Regjeringens helsepolitikk – kvalitet og pasientsikkerhet – åpenhet og involvering

Tusen takk for invitasjonen til å komme hit til ledersamlingen på UNN!

I går holdt helse og omsorgsminister Bent Høie sykehustalen for 2014. Der lanserte han regjeringens løsninger for å skape ”Pasientenes helsevesen”. Det er naturlig for meg å komme inn på sykehustalen i dag, ikke minst fordi dere, lederne i sykehus er de som til daglig har ansvaret for pasientens møte med helsevesenet. Jeg er glad for at jeg får mulighet til å snakke om kvalitet og pasientsikkerhet, og om åpenhet og involvering. Dette er byggesteiner for ledere, og er superviktig for pasienter og pårørende. Jeg håper at jeg kan gi dere mitt perspektiv, og håper at dere gir meg deres syn etterpå.

Vi som arbeider i helsetjenesten forvalter et av samfunnets viktigste, for ikke å si det aller viktigste godet vi har i samfunnet. Helse. Hvis vi spør folk på gata, tror jeg de vil være enig i det.

Et så stort ansvar må vi være sikre på at vi forvalter på en god måte. Vi sitter faktisk på nøkkelen til om folk får hjelp, om de får hjelp til rett tid, om de får sikre og trygge tjenester, om kvaliteten er god nok. Og vi sitter på nøkkelen til hvordan pasientene opplever å få hjelp. Det er antagelig derfor de fleste som arbeider i helsevesenet er så glade i jobben sin.

Litt om meg selv

Jeg er sykepleier, og jeg har vært med på en utrolig reise fra jeg var nyutdannet sykepleier i 1979, til hvordan kommunehelsetjenesten og sykehus er i dag. Jeg har arbeidet i sykehus, vært lærer i sykepleie, i fagforening for utrolig mange år siden, vært leder i sykehus og kommune. Før jeg ble statssekretær arbeidet jeg i Sykehuset Østfold, som er i full gang med å ferdigbygge et nytt sykehus og planlegge innflyttingen.  I denne tiden har det skjedd utrolig mye.

Da jeg var nyutdannet ble damene som skulle operere vekk galleblære nesten delt i to under operasjonen, og lå på sykehus i minst to uker. Hvis de ikke fikk infeksjon, og det fikk de.

Pasienter med lårhalsbrudd, lå i strekk i 8 uker, Hvis de overlevde. Og vi dro på tur om sommeren med pasienter på kirurgisk avdeling, de som hadde ligget lengst, de hadde ventet på sykehjemsplass i over ett år.

Hjemmesykepleie? Det var egentlig ikke oppfunnet. Men vi hadde livstidsinstitusjoner for de gamle, gamlehjem. Alle vet at mange mener at NÅ er jeg gammel nok til å komme på ”heimen”, - slik var det før. Kjenner dere dere igjen?

I dag behandler vi hjertepasientene før infarkt gir for store og uopprettelige skader, vi kan gi hjelp til barnløse, vi håndterer store ulykker og katastrofer som 22. juli. Vi håndterer respiratorpasienter og pasienter i livets sluttfase hjemme, og vi har gitt mange en verdig tilværelse i egen bolig. Mange flere lever derfor med flere kroniske sykdommer som i gamle dager hadde vært dødelige, hver for seg.

For meg er det av og til lurt å se bakover for å forstå framtiden, det er utgangspunkt for å se hvor mye vi kan få til framover. Gamle folk gjør det. Og jeg skjønte forleden at jeg var gammel, da jeg fikk nytt pass, og damen vurderte hårfargen min, og skrev gråsprengt…

Behandlinger i sykehus, er forbundet med risiko. Vi vet at det oppstår skader. Og vi vet at ikke alle disse skadene kan unngås.

Hvert år er det omtrent 6 millioner møter mellom pasienter og sykehus. Om bare en promille av disse møtene går dårlig, utgjør dette hele 6000 møter. Vi kan aldri garantere at skader og feil ikke skal skje. Men det vi kan garantere er at vi skal gjøre alt som er mulig for å hindre at feil skjer, vi skal også gjøre alt som er mulig for å lære av feil, den forpliktelsen har vi. Som tidligere helsedirektør Lars E. Hansen stadig sa: - Det vil alltid skje feil, men må dere gjøre de samme feilene hele tiden?

 Jeg kommer fra jobben som kommunikasjonsdirektør ved Sykehuset Østfold. Jeg har fått mange telefoner fra pasienter, eller fra journalister som ringer på deres vegne.

