Hva skjedde?

Regjeringspartiene har en avtale med KrF og Venstre om innvandrings- og asylpolitikk. Som justis- og beredskapsminister gjør jeg mitt ytterste for at den avtalen skal oppfylles, og for at balansen mellom de fire partienes politikk i avtalen skal ivaretas best mulig. Det er styrende for min oppfølging av avtalen. Jeg registrerer, etter de siste ukers medie-omtale av saken om retur av lengeværende mindreårige, at mange mener det ikke skjer godt nok.

Anklagene har vært mange, også fordi jeg ikke har vært så synlig i saken som mediene ønsker. Årsaken er at jeg må gi min forklaring til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité før jeg gir den til journalistene. I går fikk jeg redegjort for fakta i saken.

Bergens Tidende har de siste ukene vært premissleverandør for journalister og kommentatorer i rikspressen. Problemet er at mange av premissene er feil.

Dagsavisen forsøkte å oppsummere noen av problemstillingene 31. januar. Denne oppsummeringen fungerer nærmest som en innholdsfortegnelse for alle feil i medienes fremstilling av saken. De skriver at statsministeren og jeg skal ha fortalt Stortinget at praksisen for asylbarn var myket opp og at lengeværende mindreårige ikke ble prioritert for utsendelse. Dette er feil. Det vi sa var at det ikke er gitt politisk signal om å prioritere lengeværende mindreårige. Vi fjernet nemlig den rødgrønne regjeringens prioritering av lengeværende fra vårt tildelingsbrev til politiet, og ga beskjed om at saker som omfatter barn generelt skal prioriteres. Først og fremst for å hindre at flere blir lengeværende. Det ble ikke gitt beskjed om å skjerme lengeværende mindreårige fra retur.

Videre skriver Dagsavisen at Justis- og beredskapsdepartementet leverte et forslag til ny forskrift for lengeværende mindreårige som var så dårlig at KrF og Venstre truet med å trekke seg fra asylavtalen. Det er også feil. Forslaget som departementet sendte på høring var et forslag som KrF og Venstre utarbeidet sammen med regjeringspartiene og departementet. Høringsrunden viste at forslaget ikke ville ha oppmykende effekt, og vi satte derfor i gang arbeidet for å gjøre det bedre.

Så fortsetter Dagsavisen sin oppsummering med at beskjeden om å prioritere barn generelt, og ikke lengeværende spesielt, ikke nådde politiet. Det er delvis riktig. Disponeringsskrivet til Politiets utlendingsenhet (PU) og distriktene inneholdt en utdatert formulering. Men samtidig med at dette ble distribuert, ble også tildelingsbrevet fra departementet sendt ut. PU burde med andre ord vært kjent med den endrede prioriteringen.

Videre påstås det at flere lengeværende mindreårige ble returnert til Afghanistan i strid med anbefaling fra UDI. Det er også feil. UDI la frem forslag til ny praksis av retur for barnefamilier til internflukt i Afghanistan i juli 2014. Dette gjelder altså bare en liten andel personer som kan returneres. I mellomtiden stanset UNE alle returer til Afghanistan som kunne komme inn under ny praksis. Ny praksis er nå etablert i UDI.

Så er vi kommet til den mest fantastiske påstanden. Nemlig at regjeringen prioriterte å sende ut barn foran kriminelle. Da snakker vi ikke lenger om lengeværende mindreårige uten beskyttelsesbehov, men om alle mindreårige. I tildelingsbrevet har departementet allerede gjort det klart at saker med barn involvert skal prioriteres. Dette er det bred politisk enighet om. Hensynet er å redusere belastningen på barna. Det er likevel langt viktigere å sende ut kriminelle utlendinger, og i 2014 var nesten 39 prosent av alle som ble uttransportert ilagt en straffereaksjon. Under ni prosent av dem som ble returnert var mindreårige.

Det som skjedde var imidlertid at PU omdisponerte ressurser fra arbeid med returer til land hvor returmuligheten var lav, til land der returmuligheten var høy. Det er feil når det påstås at et av prosjektene var rettet mot kriminelle. Det var rettet mot vanskelig returnerbare lengeværende. Også i den gruppen finnes det kriminelle naturligvis, men andelen kriminelle returnert etter returrestranseprosjektet er under 15 prosent. Da er det bedre å sende ut utlendinger og ikke minst kriminelle som vi faktisk får uttransportert. I gruppen bort- og utviste er andelen kriminelle om lag 70 prosent. En ganske naturlig omprioritering i en leveringsdyktig etat.

Så hevdes det at afghanske myndigheter advarte Norge mot å sende mindreårige til Afghanistan med tvang, og at det på grunn av mange returer av familier var fare for at de ville si opp hele returavtalen. Heller ikke dette er riktig. Vi mottok en såkalt note fra afghanske myndigheter om tvangsreturer 7. november 2014. 9. desember, før ambassaden rakk å avholde møte med afghanske myndigheter, tok afghanske myndigheter kontakt og fortalte at de hadde utkvittert saken 9. desember 2014. Ingen dramatikk - dette er en del av den løpende kontakten norske myndigheter har med alle land vi returnerer til.

Så kom påstanden om at PU hadde varslet departementet om saker som de mente var i strid med avtalen mellom regjeringspartiene, KrF og Venstre. Denne avsløringen var bare tull. PU sender varsel til departementet i saker som kan skape medieomtale. I noen av disse varslene hvor mindreårige sendes ut, skriver PU at det kan bli medieoppmerksomhet også fordi det er en avtale mellom de fire partiene om såkalt amnesti for enkelte mindreårige. PU skal ikke vurdere de enkelte sakene. Det er det UDI og UNE som gjør. Jeg er glad for at høringen i går bekreftet de faktiske forhold, og jeg ser frem til komiteens sluttbehandling av saken.

Asyl og innvandring er et vanskelig felt, og som politisk ansvarlig må jeg tåle kritikk. Men når noen angriper min etterrettelighet, forventer jeg etterrettelighet tilbake.

Nå håper jeg vi kan fortsette debatten - basert på fakta og sannhet.