I trygge hender

Tusen takk for invitasjon til å åpne dette læringsnettverket, den første av tre samlinger i det siste året av pasientsikkerhetskampanjen, ”I trygge hender”!

Jeg synes det er hyggelig å møte dere, etter at jeg har vært statssekretær i hele tre uker. Det er ikke lenge siden jeg var direktør kommunikasjon og samhandling i Sykehuset Østfold. En erfaring som er virkelig nyttig for meg i min nye posisjon, men det er ikke til å komme fra: Nå har jeg mye å lære, og det gjør jeg, hele tiden.

Og i dag er jeg heldig, pasientsikkerhet og kvalitet, er et område jeg er opptatt av.

Vi som arbeider i helsetjenesten forvalter er av samfunnet viktigste, for ikke å si det viktigste godet vi har i samfunnet. Helse. Jeg oppfatter, og jeg regner med at dere også tenker at dette er et stort ansvar. Et ansvar som vi må være sikre på vi forvalter på en god måte. Vi sitter faktisk på nøkkelen til om folk får hjelp, om de får hjelp til rett tid, om de får sikre og trygge tjenester, om kvaliteten er god nok. Vi er portvoktere, portvoktere for et av samfunnets viktigste goder.

Jeg har i hvert fall én kjepphest: Vi MÅ spørre pasientene og brukerne om hvordan de vil ha det. Erfaringen min fra Sykehuset Østfold er at brukerne sitter på mye kunnskap som det er viktig. Kunnskap som hvis vi bruker den riktig, kan endre helsetjenestene. Pasientene representerer en endringskraft vi trenger.

Mandag var det en presentasjon av arbeidet som Oslo Universitetssykehus har gjort sammen med brystkreftpasienter og et designbyrå for å forbedre pasientforløpene, endre dem i tråd med det som pasientene forteller at de trenger. Det er sterkt å høre at en kvinne fortelle at hun nå, fem år etter at hun fikk brystkreft, fortsatt får tårer i øynene når hun tenker på hvordan hun opplevde møtet med helsetjenesten. Hun følte at hun gikk i stykker… Hun gikk i stykker fordi vi ikke klarte å gi henne trygghet for hva som skulle skje, når noe skulle skje og hvordan hun kunne forberede seg.

I forrige uke hørte vi om en pårørende som hadde moren sin på sykehjem, og opplevde at omsorgen ikke var god nok, og ønsker seg blant annet FAU-er på sykehjemmene. For å være ærlig så trodde jeg at det var slik, men det er i dag en frivillig ordning med det jeg kaller brukerråd på sykehjemmene.

Jeg er en gråsprengt sykepleier, og jeg har vært med på en utrolig reise fra jeg var nyutdannet sykepleier i 1979, til hvordan kommunehelsetjenesten og sykehus er i dag. Det har det skjedd utrolig mye. Den gangen ble damene som skulle operere vekk galleblære nesten delt i to under operasjonen, og lå på sykehus i minst to uker. Hvis de ikke fikk infeksjon, og det fikk de. Pasienter med lårhalsbrudd, lå i strekk i 8 uker, Hvis de overlevde.. Og vi dro på tur om sommeren med de som hadde ligget lengst, de hadde ventet på sykehjemsplass i over ett år. Hjemmesykepleie? Det var egentlig ikke oppfunnet. Men vi hadde livstidsinstitusjoner for mange som ikke noen trodde kunne klare seg selv.

I dag behandler vi hjertepasientene før infarkt gir for store og uopprettelige skader, vi kan gi hjelp til barnløse, vi håndterer store ulykker og katastrofer som 22. juli, og vi håndterer respiratorpasienter og pasienter i livets sluttfase hjemme og vi har gitt mange en verdig tilværelse i egen bolig. For meg er det av og til lurt å se bakover for å forstå framtiden, det er et lurt utgangspunkt for å se hvor mye vi kan få til.

Mange behandlinger, særlig i sykehus, er forbundet med risiko. Vi vet at det oppstår skader. Og vi vet at ikke alle av disse skadene kan unngås. Hvert år er det omtrent 6 millioner møter mellom pasienter og sykehus. Om bare en promille av disse møtene går dårlig, utgjør dette hele 6000 møter. Vi kan aldri garantere at skader og feil ikke skal skje. Men det vi kan garantere er at vi skal gjøre alt som er mulig for å hindre at feil skjer og for å lære av feil, og den forpliktelsen har vi.

I jobben min som kommunikasjonsdirektør har jeg fått mange telefoner fra pasienter, eller fra journalister som ringer på deres vegne. Det gjør inntrykk å høre historier om mennesker som skades eller dør uventet, i kontakten med helsetjenesten. Pasientene rammes, de pårørende rammes, og helsepersonellet rammes. Og ikke minst: Unødige skader og dødsfall svekker omdømmet og tilliten til tjenesten.

Jeg har virkelig erfart at det pasienten eller de pårørende virkelig ønsker er å få en beklagelse, et troverdig unnskyld. De aller fleste tar kontakt fordi som de sier: de håper at ingen andre skal måtte oppleve det samme. Det er da virkelig et godt trekk, at det er slik samfunnet vårt er. Vi har omsorg for hverandre.

Åpenhet er en nødvendig forutsetning for pasientsikkerhet og god pasientbehandling. Gjennom åpenhet kan vi få og dele kunnskap om risikoområder. Det er det dere skal gjøre her, på læringsnettverket. Det kan også gi pasientene er mer realistisk bilde av hva helsetjenesten faktisk kan gjøre, og at det altså ikke er risikofritt å være pasient.

