesgrupper i helse- og omsorgstjenesten. Vi ønsker tjenester som i større grad er organisert i team med flere typer personell, både innenfor allmennlegetjenesten og de andre kommunale helse- og omsorgstjenestene. Vår politikk vil legge til rette for at fremtidige lege- og fysioterapitjenester utfyller hverandre på en bedre måte enn i dag.

Jeg vil også henlede oppmerksomheten mot Opptrappingsplan for rehabilitering. Habilitering og rehabilitering er et satsingsområde for regjeringen. Tilbudet i dag er ikke godt nok og presset på rehabiliteringstjenesten øker.

Mange trenger rehabilitering fordi de skal tilbake i jobb, andre skal lære seg å mestre dagliglivets aktiviteter for å klare seg hjemme. Noen trenger intensiv rehabilitering i en kort periode for å bli friske. Andre sliter med belastningslidelser og sluses inn i spesialisthelsetjenesten til operasjon der et bedre alternativ kan være tilpasset trening der de bor. Tilbudet må utvikles og endres i tråd med den medisinsk-teknologiske og faglige utviklingen.

Tyngdepunktet i opptrappingsplanen skal rettes mot kommunene.Vi må målrette innsatsen mot brukere som ikke får tilstrekkelig godt tilbud i dag. Opptrappingsplanen for rehabilitering skal favne hele bredden av helse- og omsorgs­tjenesten. Det inkluderer også rus og psykisk helse.

Tradisjonelt har vi på helsesiden vært opptatt av de helsemessige konsekvensene ved rehabilitering. Men god rehabilitering er porten inn i arbeidslivet, og for mange porten inn i deltakelse i samfunnet. Derfor er det viktig med et godt samarbeid med Nav, frivillige organisasjoner, idretten og brukerorganisasjonene.

Forebyggende helsearbeid har sin hovedtyngde utenfor sykehus og spesialisthelsetjenesten. Likevel vil det også være slik fremover at mange må tas hånd om i denne delen av helsetjensesten. Regjeringen har startet arbeidet med en nasjonal helse- og sykehusplan. En slik samlet plan har vært etterlyst lenge.

Nasjonal helse- og sykehusplan skal basere seg på en samlet oversikt over dagens spesialisthelsetjeneste, koble denne til utfordringsbildet fremover – og her møter man jo nettopp utfordringen fra de kroniske sykdommene – og så etablere en fornuftig struktur for morgendagens spesialisthelsetjeneste.

Et viktig stikkord her kommer til å være samarbeid; samarbeid i nettverk mellom de ulike delene av helsetjenesten og samarbeid i tverrfaglig team rundt den enkelte pasient.

Alt skjer under overskriften "pasientens helsetjeneste". Det betyr at vi skal se verden og helsetjenesten mer fra pasientens perspektiv. Vi vet at pasientens kunnskap og medvirkning er nøkkel til så mange ting: bedre helse – ikke minst bedre forebygging – og også utformingen av et mer menneskelig helsesystem. Det inviterer vi dere til å være med å utforme – og la meg slutte der jeg startet; at dere setter sammen denne type tverrfaglige møter viser at dere allerede har skjønt betydningen av å tenke og arbeide på tvers av gamle skillelinjer.

Jeg ønsker dere lykke til – først og fremst med denne konferansen, men ikke minst med videre studier og et meningsfullt yrkesliv!

Takk for oppmerksomheten!