Det gjør inntrykk å høre historier om mennesker som skades eller dør uventet, i kontakt med helsetjenesten. Pasientene rammes, de pårørende rammes, og helsepersonellet rammes. Og ikke minst: Unødige skader og dødsfall svekker omdømmet og tilliten.

Jeg har erfart at det pasienten eller de pårørende virkelig ønsker er å få en beklagelse, et troverdig unnskyld. De aller fleste tar kontakt fordi, som de sier: Jeg håper at ingen andre skal måtte oppleve det samme.
Det er da virkelig et godt trekk, at det er slik samfunnet vårt er. Vi har omsorg for hverandre.

Ledelsens ansvar

Statsråd Bent Høie er tydelig på at å sikre god og trygg pasientbehandling utgjør kjernen i alle styrenes og alle lederes ansvar, dette er ikke bare et individuelt ansvar for leger og sykepleiere.

Ansatte og ledere må vite om virksomheten drives med for høy risiko, om det er for stor variasjon i resultatene, og sette i verk forbedringstiltak. Tenkning om risiko og forbedring, må være en del av den daglige virksomheten.

Kvalitet og pasientsikkerhet skal ha høy prioritet av ledere på alle nivå, fordi kvalitet lønner seg. Det lønner seg å gjøre tingene riktig med en gang. Det koster alle, både pasienten, pårørende, helsepersonell, helsetjenesten og samfunnet mye å rette opp etterpå.

Det må være helt klart at øverste leder i sykehusene har ansvar for virksomhetens kvalitet og pasientsikkerhet.

Kvalitet, hvordan forholder vi oss til begrepet? Kvalitet må være kjent og målbart. Hvis det ikke er fastsatt hva kvaliteten skal være, da kan verken helsepersonell, pasienten og hans fastlege, eller befolkningen vurdere kvaliteten. Da blir det som å sammenligne epler og pærer, i beste fall.

Vi forventer å vite hva kvalitet er i vårt moderne samfunn. Dette finnes tilgjengelig nasjonalt for mange diagnoser i form av retningslinjer og pasientforløp. Men vi vet at det ike er tatt i bruk overalt.

Hvert sykehus har ansvar for å kunne beskrive sin kvalitet som grunnlag for at pasientene kan gjøre reelle, egne valg om hvor de vil ha behandling. Dette vet jeg at mange reagerer på, hvordan i all verden kan pasienter vurdere det? De tall vi måler allerede i dag, for eksempel 30 dagers overlevelse, er tall som enhver vil kunne forholde seg til. Og hvilken risiko som er forbundet med ulike inngrep, det går det an å forholde seg til. Sykehuset Østfold var først ute med eget pasientombud, tilbake på 1990-tallet. En pasient tok kontakt etter en grå stær operasjon, han hadde blitt blind på det ene øyet. – ”Hvorfor fortalte dere meg ikke hvilken risiko det var?, spurte mannen. Da kunne jeg selv ta valget om jeg var villig til å ta risikoen. Siden dere ikke fortalte meg det, fratok dere meg den muligheten”. For meg var det tankevekkende, og jeg har ikke glemt hva pasienten sa.

Lederne i førstelinjen, dere som leder helsepersonellet som møter pasienten, er nærmest til å sikre at pasientbehandlingen skjer på en måte som ivaretar kvalitet og pasientsikkerhet. Derfor må vi gi mye større oppmerksomhet til lederne. Det er førstelinjelederne vi andre må være til for. For det er der den egentlige virkeligheten er, i møtet med pasientene.

Det er en krevende jobb å være leder, og det kommer ikke til å bli enklere. Helse og omsorgstjenestene er i enorm utvikling. Forventningene blir ikke mindre. Men det er en spennende jobb, fordi det går an å gjøre en forskjell.

Vi er inne i en brytningstid med nye behandlingsformer, ny kunnskap, økte krav fra befolkning og også myndigheter, oppgavedeling, nye oppgaver både for sykehus og kommune og større oppmerksomhet på resultater.

Dette krever evne og vilje til omstilling. Godt kvalifiserte medarbeidere i sykehus, i kommuner og hos andre helseaktører er avgjørende for at vi lykkes for å gi pasienter og brukere gode helsetjenester. Og, når vi ser bakover, ser vi at vi har gjort store omstillinger.

Det er også medarbeiderne som skal levere beslutningsgrunnlag for ledere både i sykehus og i kommuner. Det krever kunnskap og ledelse å kartlegge dette slik at beslutningstakerne kan gjøre kloke valg. Involvering av medarbeidere er klokt.

Pasienten i sentrum:

Det er snart tre måneder siden denne regjeringen tiltrådte, en regjering som har en klar ambisjon:

- Vi skal skape pasientenes helsevesen.