Jeg kommer fra Sykehuset Østfold - det sykehuset som var først ute med å publisere meldinger om uønskede hendelser. Andre sykehus gjør nå det samme. Dette er et viktig signal om at hendelsene tas på alvor og at de følges opp. Vi har lært oss noen viktige spørsmål: Hvordan gikk det med pasienten. Er pasienten eller pårørende varslet om at noe gikk galt? Og ikke minst: Hva har organisasjonen gjort for å lære?

Når vi nå publiserer disse hendelsene, så gjør vi disse tilgjengelige også for andre i sykehuset. Det gir ytterligere læring. Før gikk hendelsene bare rett opp og ned i ledelseslinjen, ingen andre fikk vite om dem.

Regjeringen skal legge fram en årlig stortingsmelding om pasientsikkerhet og kvalitet, basert på data blant annet fra statens helsetilsyn, pasient- og brukerombudene og kunnskapssenteret. Stortinget skal diskutere pasientsikkerhet og kvalitet. Dette er viktig for nasjonen Norge.

Statsråd Bent Høie er opptatt av at pasientsikkerhet og kvalitet er et lederansvar, ikke et bare individuelt ansvar for leger og sykepleiere. Dette arbeidet skal ha høy prioritet, fordi kvalitet lønner seg. Det lønner seg å gjøre tingene riktig med en gang, det koster alle, både pasienten og helsetjenesten mye å rette opp feil.

Statsråden drøftet pasientsikkerhet og kvalitet med lederen i de regionale helseforetakene i går. Og han synes det er rart: Det tar utrolig lang tid å innføre tiltak for å bedre kvaliteten, det virker som at dette ikke anses som mere enn et hyggelig ønske. Det er rart at en organisasjon som er så kompetansedrevet som helsevesenet, ikke har en høyere bevissthet om pasientsikkerhet. Som rogalending har han erfaring fra offshorebransjen der sikkerhet er det første man gjør, også på et møte som dette. Hvor er nødutgangene, hvordan skal vi oppføre oss hvis noe skjer.  

Det handler om ledelse:

Ledere i førstelinjen, der møtet med pasienten skjer, er de nærmeste til å sikre at behandlingen skjer på en måte som ivaretar pasientsikkerheten. Disse lederne er sentrale i pasientsikkerhetsarbeidet, og erfaringene fra pasientsikkerhetskampanjen viser at det er behov for å styrke kompetansen om  forbedringsarbeid og pasientsikkerhet. Pasientsikkerhetskampanjen tilbyr konkrete tiltak for ledere. Det gjør arbeid med pasientsikkerhet mer håndfast. For eksempel har ledere ved noen sykehus gått i pasientens fotspor for å få godt innblikk i hvordan pasientene opplever sykehuset og møte med helsepersonell. Det gi nyttig informasjon over hvor og hvorfor ting stopper opp i systemet. Pasientsikkerhetsvisitter er et annet konkret tiltak. Toppledelsen viser at de engasjerer seg i pasientsikkerhet, og det gir dialog om pasientsikkerhet mellom medarbeidere, ledere i førstelinjen og topplederne.

Stortinget har lovfestet plikten til å ivareta systematisk arbeid med kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet.  Det gjelder både sykehus og kommuner. Det betyr at det er den enkelte virksomhet og ledelsen som har ansvar for kvalitetsarbeid og pasientsikkerhet. Og de skal også ha oversikt over resultatene av dette arbeidet. Det er en viktig del av lederansvaret.

Ledelse er et gjennomgående tema på tvers av alle innsatsområdene i pasientsikkerhetskampanjen. Etableringen av et eget nettverk for ledelse av pasientsikkerhet er viktig i arbeidet med å sikre god pasientsikkerhet. Ledere må engasjere og involvere seg, og de må legge til rette for gode rutiner og samarbeid.

Kampanjen har vært ambisiøs. Målet, som styringsgruppen har satt, er å redusere skader i sykehus, som kan forebygges, med 20 % innen utgangen av dette året. Innen fem år skal andel skader som kan forebygges være redusert med 50 %. Oppsummering av status og resultater viser at pilotprosjektene som er gjennomført viser klare tegn til forbedringer. 

Det er helt avgjørende for å lykkes med pasientsikkerhet nasjonalt, at tiltakspakkene faktisk tas i bruk. At dere måler egne resultater og rapporterer dem inn, slik at vi samler kunnskap om hva som virker, og ikke virker. Lede, lære og dele.

Kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeid skal være en del av hverdagen til medarbeidere og ledere, og en del av de ordinære rutinene.  Det er nødvendig at tiltakene i programmet tas i bruk i det daglige, og er forankret hos ledelsen på alle nivåer. Arbeid med kvalitet og pasientsikkerhet er ikke noe som skal komme i tillegg, det skal være en del av den daglige driften.

Mye av oppmerksomheten på pasientsikkerhet er rettet mot sykehus. En betydelig styrke med pasientsikkerhetskampanjen og programmet at den også inkluderer den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Pasient- og brukersikkerhet er like viktig i kommunene. Og den aller viktigste erfaringen min om samhandling, er at det er i overgangene mellom ulike enheter, mellom sykehus og kommune, i sykehus, i kommunen, det virkelig glipper og går galt.

I trygge hender er i sitt siste år, og vi har fått til mye. Men dette arbeidet egner jo egentlig ikke som kampanje, dette er et hver eneste dags arbeid.

Pasientsikkerhetsarbeid er morsomt, det håper jeg at dere synes. Det er sikkert derfor dere er her. Og jeg er sikker på at vi alle sammen er opptatt av at vi har en utrolig meningsfull jobb, vi er heldig som arbeider i helsetjenestene. Husk forvalteransvaret, vi er her på vegne av alle dem som trenger oss. De skal få hjelp når de trenger det, på en sikker og trygg måte. De skal vite at de er: I gode hender. Lykke til med arbeidet.