For oss er det viktig at det er pasientenes behov som skal være styrende i utvikling og innretning av helsetjenestene.

Som helseminister Bent Høie sier: Det er vanskelig å sette pasientene i fokus, hvis det står noen andre der…

Og hva i all dager mener han med det?

Han sier:

For setter man pasienten i sentrum,
må man godta at det er viktigere at pasientene får behandling raskt, enn at pasienten ikke skal få behandling et annet sted eller hos private.

Setter man pasienten i sentrum,
må man også tåle at det gjøres endringer som kan få protester fra noen mens endringene pågår, men som man tørr å tro på slik at gjør helsetjenesten blir bedre og tryggere til slutt.

Setter man pasienten i sentrum,
betyr det til slutt å gjøre prioriteringer overfor de pasientene som trenger det mest - selv om det kanskje ikke er disse det har gitt mest prestisje og bekvemmelighet å jobbe med, forske på og utvikle tilbudet til. Det gjelder både innen rus og psykisk helsevern, og det gjelder overfor de eldre og sykeste.

Skal man sette pasienten i sentrum,
innebærer det å gi pasientene rettigheter, ikke bare gi det offentlige plikter. Retten til behandling er pasientens rett, også når de velger privat.

Og jeg tror at vi som arbeider i sykehus, eller har gjort det, hvis vi selv eller noen av våre nærmeste blir syke svært ofte ringer for å sjekke: Har henvisningen kommet fram? Er henvisningen vurdert? Er de klar over tilleggssykdommene? Er det satt opp tid? Hvem skal gjøre undersøkelsen eller operasjonen?

Ikke bare blir alle disse telefonene et problem for de som skal gjøre det praktiske arbeidet, men det viser også en grunnleggende tvil om sykehuset gjør det vi forventer at det skal… Det er selvsagt mulig at det bare er min paranoide hjerne, men jeg kjenner mange som nikker til beskrivelsen.

Dette må vi da kunne gjøre noe med?

Det er her jeg tror at pasientene kan hjelpe oss med å gjøre en forskjell. Etter flere år med pasientrettighetslov er det i dag en selvfølge at pasienter skal ha medvirkning og medbestemmelse. Men vi er ikke i mål.

Gjennom internasjonale og nasjonale undersøkelser av brukernes erfaringer med norsk helsetjeneste, ser vi at vi må forbedre oss på informasjon til pasienter og pårørende, kommunikasjon med annet helsepersonell og samarbeid mellom sykehus og kommuner.

Pasientene og brukernes behov skal være grunnlaget for utviklingen av tjenestene. Kvaliteten på tjenestene skal vurderes fra pasientenes perspektiv.

Brukerorientering innebærer at pasienter og brukere skal medvirke aktivt i beslutninger som angår dem, og at erfaringene deres skal brukes aktivt i å forbedre tjenestene.

I utviklingen av det nye sykehuset i Østfold har pasientene vært med i svært mange arbeidsgrupper, vært med for å kunne gi stemme til det som de er opptatt av, og som ofte egentlig ikke er vanskelig å imøtekomme. Det kan være helt enkle praktiske ting, som høyden på vinduene og hvordan ekspedisjonene bør være utformet, til når på dagen er det lurt å bli skrevet ut og hvordan vi skal håndtere pasienter som ikke møter til avtalte timer.

Vi har også hatt dialogkonferanse der et likt antall brukere og behandlere drøftet bruk av tvang i psykisk helsevern. Det var lærerikt for begge parter.

Jeg mener at nøkkelen til framtidens helsetjenester ligger i å arbeide videre med forbedringer der vi involverer brukere og pasienter i enda sterkere grad – både i å være aktive deltakere i egen behandling, i prioriteringsdiskusjonene, i utformingen av tjenestene og i utviklingen av forskning og kompetanse. 

Pasientene vil bli viktige endringsagenter for helsetjenesten, og min erfaring er at de slett ikke har urealistiske forventinger, tvert imot er de opptatt av at ressursene skal utnyttes bedre slik at flere kan få hjelp.

 

Åpenhet om kvalitet og pasientsikkerhet

I alle land med velutviklete helse- og omsorgstjenester dreies politikken i retning av økt oppmerksomhet på kvalitet og pasientsikkerhet. Også i Norge.

Regjeringen vil ha enda større oppmerksomhet på arbeidet med kvalitet og pasientsikkerhet i helsetjenesten – og vi skal ha full åpenhet om resultater og risiko. Vi vil blant annet gjennomføre kvalitetsundersøkelser og fremme en årlig stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet.

Stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet vil blant annet basere seg på data fra pasient- og brukerombudene, i tillegg til blant annet Statens helsetilsyn og Kunnskapssenteret.

Pasienter skal være trygge på at få god og forsvarlig behandling, og at resultatet blir best mulig, når de trenger hjelp.

Når vi inviterer pasienten til å ta valg, jf. fritt sykehusvalg, må vi også gi pasienten den informasjonen pasienten trenger for å velge. Derfor er det viktig at slik informasjon er tilgjengengelig for alle i en forståelig form. Det er det ikke vanskelig for en tidligere kommunikasjonsdirektør å si, og jeg lover at jeg skal arbeide for å forenkle de brev og den informasjon pasienter skal få, fra min nye rolle som statssekretær. Helsenorge.no er pasientens portal.

Åpenhet om hva helsetjenesten leverer er viktig av flere grunner. 1. Befolkningen skal vite hva den offentlig finansierte helsetjenesten gjør, hvordan ressursene blir brukt, og hva slags resultater som leveres.

2. Ansatte i helsetjenesten må bruke denne informasjonen i sitt eget forbedringsarbeid. Slikt skaper tillit, både i helsetjenestene, hos pasientene og i befolkningen. Dette er det viktigste omdømmearbeidet vi gjør. De nye regionale styrene som ble utnevnt i går, fikk alle med seg Riksrevisjonens rapport om effektivitet i sykehus med hjem.

Jeg kommer fra Sykehuset Østfold som var det første sykehuset som valgte å publisere sine meldinger om uønskede hendelser, de såkalte 3-3-meldingene. Administrerende direktør Just Ebbesen mente at den kanskje viktigste grunnen til å publisere meldingene var å gi pasienter og befolkning en realistisk forventning om hva helsetjenestene kan løse, og hvilke risiko som kan være forbundet med å være pasient.

Den bivirkningen vi ikke så i starten, var at publiseringen bidro til at andre i vårt sykehus fikk kjennskap til hva som hadde skjedd, det i seg selv er viktig læring. Jeg er spent på hvilke erfaringer UNN har etter at 3-3 meldinger publiseres her også.

Kvalitetsdata som publiseres i dag viser at det på mange områder er for store variasjoner i kvalitet mellom sykehusene. Sykehusene må jobbe med dette og finne ut hva som er årsaken. Statsråd Bent Høie forventer at hvert eneste sykehus gjør en analyse av egne tall og sammenligner seg med andre, sa han under sykehustalen i går. Sykehusene må bli bedre til å lære av hverandre. Når et sykehus oppfyller styringskravet om for eksempel forløpstider innen kreft, bør andre sykehus se og lære. Og jeg har oppfattet at UNN gjerne vil være et forbilde.

Ledere og medarbeidere må sammen identifisere forbedringsområder og utvikle en kultur for læring. Kartleggingsarbeidet som ble gjort i forbindelse med nasjonal lederplattform i sykehusene viste at særlig førstelinjelederne etterlyste kompetanse på metodikk og prosesstøtte i forbedringsarbeid. Slike verktøy må bli tilgjengelig for alle ledere.

Det er et ledelsesansvar å sikre at data leveres til nasjonale kvalitetsregistre. Det er et myndighetsansvar å sikre at data ikke må samles inn manuelt, men kan sendes digitalt, her er vi ikke i mål.

Pasientsikkerhet

Dere er godt kjent med tiltak som å kartlegge pasientskader ved bruk av metoden GTT, gjennomføre pasientsikkerhetskulturanalyse, samt ta i bruk tiltakspakker for å fremme trygg kirurgi, forebygging av infeksjoner, fall, trykksår. Dere kjenner igjen ”I trygge hender”. Kampanjen går nå over i et 5-årig nasjonalt program for pasientsikkerhet.

Ledelse av pasientsikkerhet er ett av områdene som skal videreutvikles i programperioden. Pasient- og brukerperspektivet har vært sentralt i pasientsikkerhetskampanjen.  Ved noen sykehus har ledere gått i pasientens fotspor. Det gir et godt innblikk i hvordan pasientene opplever sykehuset og møte med helsepersonell. Det kan gi ledere nyttig informasjon over hvor og hvorfor ting stopper opp i systemet.

Oppdragsdokumentet

I går fikk de regionale helseforetakene overlevert oppdragsdokumentet for 2014 på foretaksmøtet. Regjeringen har en betydelig satsing på sykehusene. Det legges opp til en vekst i pasientbehandlingen på 2,6 prosent – den høyeste budsjetterte aktivitetsveksten noen sinne.

Tildelingen til sykehusene gir rom for økt kapasitet. Regjeringen vil i tillegg bruke private der det kan bidra til å redusere ventetidene. 

Det er ikke noe mål i seg selv å bruke private, men det er et mål å kunne bruke alle gode krefter i landet for å løse våre felles oppgaver med kortest mulig ventetid for pasientene. Det er et mål å redusere unødvendig venting som oppfattes meningsløst for pasienter og pårørende.

Det skal fortsatt være et offentlig ansvar å sikre gode tjenester til alle når de trenger det. Hovedoppgavene i spesialisthelsetjenesten skal løses ved de offentlige sykehusene.

Sykehusene må få frigjort tid og kapasitet til å drive med det sykehusene er best til – å behandle pasienter. Derfor har regjeringen sørget for mindre detaljstyring og færre rapporteringskrav i oppdragsdokumentet og foretaksprotokollen for 2014 er det sammenliknet med 2013.

Sykehusplanen

For å skape åpenhet og forutsigbarhet skal Regjeringen fremme en nasjonal helse- og sykehusplan for Stortinget. Vi vil se på den fremtidige organiseringen og styringen av spesialisthelsetjenesten.

Noen av dere sukker kanskje stille over enda en plan. Jeg kan forstå det. For det er mange som har laget planer før oss.

Men vi synes ikke noen av dem har gitt en skikkelig beskrivelse av hvordan det står til i sykehus-Norge. I dag har vi planer for fire RHF-områder, men mangler helheten.

Vi må vite:

• Hva slags sykehus har vi rundt om i vårt langstrakte land og hva gjør de? 
• Har vi en god nok arbeidsdeling mellom dem, og hvordan er kvaliteten?
• Hvor fornøyde er pasientene? 
• Har vi nok helsepersonell med den kompetansen vi trenger? 
• Hva planlegger vi å bygge av nye helseinstitusjoner, og hvordan skal framtidens sykehus se ut og virke? 
• Og hvordan er det med brukerorienteringen? Lytter vi til pasienter og pårørende når planer skal lages og gjennomføres?

Dette er noen av spørsmålene vi stiller i arbeidet med planen. Og vi vet at noen av svarene kan bli smertefulle, det ligger et ansvar i å vite, da er man også forpliktet til å handle.

For å finne svarene skal vi se på nasjonal og internasjonal forskning. Vi skal hente kunnskap fra helseforetakene, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Vi skal ha dialog med dere som arbeider på sykehusene og vi skal snakke med pasienter og brukere.

Jeg har et særlig ansvar for å følge denne prosessen i den politiske ledelsen i departementet. Et spennende arbeid som startet den 12. desember med et stort møte med brukerorganisasjonene. Vi møtte de ansattes organisasjoner mandag, Bent Høies sykehustale ble holdt i går. Det er fint for meg å være her på UNN i dag.

Vi skal ha en bred prosess med nasjonal helse- og sykehusplan. For denne regjeringen er det naturlig at det er Stortinget som skal vedta planen. De har ikke hatt en grunnleggende debatt om sykehus på mange, mange år.

I mellomtiden er det viktig for meg å understreke at mandatet til de regionale helseforetakene står fast, frem til en nasjonal helse- og sykehusplan er ferdig og nytt styringssystem er utviklet og på plass.  

Avslutning

Jeg innledet med å si at helsetjenesten forvalter et av samfunnets viktigste goder, helse. Pasienter skal få den hjelpen de trenger - til rett tid og av god kvalitet.

Politisk har vi alltid kjempet for å styrke pasientens rettigheter, mens mange har fryktet konsekvensene det ville få for de etablerte systemene. Vi ser det i kampen for fritt sykehusvalg, medisinsk bestemte tidsfrister og pasientrettigheter. Den samme debatten vil komme nå.

Statsråd Bent Høie lovet i går: Vi skal stå på pasientens side. Fordi systemene klarer alltid å tilpasse seg og overleve. Det samme gjelder ikke alltid pasientene.

Denne regjeringen setter kvalitet og pasientsikkerhet høyt på den politiske dagsorden.

Arbeidet med å sikre trygge og gode tjenester må skje som et likeverdig samspill mellom politikere, forvaltning, ledere, helsepersonell, og pasienter og pårørende. 

Helsedirektoratet hadde et slagord for noen år tilbake som jeg liker; Det behøver ikke være dårlig for å kunne bli bedre. Jeg tror skiløperne Therese Johaug og Martin Johnsrud Sundby har hatt de samme tankene før de i helgen begge vant Tour de Ski.

Jeg ser frem til å spille på lag med dere. Takk for at jeg fikk komme, og lykke til med arbeidet dere gjør hver dag for å fremme kvalitet og pasientsikkerhet – til pasientenes beste.